Åpen for å støte kristne

Onsdag i forrige uke: En noe døgnvill sjefredaktør sitter ved lunsjbordet i Dagen–huset i Bergen. Praten med medarbeidere går om løst og fast. Juleferien er nettopp over. Tirsdag ettermiddag kom han fra USA. Samtalen blir brått avbrutt av en hastemelding fra NTB: «Ti drept i lokalene til fransk satireblad». Selbekk spretter fra stolen og flyr inn på desken for å skru på på TV2 Nyhetskanalen. «Dette er forsiden i morgen!» roper han.

– Tre minutter etter begynte telefonen å ringe. Det var TV2. Etter det har det bare gått i ett, sier Selbekk en drøy uke etterpå.

En bølge av støtteerklæringer, ikke minst fra politikere og andre redaktører, har skylt over ham. Han beskriver det nærmest som surrealistisk sammenliknet med kalddusjen han fikk etter at Magazinet trykket de omstridte Muhammed–karikaturene i 2006. Særlig satte han pris på den tydelige støtten fra statsminister Erna Solberg.

Selve marerittet

Noen timer etter angrepet i Paris var det nesten like mange eksterne pressefolk som egne medarbeidere i redaksjonslokalene. Redaktøren er blitt intervjuet av alt fra Dagsrevyen, Adresseavisa og Dagbladet til Vårt Land og Norge Idag. Og han har skrevet om ytringsfrihet i VG, Aftenposten og Bergens Tidende – for å nevne noe.

– Det som skjedde i Paris, er selve marerittet. Islamistene har ikke bare kommet med tomme trusler. De har gjort alvor av det de har sagt de skal gjøre. Når pressefolk ligger i en blodpøl i sine egne lokaler i hjertet av Europa, virker det veldig sterkt på oss alle. Men det går spesielt sterkt inn på oss som har ytringsfriheten som et levebrød.

Dør aldri

Skuddene i Paris falt nesten nøyaktig ni år etter at karikaturstriden blusset opp. Situasjonen ble meget opphetet, også i høyst konkret betydning. Den norske ambassaden i Damaskus gikk opp i flammer. Og selv mottok han over 50 drapstrusler fra brennende harme muslimer.

– Det som skjedde nå, vekker jo til live minnene og uhyggen fra 2006, sier Selbekk.

Samtidig påpeker han at det stadig er kommet slike repriser. Ikke minst skjedde det da den danske tegneren Kurt Westergaard fikk uønsket besøk av en somalisk øksedesperado i sin egen stue i 2010. Flere angrep er også blitt avverget mot Jyllands–Posten, som først publiserte Muhammed–karikaturene i 2005.

– Det virker som om dette er saken som aldri vil dø, sier Selbekk.

Ingen anger

Spørsmålet er stilt av mange, også ham selv, i årene som er gått: Angrer han?

– Nei, jeg gjør ikke det. Det er et veldig vanskelig spørsmål som kan stilles på mange måter. Angrer du? Ville du gjort det samme hvis du hadde visst hva som ville skje? Men man kunne ikke vite hva som ville skje. Man må spørre hva norske muslimer ble utsatt for i 2006. De ble utsatt for tegninger de ikke hadde sett i en avis de ikke hadde hørt om, sier Selbekk.

Han mener det er blitt tydelig for alle hvor sterkt ytringsfriheten er under press. Men han etterlyser mer diskusjon om hva blasfemi egentlig er.

– Er virkelig disse tegningene det som håner profeten? Er det virkelig de som drar profeten og Allah ned i sølen? Er dette det store omdømmeproblemet for religionen islam? Er det ikke heller de som dreper og massakrerer i denne religionens navn, spør han.

Som eksempel viser han til Talibans angrep på en skole i Peshawar i Pakistan i desember. 145 mennesker ble drept, de fleste av dem barn.

– Hvor er det religiøse raseriet mot dette, spør han.

Krenker kristne

– Når det er sagt: Hva tenker du når det oppfattes slik at du som troende, krenker andres tro?

– Mitt utgangspunkt har aldri vært å krenke eller såre noen. Det var derfor jeg den gangen også kunne beklage de sårede religiøse følelsene. Mitt utgangspunkt er at når jeg skriver om en sak, så viser jeg hva saken handler om. Det har jeg gjort også flere ganger når det gjelder bilder som kan virke krenkende på kristne. Det har jeg ikke gjort for å provosere, men for å dokumentere og illustrere. Det samme har jeg gjort med stygge antisemittiske karikaturer, sier Selbekk.

– Betyr det at det ikke finnes noen grense for hva som kan komme på trykk?

– La meg si det sånn: Hvis en tegning eller illustrasjon fører til at mennesker blir drept, på den måten som det har gjort i Paris, ser jeg få grenser for det. Det gjelder virkelig også hvis det angår den kristne religionen. Hvis en katolikk skulle gått berserk og drept på grunn av en tegning av Jesus eller paven eller hva det måtte være, så må den også selvfølgelig komme på trykk.

Vil vise alt

– Hva med aktelsen for det hellige, har ikke du som kristen redaktør noe ansvar for å ivareta den?

– Jo, vi skal ha aktelse for det hellige. Men det er ingen ringeakt for det hellige å vise hva en sak handler om. Det er en dokumentasjonsjobb. Så får hver enkelt gjøre seg opp en mening når det gjelder Muhammed–karikaturene. Er dette noe å drepe og massakrere for? Eller er dette noe som bør være tillatt i et fritt, vestlig samfunn? Problemet med dette i dag også er at man gjemmer en politisk ideologi eller ekstremisme bak blasfemibegrepet.

