Antisemittisme – realitet og kontekst
Det er virkelig oppsiktsvekkende at Marte Michelet ser den kristne motivering for motstanden som den avgjørende årsak til at så vel kirke som også hjemmefront sviktet jødene.
I en rekke bidrag i dagspressen blir Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» (2018) kraftig kritisert for uvederheftig historieskrivning om motstandskampen under okkupasjonen. Michelet ønsker også å ramme kirkens kamp og kristendommens betydning.
Men Torleiv Austad, som har skrevet om Michelet, går ikke i rette med henne (Vårt Land 20.11; 27.11.2018). Han bekrefter hennes kritikk: Kirken tok ikke varslene om aksjonen mot jødene alvorlig. Man gjorde for lite og handlet for sent. En moralske anklage om at man «kunne ha gjort mer», vil alltid kunne reises i en enhver situasjon og i enhver sak.
Annonse
Den vil aldri kunne vurderes, eventuelt nøytraliseres eller avvises, om man ikke overveier kontekst og vilkår for den man anklager. Michelet gjør ikke det. Det mangler også i stor grad hos Austad.
Ingen kan bortforklare aversjonen mot jødene tradert av kirkene gjennom århundrer. For kirkene var jødene det folk Gud hadde utvalgt, men som hadde drept Jesus deres Messias. Kirkens jødehat var religiøst begrunnet.
Den nazistiske antisemittismen var sekulær og rasistisk. Var man født jøde, forble man jøde av biologisk nødvendighet. Nazistisk antisemittismen var moderne og «vitenskapelig». For kirken var derimot en døpt jøde en del av kirken, det nye Israel.
Okkupasjonen innbyr til moraliserende historieskrivning. Men historikeren kan ikke overse den tidsgitte kontekst. Det betyr at vi ikke uten videre kan bruke de individuelle menneskerettigheter (fra 1948) som moralsk målestokk for vurdering av datidens personer og miljøer når det gjaldt deres forhold til jødenes situasjon og skjebne. Menneskerettighetene sto ikke høyt i kurs.
Dette var tiden med alminnelig tvangssterilisering og utbredt rasisme også i demokratiene. Vi oppgir likevel ikke den moralske vurdering. Men den forutsetter at man ser på antisemittisme og jødehat som en ubetinget ond realitet. Bare på den måten kan det moralske perspektivet forsvares mot å bli relativisert.
Det gamle kirkelige jødehatet var religiøst, ja, teologisk begrunnet. Det er på denne bakgrunn Hebreerbrevet fra 1942 blir epokegjørende. Her er et oppgjør nettopp med kristelig motivert jødehat. Det holdes frem at Jesus Guds Sønn ble født av en jødisk kvinne og vokste opp som jøde i et jødisk hjem.
Dette var et kristent ja til jødefolket. Det gav den politisk-etiske konsekvens at jøders menneskerett og menneskeverd var gitt. Jødehatet og antisemittismen var ond i seg selv fordi det krenker Gud og fornekter kristen lære om frelsen. Hvilket prinsipielt etisk syn leder Michelets moraliserende historieskrivning?
Michelets «moralske» agenda blir eksponert når hun tar for seg kristendommens betydning i motstandskampen. Det er virkelig oppsiktsvekkende at hun ser den kristne motivering for motstanden som den avgjørende årsak til at så vel kirke som også hjemmefront sviktet jødene.
Annonse
«Kirken var ikke alene om å gjøre kristendommen til en del av selve grunnlaget for motstandskampen,» skriver Michelet (112). Hun finner det samme anliggende på «ledende motstandshold», og hun viser til advokat Trygve Wyllers i den illegale avisen Norsk Front (april 1941) og til høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderups opprop mot den nasjonalsosialistiske ungdomstjenesten og opplæringen i nazistisk ideologi.
Begge personer var sentrale skikkelser i motstandskampen. De holdt frem at det norske samfunn bygde på «Eidsvoll-grunnloven», at vårt kulturgrunnlag er formet av kristendommen ved siden av demokrati og humanisme. Vi er et kristent land. Og kampen om oppdragelsen av barn og unge er en kamp mot det «hedenske» syn som nazismen sto for (113).
Nazismen er «hedensk», slo Wyller og Schjelderup fra hjemmefronten fast. Og Michelet legger til at også for kirken og de kristne var jødedommen «hedensk». Dermed har hun lagt premisser for den konklusjonen hun ønsker. Når man bekjempet det nazistiske hedenskapet, hvorfor skulle man da redde det jødiske?
Her «passet ikke et forsvar for jødene inn. Snarere tvert imot», skriver Michelet (114). Kristelig motivering av motstandskampen (så vel hos kirken som hos folk i hjemmefronten) førte altså til at man uten videre overlot jødene til forfølgelse og til sist holocaust, mener Michelet.
Michelets resonnement kan lett plukkes fra hverandre. Den kristne motivering for motstanden var forankret folkeretten. Ved å bryte norsk statsrett/Grunnlov, altså Grl § 2 om statens offentlige religion gikk okkupanten ut over de grenser for styret av Norge som folkeretten hadde satt.
Å ville opplære ungdommen/folket i nazistisk ideologi, innføre et totalitært voldsstyre, krenke samvittigheter og forfølge jøder var i strid med statens grunnlovfestede religion. Michelet ser ikke at Hebreerbrevet fra 1942 tematiserte jødene på en slik måte at kirken umulig kunne se på jødedom som hedenskap.
Men like viktig er det at heller ikke den antijødiske tradisjon innen kirken så på jødene som hedninger. Det man så på som «svik» hos jødene, hadde tvert imot den forutsetning at de nettopp ikke var hedninger, men derimot jøder som var «troløse». Michelet har en frapperende mangel på kunnskap om kirke og kristendom.
Det er vanskelig å se hvilket etisk paradigme Michelet legger til grunn for sin moralistiske historieskrivning. Men det er åpenbart et mål å ramme de som ut fra kristen tro bekjempet nazismen. Dermed diskrediteres fortidens norske konfesjonsstat og dens nasjonale folkekirke.
Annonse
Emansipasjonen fra den kristne religionen og sekulariseringen av vårt samfunn får på det vis en politisk-moralsk bekreftelse ut fra historien. En slik bekreftelse må uansett hvile på en vederheftig oppfatning av fortiden. Men det mangler hos Michelet.
På det avgjørende punkt målbærer hun påstander som ikke er i samsvar med virkeligheten. Kanskje på grunn av inkompetanse og manglende kunnskaper om kirke og kristendom. Men det kan like gjerne være en ideologisk betinget blokkering mot å se realiteter.
