– Å miste et barn trenger ikke være slutten på livet
Kjersti tror ikke det var en mening med at datteren skulle dø, men sier at hun har funnet mening med livet etterpå.
11. januar 2013. Det hadde vært en dårlig vinter med mye mildvær, men nå hadde kulden satt inn. Sara Holmedahl Sandsmark (13) hadde ryddet rommet og gledet seg til overnattingsbesøk av venninnen Tiril Alette Huser Bølge (11). Foreldrene kunne høre latteren fra rommet og jentene som sang «Katt og kaniner». Jentene elsket hester og hadde tenkt seg til stallen sammen. «Kos dere!» var de siste ordene som ble sagt mellom dem.
Så skjer det som ikke skulle skje. Mens de to jentene er ute på tur med hest og vogn langs fylkesvei 229, øst for Bjørkelangen i Akershus, blir de påkjørt.
Annonse
Hjemme holder Kjersti på med å rydde ut jula. Hun har nettopp kastet ut juletreet og sopt granbar da naboen ringer og sier at han tror det har skjedd en ulykke nedi veien. Hun løper ned mot ulykkesstedet, som er 300 meter unna, mens ektemannen Jostein Sandsmark går for å hente bilen. Der ser hun brannbil og ambulanse og de to jentene. Da hun setter seg ned og stryker Sara over håret, registrerer hun at det renner litt blod fra øret, men hun innser ikke hvor alvorlig det er.
Ba og ba
Om natten bytter hun og Jostein og datteren Maria Nelly på å ligge ved siden av Sara.
– Jeg ba og ba og ba. Heldigvis var ikke min tro basert på det jeg trodde var mitt bønnesvar; at Sara skulle bli frisk og få tilbake førligheten i beina, som var knust.
Da respiratoren kobles fra, står hun og holder på hjertet til Sara. I 16 minutter kan hun kjenne hjerteslagene, helt til hjertet slutter å slå.
Jesus-mat
Kjersti Marken bor i dag i Trøgstad i Østfold, cirka en halv times kjøretid fra der datteren ligger begravet. Hun er ikke lenger gift med Jostein og har tatt tilbake navnet hun fikk i dåpen. I motsetning til eks-mannen, som har latt seg intervjue i ulike medier om sorgen etter at han skrev boka «Pass på liten og på stor», har det vært nesten taust fra Kjersti. Med unntak av et par ganger har hun ikke snakket offentlig om livet etter ulykken.
Dagen treffer henne i Sarpsborg, der hun arbeider som forsamlingsarbeider på Bjørnstad bedehus. Tradisjonen tro er det nattverdmøte like før jul. Rundt 30 mennesker har satt seg ved langbordet og inntar det Sara ville kalt for «Jesus-mat». Kjersti holder en kort andakt om hva som ligger i det kristne «vitnesbyrdet». Underveis fletter hun inn et par setninger om datteren som ikke lever lenger. Det skjer helt naturlig.
Annonse
Etter møtet kjører vi til Trøgstad. Der har Kjersti funnet drømmehuset og lever sammen med katten Ezekiel, som ifølge husmor er «sykelig sjenert». I alle rom henger bilder av Sara med storesøsknene, som er voksne nå.
Kjersti tror ikke det var en mening med at datteren skulle dø, men sier at hun har funnet mening med livet etterpå.
– Sara har det godt. Hun er frisk. Hun venter på meg et sted utenfor tid og rom, sier hun.
Novemberlys
29. november skulle datteren fylt 18 år. «Novemberlyset ble tent på denne dagen og sluknet en januardag. Men gjenskinnet lever i mange land og mange sinn,» skriver Kjersti på Facebook.
Ett år etter at Sara døde ble det holdt en konsert til minne om henne. Kjersti sa i et intervju med Dagbladet at verken hun eller Jostein orket tanken på en rutinebursdag. Samtidig kunne de ikke late som om det var en vanlig dag. Det var da de fikk idéen om å arrangere en konsert. Den fikk navnet «Novemberlys». Kjente artister takket ja til å opptre gratis. I tillegg opptrådte også kusiner av Sara, Kjersti selv og store deler av familien.
I intervjuet med Dagbladet forteller Kjersti at hun fortsatt blir fysisk kvalm ved synet av granbar.
Felles hobbyer
Annonse
– 12. januar er det fem år siden Sara døde. Har du konkrete planer for den dagen?
