Ytringsfriheten trenger et «men»
Ti personer er drept og 40 kirker og misjonsbygg er brent ned i opptøyer i Niger, utløst av Charlie Hebdo-saken. Samtidig kappes pressen i Vesten om å være modigst til å krenke. Vi er alle Charlie, men kan vi samtidig være de uskyldige ofrene i Niger?
«Kappes om å hedre hverandre», sa Paulus. I dagene etter det tragiske terrorangrepet i Paris har det i større grad vært et kappløp om hvem som er fremst i kampen om retten til å krenke. Naturlig nok. For retten til å krenke er en helt nødvendig bestanddel i et fritt samfunn. Dersom menneskers religiøse følelser skulle definere grensene for lovlige eller ulovlige ytringer, ville vi fått de krenkede følelsers tyranni. Og når dette blir satt under så sterkt angrep, er det grunnleggende at vi står sammen og forsvarer det frie ord.
Samtidig er det noe som uroer meg. For den dype respekten for ytringsfrihet og solidariteten med ofrene i Paris har skapt et felttog mot mennesker som ønsker en mer edruelig debatt som kan gi en dypere forståelse av ytringsfriheten. Skylapper settes på, og de som ønsker å si noe om en klok bruk av det frie ord, blir ropt ned av et unisont krav om retten til å krenke.
Annonse
«Det er det som kjennetegner ytringsfriheten: Det går ikke an å sette et «men» etterpå. Enten er du for, eller så er du mot», sa Trine Skei Grande i Aktuelt på NRK2. Slike utsagn bidrar til å drepe debatten om hvordan friheten brukes – og om hvordan vi kan forvalte denne friheten til menneskers beste.
Paris-terroren har gitt oss nye ofre. Denne gang i Niger. Riktignok med et bredere bakteppe enn kun publiseringen av karikaturene. Men likevel var det en utløsende årsak til drap på mennesker som uskyldig ble stående som representanter for Vestens krenkelse av profeten Muhammed. Ansvaret for opptøyene og drapene ligger hos dem som utfører handlingene. Og ytringsfriheten skal fortsatt forsvares.
LES OGSÅ: Frykter terrorangrepet vil kneble pressen
Men jeg kan ikke fri meg fra en nagende følelse av at det må være mulig å bruke ytringsfriheten bedre enn å kappes om å krenke andre. Kan vi ivareta denne friheten, samtidig som vi søker å forstå våre medmennesker? Kan vi kjempe for retten til å krenke, samtidig som vi kjemper for et ordskifte som søker å bygge broer mer enn å bygge murer? Kan vi forsøke å forstå de to ulike tankesettene som preger den vestlige og den muslimske verden? Er det mulig å skape en offentlig samtale som ikke skaper tvil om det frie ords kår, samtidig som respekt, kjærlighet og omsorg er vaktposter som står langs veien? Ikke for å sette juridiske grenser for ytringsfriheten, men for å hjelpe oss til å bruke friheten godt.
«De som har makt over ordene bør være edru blant de rasende», skriver Per Fugelli i en kronikk i Dagbladet.
I en helt annen sammenheng, i brevet til menigheten i Galatia, skriver Paulus at de ikke skal misbruke den kristne friheten de har fått, men tjene hverandre i kjærlighet. Og fortsetter med å sitere Jesus: «Du skal elske din neste som deg selv.»
De ordene er mitt «men» i debatten om ytringsfriheten.