– Men er det ønskelig med en offentlighet der det ikke er noen grenser fordi alt skal dokumenteres?

– Jeg mener at vi i Norge har et veldig greit ytringsklima. Jeg har verken sett eller etterlyst aksjoner for samlet trykking. Vi trenger ikke å provosere for provokasjonens skyld. De fleste har på en rolig og udramatisk måte vist hva saken handler om. Det var også det Magazinet gjorde i 2006, men med helt andre konsekvenser.

Ønsker diskusjon

– Kan du ikke komme til å møte deg selv i døren - for eksempel hvis det dukker opp ytringer om Gud som du mener ikke passer seg?

– At det er anledning til å ytre det aller meste, betyr ikke at man ikke skal ha anledning til å diskutere innholdet i en ytring. Er det riktig, det som ytres, spør Selbekk.

– Men prinsipielt sett, kan det ikke tenkes ytringer som ikke passer seg og som man ikke kan slippe til?

– Jo, og det er jo det vi har redaktører til også, for å sette grenser.

Ser ironien

Også fra kristent hold har det vært reagert mot Charlie Hebdos profil. Et eksempel er et oppslag om homoekteskap som er illustrert med en tegning der Faderen, Sønnen og Ånden har seksuelt samkvem med hverandre.

– Hva synes du om Charlie Hebdo?

– Jeg er ikke fransktalende, så jeg ikke noen inngående personlig historie med det bladet. Men de har jo vært et symbol og et hatobjekt for islamistene lenge, så sånn sett har jeg jo fulgt dem. De har vært utsatt for trusler og rettsforfølgelse fra islamistisk hold. Jeg har hele tiden respektert dem for å være et blad som er veldig konsekvent og sparker i alle retninger, sier Selbekk.

– Har du sans for en sånn type virksomhet også når det rammer det som er hellig?

– Det er ikke min arena, uttrykksform eller slik jeg ville tegnet, men jeg respekterer at man har valgt å sparke i alle retninger, sier Selbekk.

– Er det ikke litt ironisk hvis du som kristen redaktør er blitt mer kjent for å forsvare retten til å drive gudsbespottelse enn for å advare mot å gjøre slikt?

– Det er jo vanskelig å styre folks oppfatning av det. Jeg har ikke bedt om å bli kjent for noe som helst. Men jeg ser jo ironien i det.

Troendes ansvar

I 2004 forsvarte Selbekk blasfemiparagrafen i straffeloven på lederplass i Magazinet. Nå angrer han på det.

– Blasfemiparagrafen har ikke hindret kritikk av kristen tro. Egentlig har den vært en sovende paragraf som bare har vært et symbol. Jeg tror på det som vi bekjenner i kirken hver søndag. Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Ham går det bra med. Han er stor. Det må være de troendes oppgave å ikke drive blasfemi og holde det hellige hellig. Vi må først gå til oss selv og granske våre liv, om vi holder Guds navn og person hellig. Vi kan ikke påtvinge det andre mennesker som ikke tror, sier Selbekk.

Savner debatt

Framover tror han det er helt avgjørende med godt etterretnings– og politiarbeid for å stanse islamske ekstremisters forsøk på å ramme vestlige samfunn. Den trusselen ser han ingen grunn til å regne med vil avta, uavhengig av eventuell karikaturtrykking.

– En annen ting som bekymrer meg, er at hvis vi ikke får tatt tak i radikalisering av muslimske miljø, får vi en motreaksjon fra ytterste høyre fløy, sier han, og viser til Pegida–marsjene i Tyskland og Sverigedemokraterneas framgang i Sverige.

– Jeg er jo halvt tysk. Å se tusener på marsj med en fremmedfiendtlig agenda i Tyskland, bekymrer meg. For å motvirke dette, er det viktig at vi, som grunnleggende er positive til et flerkulturelt fellesskap og fredelig sameksistens, må være villige til å ta debatten på innvandring. Ellers er det helt andre grupperinger som får prege dette, sier han.

– Ikke etterkristent

– Hva vil du si til dem som mener at det sekulære Europa nå blir rammet av sitt eget forfall?

– Jeg vet ikke om jeg kjøper helt virkelighetsbeskrivelsen. Jeg synes noen ganger at sekulariseringen i Europa og andre land overdrives. Jeg ser en dyp kristen arv som har preget Europa sterkt og egentlig skapt Europa. Og jeg mener at den arven fortsatt er veldig sterkt til stede. Selv om sentral kristen etikk har vært i tilbakegang, mener jeg ikke vi kan si at vi har et etterkristent Europa, sier han.

– Og det vi kan lære av islam, er i hvert fall at muslimer ikke står med luen i hånden. Der er ikke troen en privatsak, slik vi gjerne tenker i Skandinavia, legger han til.

Nærmere himmelen

Uten tryggheten i sin kristne tro vet ikke Selbekk hvordan han skulle kommet seg gjennom hendelsene i 2006 og tiden som siden fulgte.

– Selv for oss troende kan himmelen være noe vi ikke tenker så mye på. Men jeg kan forsikre om at når man har fått over 50 henvendelser fra folk som har lovet å ekspedere deg dit, rykker himmelen nærmere. Da har det vært en sterk opplevelse å se at trosgrunnlaget holder i møte med det.

Minst sju kirker påtent i nye Charlie-opptøyer i Niger

Charlie Hebdo begraver sine døde

Terroren som ikke slipper taket

Graffitiprotest mot Charlie Hebdo på Gazastripen

Je Suis Juif, Je Suis Israël