Ånden, ekstasen og seksualiteten
Peter Halldorf skriver om Guds treenighet og Den hellige ånds ufortjent dårlige rykte.
Peter Halldorf er svensk pinsepastor, selvlært teolog og forfatter. Han er kjent for å utforske kirkefedrene og særlig ørkenfedrene fra sitt ståsted som pinsevenn. I forbindelse med pinse har Dagen bedt ham skrive om pinsedag, Den hellige ånd og karismatikk.
––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––
Annonse
Hvem kan temme hennes begjær?
Profeten Jeremias spørsmål leder umiddelbart tankene til den unge viltvoksende forsamlingen i Korint. Innledningsvis virker det som om apostelen i sitt brev til dem er entusiastisk over den vitalitet som finnes i fellesskapet. «I ham er dere blitt rike på alt (…). Derfor mangler dere ikke noen nådegave (…)».
Men snart kryper en ambivalens frem i forholdet til den intime omtalen av Ånden i Korint. Når Paulus kommer inn på emnet karismata, nådegaver, sier han: «Når det kommer til de åndelige gavene (…) vil jeg at dere skal ha kunnskap.»
Mangelen på innsikt har ført til at det koker av svermeri i forsamlingen. En søken etter åndelige gaver, som skulle vært drevet av kjærlighetens patos, har utartet i en kirke der man ruser seg på ånden. En villfaren åndelighet går nå hånd i hånd med en like villfaren seksualitet. De to hører sammen.
Det høye forholdet mellom åndelighet og seksualitet, hjertets lengsel etter forening med Gud og kroppens lengsel etter forening med et annet menneske, får i Bibelens verden sin uovertrufne hyllest i Høysangen. De to sidene ved menneskets lengsel er et speilbilde av hverandre, de er en del av samme begjær.
At begjæret i mennesket er ett, slik at også seksualiteten røper et dypere begjær – etter Gud – innebærer ikke at det kroppslige begjæret skal åndeliggjøres eller foraktes. Men i en fallen verden må de gjennomgå en uavbrutt renselse for å være i samklang med vår dypeste dragning.
Ellers er det en risiko for en skjult sammenblandning: Den som fanges av Guds kjærlighet risikerer å forveksle denne med seksuell tiltrekning, noe som i en fallen verden kan lede til synd og forvirring.
«Forholdet mellom bønn i ånden og erotikk er altfor åpenbar til å forbigås, men også altfor risikabelt til å gis fritt spillerom», skriver teologen Sarah Coakley.
Annonse
Når kirkefedre som Origenes, Gregor av Nyssa og Augustin med erotiske metaforer, ikke minst hentet fra Høysangen, beskriver relasjonen med Gud som åpner seg gjennom bønn i ånden, er de bevisst på at menneskets lengsel etter forening med Gud har likheter med dets erotiske lengsel etter forening på det kroppslige planet.
I begge tilfeller handler det om opplevelser som har likheter med ekstasen – også det et tveegget begrep. Det brukes om åndsfylde, men også om seksualitetens område.
I den tidlige kirken, vi ser det allerede i Apostlenes gjerninger, forbindes Ånden med visjonære og profetiske karismatiske gaver som er ekstatiske i sine uttrykk.
Betydningen av det greske «ekstasis» er å «tre ut» eller «tre frem». Ekstasen er en overskridelse av grenser. Som sådan er den også Guds tegn. Såvel inkarnasjonen som pinsen beskrives av kirkefedrene som Guds ekstasis: Kjærligheten driver Gud til å overskride sine grenser for å gå verden i møte.
Men det varte ikke lenge før ordet ekstase begynte å klinge negativt. Man så de vanskelige sidene ved å gi seg hen. I Korint-problematikken finnes en kime til det som kom til å forårsake betydelige problemer under de første århundrene:
En utagerende, sjelisk åndelighet som søkte omgivelsens blikk. Det var ikke underlig om den karismatisk profilerte åndeligheten begynte å oppleves som et sjenerende innslag. Dermed trengtes den ut i periferien av den institusjonelle kirken, ofte med den følge at de sekteriske trekkene ble forsterket.
I 300-tallets hurtigvoksende klosterbevegelse ble de karismatiske idealene gjenopplivet. Ikke minst blant ørkenfedre og ørkenmødre. Men nå kom den i kombinasjon med en sterk betoning av utskillelse og askese. Bønnen var både kontemplativ og karismatisk.
Her vektlegges Åndens ekstase som først og fremst en forvandlende og forandrende kraft, som får mennesket til å «streve etter å bli helt ukjent, til og med av seg selv», som Isak Syreren eller Isak av Ninive uttrykker det.
Annonse
Den hellige ånds dårlige rykte henger ofte sammen med en svak eller fraværende visjon av Gud som treenig: Når Ånden gjøres til en altfor selvstendig aktør i forholdet til Faderen og Sønnen, er det en tendens til at de ekstatiske trekkene får ta over. Kirken forsøker å parere vidløftighetene gjennom å regulere hvordan en taler om Ånden.
Det dreier seg om en krevende balansegang. To tendenser gjør seg gjeldende; på den ene siden den ivrige fremhevingen av Den hellige ånd som risikerer å distansere Ånden fra Faderen og Sønnen med usunne forviklinger som følge. På den andre siden kirkens reaksjon på dette:
Tale om Ånden tones ned gjennom en forkynnelse der Faderen og Sønnen dominerer. En større innsikt i treenighetens mysterium er derfor både en beskyttelse mot eventyrligheter på åndelighetens område, og en hjelp til å identifisere Den hellige ånds dyptpløyende verk i et menneske.
Guds treenighet innebærer at Ånden aldri går forbi Sønnen, hvis kamp i ørkenen – i Getsemane og på Golgata – er avgjørende for vår frelse.
Når menneskets begjær etter Gud vekkes drar Ånden det inn i Guds treenige liv, slik at alt det misforståtte begjæret til å eie, misbruke og kontrollere renses. Det er jo Sønnens ånd som nå virker i mennesket.
All menneskelig lengsel, som i den falne verden tenderer til å bli malplassert, må renses gjennom en forening med Kristus, hans død og oppstandelse. Denne renselsen skjer ikke sjelden gjennom opplevelser av svakhet og mislykkethet.
Her preges vår tids karismatiske kristendom ofte av en tafatthet. Vi mangler redskap for å tolke opplevelser av tørke, fattigdom og svakhet i bønnen som en vesentlig del av Åndens verk.
Religiøse korsett i form av prinsipper og forbud makter ikke å temme menneskets begjær. Begjæret må stilles under Gud. Ikke provoseres, manipuleres eller trykkes ned, men renses, forvandles og transfigureres slik at hele livet speiler den kjærlighet som Faderen elsker Sønnen med og Sønnen elsker Faderen med.
Annonse
Delaktigheten i denne kjærligheten er Den hellige ånds karisma, pinsens store gave.
