Assistert tilblivelse og assistert avslutning?
– Vi har et behov for kontroll, sier Morten Dahle Stærk i Menneskeverd.
Er sjelen en blafrende flamme som lyser opp en stund, for siden å dø vekk, slik Aristoteles hevet? Eller er sjelen en del av Platons evige og uforgjengelige verden av idéer? Spørsmålene dukker opp under en samtale med Morten Dahle Stærk, leder i livsvernorganisasjonen Menneskeverd.
Selv om sjelen som begrep falt litt av lasset på 1700-tallet en gang, så er det egentlig de samme spørsmålene vi stiller oss når vi i dag skal ta stilling til menneskets verdi. Vi snakker kanskje ikke om sjel, men likevel gjør vi det.
Store sko
Jeg møter Stærk på en kafé på Oslo S. I forkant av intervjuet har jeg utfordret Stærk på hvorvidt et sekulært samfunn vil kunne holde fast ved idéen om menneskelivets ukrenkelighet og særegne verdi. Finnes det allmenne argumenter for å verne om livet, eller ser vi bare et samfunn som forlater kristendommen, men som samtidig forsøker å klynge seg til samfunnet kristendommen har skapt? På bordet har Stærk sidevis med håndskrevne tanker.
Hans svar? Et klart «tja». Men mer om det senere. Først er jeg nødt til å snakke litt med ham om organisasjonen han leder.
Stærk overtok som leder i Menneskeverd 1. januar i år, etter et halvt år som konstituert generalsekretær. Det ble han etter at organisasjonens frontfigur gjennom 13 år gikk bort 31. juli i fjor. Selv om Liv Kjersti Skjeggestad da hadde vært syk i lengre tid var hun fortsatt det ubestridte ansiktet for livsvernorganisasjonen Menneskeverd helt frem til sin død.
Han innrømmer at det er store sko å fylle, og han har heller ikke problemer med debatten som oppstod da det ble klart at organisasjonen med Stærk fikk en mannsdominert ledelse.
– Jeg synes det var bra at det ble en debatt. Jeg har selv uttalt meg frimodig om kvotering til stillinger i organisasjoner som har vært preget av menn. Så tenker jeg også at man må stole på at styret vet hva de gjør, og at jeg må forsøke å finne min egen vei i dette.
Sortering
Morten Dahle Stærk skulle egentlig bare komme seg gjennom studiene og ut i aktiv prestetjeneste. Men han ble fanget av teologistudiet. Særlig interessant var de etiske og filosofiske sidene ved menneskeverd og menneskesyn. Det er spørsmål som han stadig har kommet tilbake til, også i vurderingen av en toppjobb i Menneskeverd.
– Hva er et menneske og hvordan vi forsvarer menneskeverdet i en tid som denne? KrFs Erik Lunde har sagt at det er blitt større rom for å si at ikke alle mennesker er ønsket. Det tror jeg han har rett i, og det er få ting som engasjerer meg mer enn at vi sorterer ut mennesker etter egenskaper.
– Men vil du selv gå inn i en abortdebatt?
– Personlig synes jeg det er kjempespennende, og jeg har ikke noe imot en debatt. Men til syvende og sist er det kvinnen som bærer barnet i seg og de uttaler seg derfor med en annen troverdighet i en slik debatt.
Han peker på at menn likevel har en viktig rolle å spille i det store spørsmålet om abort. Undersøkelser har vist at mange som tar abort gjør det blant annet på grunn av manglende støtte fra barnets far.
Født til ulikhet
Men tilbake til spørsmålet. Er det mulig for et sekulært samfunn som det norske å holde fast ved tanken om at menneskelivet er, vel, hellig? De som svarer nei vil si at uten en klar tilknytning til et kristen-humanistisk menneskesyn så vil vi ikke klare å opprettholde menneskelivets ukrenkelighet. Det har nemlig sprunget ut av vissheten om at mennesket er skapt og villet av en høyere autoritet, Gud. Det finnes ingen åpenbare alternative ankringsplasser, og dermed er verdien i drift.
Noen er mer optimistiske og svarer at menneskerettighetene er universelle i seg selv. Det er en idé, en fortelling om mennesket som vi har valgt å slutte oss til på fritt grunnlag.
– Men vil en slik «fortelling» tåle å bli utfordret?
– Den blir jo det nå, når human-etikere og transhumanister sier at premisset er falskt. Og om man for eksempel ser på østlige filosofier så kan man kanskje heller si at man fødes til ulik verdi. Det finnes flere sterke korrektiv til tanken om at menneskerettighetene selvsagt er universelle, sier Stærk, og fortsetter:
– Samtidig er det interessant å se at menneskerettighetene tross alt har nokså stor oppslutning i den globale samtalen om mennesket, selv om en legger ulike ting i det når det kommer til hverdagspolitikken.
Utfordrer
Selv har han lest mye om transhumanisme. Ideen er at mennesket slik det er i dag bare er på et midlertidig sted i evolusjonen.
– En ser for seg at dette er det beste naturen har fått til på egen hånd, nå skal vi hjelpe til med teknologi og gjøre menneskeheten til en bedre utgave av seg selv.
Han forteller at selv om de aktive transhumanistene er relativt få i Norge er transhumanismen noe som helt klart utfordrer menneskeverdet.
