Alvoret synker inn

«Alle piler peker nedover». «Det er en årsrapport full av røde piler som skal legges frem på Kirkemøtet i Trondheim». Slik begynte Klassekampen sin omtale av Kirkemøtet i gårsdagens avis. Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum la ikke skjul på sin bekymring over dalende oppslutning.

Samtidig sa hun noe viktig om hva en folkekirke er: «Ordet folkekirke handler ikke bare om tall. Det handler også i veldig stor grad om en måte å være kirke på.» I sin tale til Kirkemøtet understreket Gunleiksrud Raaum i går at folkekirken ikke primært er bygget opp av tall, men at den er teologisk begrunnet.

Preses Helga Haugland Byfuglien la i sin hilsen også vekt på å presisere hva som er den kristne kirkes vesen. Og hun satte ord på det mismotet som «lusker som en ulv i skyggene, klar til å tappe flokken for mot og glede». «Uten at mennesker bærer evangeliet om Guds nåde i Kristus videre, med sitt mangfold og med sine evner, vil våre særlige bidrag som kirke miste sin kraft og troverdighet» sa Byfuglien. «Vårt håp er Jesus. Det frigjørende evangeliet om Jesus skal forkynnes», sa Raaum.

LEDERARTIKKEL: Den norske kirke virker nærmest paralysert i møte med det endrede troslandskapet i landet vårt», skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk i Dagen.Publisert av Dagen 11. april 2018

Med fare for å overtolke var det nesten som om et nytt alvor hadde sunket inn over åpningen av Kirkemøtet: erkjennelsen av at heller ikke folkekirken kan ta sin status for gitt. For dette handler ikke først og fremst om Den norske kirke contra andre kirkesamfunn eller organisasjoner. Det det står om er først og fremst hvorvidt vi anerkjenner Guds definerende plass i virkeligheten.

Gud selv er ikke truet, men troen er under sterkere press i dagens Norge. Byfuglien sa i sin hilsen at «De religiøse overveielsene er en vesentlig dimensjon ved livet - de bidrar med viktige perspektiv til meningsdannelse og livstolkning.» I det vesentlige er dette det samme budskapet som vekkelsesforkynnere formidler: Jesus er virkelig, han bryr seg om oss. Vi trenger ham, han elsker oss.

Kirkens største utfordring er, nå som alltid, å vise samtidens mennesker at evangeliet er eksistensielt. At kirken ikke bare er en ullen størrelse på siden av det virkelige livet, og at den ikke er et elitefellesskap for de særlig prektige.

«Deg være ære, Herre over dødens makt» har vi nettopp sunget i forbindelse med påsken. Et viktig testspørsmål for en kristen kirke er hvorvidt den forkynner Jesu død og oppstandelse som en fysisk, reell, konkret og bokstavelig hendelse. Det handler ikke om å være mest mulig høyrøstet, men det handler om å være frimodig.

I forrige uke kunne vi her i avisen lese Johannes Kleppas anmeldelse av Frank Aarebrot og Kjetil Evjens bok om reformasjonens virkningshistorie. Den inneholdt noen ganske interessante betraktninger fra forfatterne om tilstanden i dagens kirke.

De mente å se en «tendens til at man ikke tar utgangspunkt i trosbekjennelse og misjonsbefaling, men snarere søker å definere den lutherske kirke i Norge som en kristen kulturarv, altså på linje med Bryggen i Bergen, hardingfele, bunad og 17. mai». Allerede der har vi grunnlag for mange spennende samtaler.

Aarebrot og Evjen finner det «unektelig litt pussig når kristenfolket definerer seg selv om et historisk monument snare enn en levende tro». Og det topper seg når de videre skriver at «man kan undres over om den moderne norske kirke egentlig har behov for teologer og misjonærer, men snarere trenger sosionomer, kommunikasjonsrådgivere og u-hjelpsagronomer».

Visst er formuleringene spisse. Men de er neppe ondsinnet. Og de er helt klart egnet til å utfordre det kirkelige fellesskapet. Utfordringene er på ingen måte begrenset til den mest liberale delen av folkekirken. Derfor kan både kirkemøtedelegater og andre troende spørre: Hva er da en kirke?