Åpen folkekirke tar patent på kirkens DNA

Åpen folkekirke pynter seg med lånte fjær. Det ser ikke pent ut. «Åpen folkekirke. Tro. Håp. Kjærlighet. For alle.» Dette poster de på Facebook og sprer som sin visjon. Som om det skulle finnes folk i kirken som var mot det. Men uten å fortelle hvordan nettopp deres kandidater skulle bidra mer til tro, håp og kjærlighet enn folk på andre lister.

Tro, håp og kjærlighet for alle – dette jobber naturligvis alle folkevalgte og ansatte og frivillige i Den norske kirke for hver eneste dag. Det Åpen folkekirke gjør, er å kuppe selve evangeliet i sin valgkamp. Man kan si de forsøker å ta patent på kirkens DNA. Frekt, naturligvis. Men tillitvekkende? I samme gate ligger navnevalget.

Åpen folkekirke har lånt en formulering fra Den norske kirkes visjonsdokument og selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke. Uten å godtgjøre hva det eventuelt skulle være som gjør nettopp dem mer forpliktet på kirkens felles visjon eller mer i stand til å virkeliggjøre den enn kandidater på andre lister.

Tilsnikelse er vel et passende ord. Smart og effektivt. Men respektfullt? Lite å lese ut av programmet. Et annet problem er at Åpen folkekirkes program på noen få punkter nær framstår som en oppramsing av gode saker hele kirken allerede er står sammen om.

Bred og åpen kirke, med stort frivillig engasjement, fokus på rollen som kulturbærer og et mangfold i kulturuttrykk, radikal og nestekjærlig stemme i samfunnet, vise evangeliet som levende kraft gjennom diakonal handling og så videre.

Dette er jo hva Den norske kirke over lang tid har arbeidet seg fram til stor konsensus om, og det er vel knapt noen kandidater på andre lister som ikke vil det samme. Programmet slår inn åpne dører som kirkens medlemmer, ansatte og tillitsvalgte allerede i årevis har satt på vid vegg.

Det Åpen folkekirke gjør i sitt program er altså i stor grad å forsyne seg av fellesskapets omforente saker og selge dem som om det var deres egen oppfinnelse. I forretningslivet er sånt ulovlig. Med mindre Åpen folkekirke bare ønsker å fortelle at de vil det samme som alle andre. Men hvorfor fins de da? Det framgår jo ikke av programmet på hvilken måte de skulle være de beste til å sikre det et stort flertall i kirken allerede jobber for.

Kirkeordning er sannsynligvis det største stridsspørsmålet de nærmeste årene. Det er enighet i Kirkemøtet om å innføre én arbeidsgiverlinje. Men skal den knyttes til bispedømmene eller fellesrådene? Åpen folkekirke har ingen programfestet mening om dette, så vidt jeg kan se.

Nå er det heller ikke lett å vite hva folk på Nominasjonskomiteens lister vil mene og stemme for i den saken. Men Åpen folkekirkes kandidater har – så langt jeg skjønner – forpliktet seg til å mene det som foreningen måtte vedta på sine medlemsmøter. Da heller stemme på folk som er nødt til å la sin mening brytes og formes i full offentlighet og i de demokratisk valgte organene.

Og apropos demokrati: Åpen folkekirke vil at Den norske kirke skal videreutvikles som en demokratisk kirke. Men bidrar med sin blotte eksistens til det motsatte. Det deres delegater skal mene i Bispedømmerådet og Kirkemøtet – våre demokratisk valgte organer – bestemmes internt i organisasjonen av en relativt begrenset gruppe mennesker.

Medinnflytelse i disse prosessene kan man kjøpe seg til, via medlemsavgiften. De som velges inn i rådene fra Åpen folkekirkes lister står til ansvar for «sitt parti», mens velgerne – hittil i alle fall – blir holdt i villrede om hva «partiet» vil gå inn for i store, omstridte saker.

Velger man fra Nominasjonskomiteens lister, vet man heller ikke alltid hva man får. Men man får i alle fall folk som kan påvirkes og stilles til ansvar i full offentlighet. Og den innflytelsen har man ganske enkelt i kraft av å være døpt kirkemedlem. Dette gjelder for øvrig ikke bare hva kandidatene mener, men også hvem som faktisk blir kandidat.

Nominasjonskomiteen mottar forslag fra demokratisk valgte menighetsråd. Når Åpen folkekirkes lister settes opp, er hele kirkens demokratiske struktur koblet ut. Det er mildest talt vanskelig å se hvordan lukkede prosesser og bundne representanter øker demokratiet. Helt spesielt når man ikke får vite på forhånd hvor Åpen folkekirke står i de kontroversielle sakene.

Da gjenstår spørsmål som disse: Hvorfor forteller ikke Åpen folkekirke hva de står for i stridssakene, bortsett fra den de vant i 2015? Mener de at deres folk uansett sak er bedre egnet til å lede kirken enn andre?

I så fall bør de både si det og begrunne det. Ønsker de en framtid der de store spørsmålene avgjøres på bakrommet i etterkant av valg – og demokratiske fora reduseres til rene vedtaksorgan?

Det er på tide at Åpen folkekirke beveger seg fra slagord og demagogi til tydelig tale om selve kirkepolitikken. Lederen, Gard Realf Sandaker-Nielsen viser i sitt innlegg på Vårt Lands Verdidebatt 21. august forståelse for «at folk begynner å bli lei av å høre om hvor fantastiske de ulike listene til årets kirkevalg er, uten at vi forteller så mye om hva vi ønsker å gjøre de neste årene.» Akkurat det er vi altså faktisk enige om.

Han lover å komme sterkere tilbake, da med tydeligere tale om hva Åpen folkekirke vil, formoder jeg. Det er fullt av gode folk på listene deres. Velgerne bør rett og slett få vite hva disse kommer til å være bundet av. Og det i tide før valget.