Andaktsliv

Ordet andakt kommer av det tyske verbet «andenken» – å tenke på. Det som sies eller skrives i en andakt, er altså ment til ettertanke. Og det skal være forankret i Guds ord. Da får troslivet næring. Tilliten til Gud styrkes. Hjertet stemmes til takk. Tankene om stort og smått korrigeres. Etiske holdninger utfordres. Bekymringer løftes av. Vi får et glimt av himmelen – selv når skyene er mørke. For slik virker Guds ord i et bedende sinn. Jesus selv er hos oss.

Er dette overdrivelse? Kanskje. Men endatil, en kort andakt bidrar til noe av dette. Sammen med bibellesning, bibeltimer, sang, bønn og kristent forsamlingsliv styrker den selve rotsystemet vårt.

I mai besøkte jeg en familie i Armenia. På 90-tallet gjennomlevde de noen uhyggelige nødens år. Da var de nylig kommet til tro og hadde de tilegnet seg helt nye vaner: Minst to møtepunkt med Gud hver dag! Det satte spor i deres indre liv.

Nå, 25 år etter, er deres dagsrytme fortsatt preget av disse møtepunktene. De deler gladelig sin erfaring med oss: «Vår sjel venter på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold» (Salme 33:2).

I ni andakter framover skal jeg ta fram noe fra Armenia – til ettertanke og oppbyggelse. Personene jeg omtaler, har gitt meg tillatelse til å skrive om dem.