– Ja, den dagen skal jeg på teater i Nøtterøy med vikinggjengen min. Det er en dag jeg må fylle med noe. Det er ingen vits i å synes synd på Sara. Hun elsket livet og elsket vikinger. Jeg tror det blir en bra måte å feire på.
Kjersti og datteren delte flere hobbyer. De dro på pilegrimstur sammen, de var aktive i Soul Children og de dro på vikingmarked på Hemnes eller spilte vikinger i Maridalsspillet. Etter at Sara døde, har Kjersti engasjert seg i miljøet rundt vikingskipet Saga Oseberg i Tønsberg.
Sara var ofte med moren på jobb som trosopplærer og debuterte alene som kirketjener da hun bare var sju år gammel.
– Sara elsket å være i kirken og hun elsket å be. Når det var konkrete ting jeg trengte forbønn for, kunne jeg spørre henne.
Da datteren døde, skulle det gå nesten et helt år før Kjersti greide å formulere en bønn selv.
– Jeg begynte å gå i kirken kort tid etter ulykken. I den perioden var jeg veldig takknemlig for de skrevne bønnene, for jeg greide ikke å be. Jeg greide ikke å være med i barne- og ungdomsarbeidet heller, der Sara hadde vært med meg på nesten alt, enten som deltaker eller hjelpeleder. Og jeg greide heller ikke å synge «Kjære Gud, jeg har det godt», som vi hadde sunget for henne hver kveld.
Det neste året levde hun på andres bønner og på bønnene i kirken.
Annonse
– Jeg visste at mange andre ba og kjente ikke på noe nederlag for at jeg ikke klarte det selv. Gud er ikke avhengig av mine bønner, sier hun.
Ordet fra Romerne om at «ånden går i forbønn for oss med sukk» tok hun også til seg.
Kenya
Julen, like før ulykken, tilbrakte hun og Sara sammen med familie i Kenya. På en spasertur over savannene snakket de blant annet om sang og musikk, og sangen «Eg veit i himmerik ei borg» ble nevnt.«Den må du synge i min begravelse også». Kjersti forsikret henne at det kom nok ikke til å skje, for det naturlige ville være at det var Sara som sto ved hennes grav - ikke omvendt.
«Jeg gleder meg til å treffe Jesus i himmelen», kunne Sara si. Moren beskriver datterens relasjon til Jesus som et kompisforhold.
– Hun hadde en relasjon til Jesus og kunne snakke om ham til alle typer mennesker. Han var en naturlig del av hennes hverdag, forteller Kjersti.
Da Sara kom til Kenya, fikk hun en dagbok i julegave. 1. januar skriver hun følgende: «Her er forresten passorda mine hvis jeg dør, for da vil jeg at alle passorda mine skal bli slettet.»
Kjersti forteller at de var helt knust da de fant dette etter 12. januar. I den samme dagboken har Sara skrevet et brev til moren, som begynner slik: «Jeg vet ikke om du noen gang vil lese dette, men jeg skriver det likevel.»
Annonse
– Vi hadde en fantastisk ferie sammen. Vi klatret i fjell, var på campingtur, red på hester og var ute og spiste. Det var en helt spesiell ferie, forteller hun.
«Det finnes håp»
«To år siden verden gikk i knas. Jeg ønsker å formidle at det finnes håp. Jeg ønsker å formidle at det finnes liv på den andre siden av sorgen. Men det koster. Det er som å klatre opp i et tre og dra det opp etter seg. Det har jeg gjort, og så er jeg i ferd med å plante treet på nytt.»
Teksten er skrevet i 2016, like før Kjersti skal til Etiopia for å hedre Saras minne. De var der sammen i 2004/2005, men fikk aldri dratt til Lalibela og Axum for å se kirkene som er hugget ned i fjellet og huset som angivelig skal romme paktens ark.
«Jeg lovet Sara at vi skulle dra dit en gang. Men hun døde før vi fikk reist sammen. Så har jeg med meg et lys til Etiopia som jeg skal tenne i en av kirkene der, som et minne om henne. Jeg lærte mye av datteren min og prøver å bringe videre de gode egenskapene hennes,» fortsetter hun.
– Du har kjent på en intens sorg etter at Sara ble revet fra dere. Er det mulig å beskrive den?
– Den sitter i magen, men det er lenge siden jeg har kjent på den nå. Sorgen er liksom et rom jeg kan gå inn og ut av. Jeg vet hva bunnløs sorg er.Til å begynne med kunne jeg ikke velge om jeg ville gå ut av det, det kan jeg nå.
– Husker du konkrete episoder der du tenkte at «nå har sorgen endret seg»?
Annonse
– Etter begravelsen fikk vi låne et hus i Sør-Afrika. Vi kjente på at vi måtte bort. Jostein og jeg gikk tur på stranden. Det var iskaldt i vannet. Da vi hadde vært der i to uker, gikk vi turen på stranden på nytt og da kjente jeg at «nå er jeg annerledes». Der og da fattet jeg håp om at ting kunne bli bedre.
Veier ut av sorgen
For Kjerstis del har det vært mange veier ut av sorgen. Først og fremst opplever hun at hun har fått hjelp av Gud, familien, barna, gode venner, fastleger og psykologer.
Å skrive dagbok har også vært en viktig del av prosessen, i tillegg til Facebook. De første dagene etter ulykken fikk hun rundt 1.000 nye venneforespørsler. På Facebook ble hun også medlem i en sorggruppe.
– Der er det folk som har mistet barn i selvmord, ulykker, kreft og på Utøya, utdyper hun.
Kjersti husker spesielt ett sitat derfra som gjorde inntrykk. «Du må leve med sorgen, med arrene, men det blir bedre».
– Det var utrolig godt å lese. Jeg er fortsatt medlem i gruppen, men jeg er sjelden innom, sier hun og legger til: – Å miste et barn er forferdelig, men det trenger ikke være slutten på livet for den som lever.
For Kjersti ble det også en trøst å lese om Martin Luther, som mistet to barn. Den ene ved fødselen og den andre i en alder av 13 år. «Det er rart å leve med vissheten om at hun har fullstendig fred og likevel sørge så sterkt,» står det i boka European Reformations.
Annonse
– Ikke redd lenger
Fem år etter den dramatiske ulykken kjenner Kjersti at hun ikke er redd lenger.
– Før var jeg livredd for at noe skulle skje med ungene. Fortsatt ber jeg for de to eldste hver dag, men jeg er ikke redd for dem på den måten.
Da Kjersti var reiseleder for en gruppe pilegrimer i Israel i 2016, gikk de fra Nasaret til Betlehem. Før hun dro ble hun spurt om hun ikke var redd for å gå i de palestinske områdene, og vedkommende ble kanskje forundret over svaret hun fikk: «Hva skal jeg være redd for? Det farligste stedet på jorda var 300 meter unna huset vårt. Alt kan skje hvor som helst. Hvis jeg skal stålsette meg mot alt som kan skje, kan jeg ikke gå ut av huset mitt,» svarte Kjersti.
Kjerstis ti ord for svarte dager
1. Le . Galgenhumor er viktig. Å le skikkelig fra magen er sunt for kropp og sjel. Se en teit film og tillat deg å le.
2. Gråt. Tillat deg selv å gråte. Det er rensende. Gråten og latteren er tvillinger. Gråten gir deg aksept på det som er vondt, latteren gir deg energi til å takle det.
3. Pust . Trekk pusten dypt og raskt langt inn i magen med munnen igjen, og slipp den sakte ut igjen mellom smale lepper. Blås sakte ut.
Annonse
4. Hvem har du å leve for ? Du har noen rundt deg som er glad i deg og som du er glad i. De trenger deg. Den som har noen å leve for, lever lenger. Vær sammen med de du har lyst til å være sammen med, gjør det som er godt for deg.
5. Nei . Når du sier ja til noe, sier du samtidig nei til noe annet. Det er bare du som kan sette grenser for ditt liv og da må du noen ganger si nei.
6. Tid . Tiden er din venn. Den vil ikke lege alle sår – det blir arrvev på sjelen som du må leve med hele livet. Men du vil finne at den faktisk tiden er din venn og jobber for deg, hvis du vil la den gjøre det.
7. Verre . Uansett hvor vondt du har det, så finnes det noen som har det verre.
8. Takknemlighet . Tenk på noe du er takknemlig for. Det kan være folk, musikk, dyr, natur, mat eller kanskje bare et smil fra en forbipasserende på gaten. Skriv liste.
9. Mestring er god medisin mot avmakt og depresjon. Ta offensiven og tenke at «dette kan jeg klare». Si som Pippi: «Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» Å gjøre noe for andre kan være god terapi. Men ikke legg lista for høyt. Pass på deg sjøl.
10. Håp . Ta vare på håpet om at livet kan bli bedre. Finn noe å glede deg til eller se fram til.