– Ivaretar du ideen om et menneskeverd som er felles, hvis du i realiteten skaper minst en todeling mellom mennesket slik det er «naturlig» og et slags oppgradert menneske? Den klassiske tanken er at mennesket er noe som kommer, gjerne som en gave. Man tar det man får. Transhumanisme handler ikke bare om å skape sterkere og smartere mennesker, men om å forandre sinnstilstanden. Mennesket skal slippe å oppleve selv irritasjon, men leve i en harmonisk tilstand av lykke. Hvor ligger da menneskeverdet? I redusert smerte og økt lykke? Jeg mener jo at oppgaven for et menneske er å leve i pakt med det som er godt og rett. Det er to helt forskjellige syn, samme hvor mye transhumanister insisterer på at de selvsagt skal ta vare på de svake blant oss. Så fort du skal skape et forbedret menneske, så reduserer du verdien av det sårbare mennesket, fordi verdien da knyttes til egenskaper i stedet for det å være menneske i seg selv. Dette viser historien oss.
Vanskelige valg
Legeassistert selvmord. Eutanasi. Drap. Ordkrigen ved livets slutt er allerede godt i gang i Norge. Paradokset, slik Stærk ser det, er at vi aldri har hatt bedre forutsetninger for å lindre smerte og å hjelpe mennesker til å få en død som ikke er smertefull. Likevel er det nå kravet om aktiv dødshjelp blåser seg opp. Hvorfor nå?
– Jeg har lurt på om det egentlig er noe annet vi snakker om her. Det nærmeste jeg har kommet er behovet for kontroll. Vi mennesker har en tendens til å ønske oss kontroll over livet. Jo mer sikkerhet og jo flere valg vi kan styre i livet, jo mer vil du forsøke å styre. Kan vi kontrollere noe, så vil vi kontrollere det.
Han peker på den store andelen av unge mødre som tar tidlig ultralyd.
– Det skaper ikke så mye mer trygghet og en oppdager få tilstander. Men muligheten skaper et større behov for kontroll. I andre enden av livet så inngår man en avtale om at hvis jeg blir så og så syk, da vil jeg bli tatt livet av. Da dreier det seg om noe annet enn smertelindring.
Det er ikke mulig å på den ene siden argumentere for selvbestemmelse og på den andre siden sette veldig strenge krtierier for når du skal få aktiv dødshjelp, ifølg Stærk.
– Da blir det jo staten som sitter og vurderer på hvilke kriterier du skal få hjelp til å bli tatt livet av. Da er det ikke selvbestemmelse. Enten må det være strenge kriterier, og da snakker du ikke om selvbestemmelse, eller så må det være selvbestemmelse og da kan du ikke sette strenge kriterier.
Gav opp i Sverige
Hva så med bioteknologien og de mange valgene? Han mener Staten i noen slike spørsmål gjemmer seg bak folkemeningen.
– Staten setter mennesker i umulige valgsituasjoner ved å gi mennesker valget. For eksempel om en har fått utført diagnostikk av egg som ikke er satt inn. Om et av dem skiller seg ut med betraktelig bedre helsemessige og fysiske egenskaper, så vil mange velge det. Staten legger ganske sterke føringer på hvilke valg man skal ta. Staten sier at dette er individuelle valg, men indirekte sier de noe om det som er det ønskelige, ved for eksempel å legge til rette og å anbefale tester. Etiker Bjørn Hofmann sier at mennesker kan bli ansvarliggjort for ikke å ha testet og valgt bort, eller for ikke å ha forbedret sitt foster.
– Tror du kampen mot abort vil få støtte fra KrF i fremtiden?
– I Sverige gav man opp kampen mot abortloven for lenge siden. Sånn sett var KrFU-vedtaket som ble stadfestet i fjor et signal på det samme: En vil ta virkeligheten inn over seg, jenter kommer uansett til å ta abort og da er det bedre at de gjør det i ordnede former. Men det er jo et stort paradoks: Livet er ukrenkelig, men på den andre siden skal en fullstendig akseptere at fosteret ikke har rettsvern. Jeg håper at de holder fast. Olaug Bollestad sa det treffende; Det dreier seg om å erstatte dagens abortlov med en lov som tilkjenner fosteret et rettsvern. Det er et prinsipielt poeng.
– Hvordan opplever du regjeringen på dette området?
– Det som uroer meg er signalene fra Venstre. Med et parkert KrF ser de muligheten for å få gjennom endringer i bioteknologiloven som de har ønsket lenge. Valgene blir privatisert. De skyver det foran seg, dette er så vanskelige valg at det må individet avgjøre selv. Nei, dette påvirker hele samfunnet, sier Stærk.
Usikkert
Så hva tror han egentlig om fremtidsutsiktene? Hvor dypt sitter tanken om menneskelivets absolutte verdi? Vil vi klare å holde fast ved en grunnleggende holdning om at mennesket har en spesiell verdi?
– Svaret mitt er nok «tja». Jeg håper at vi som samfunn fortsetter å snakke om menneskelivets ukrenkelighet. Men det vil nok svekkes for innhold hvis du ikke klarer å begrunne hva det menneskeverdet er, utover at vi bare er blitt enige om at sånn er det. Noen kan fremme med veldig stor styrke at det bare er tull. At det er en historie vi har funnet på. Jeg opplever at man tar med seg en arv som har oppstått i en spesifikk tradisjon, den kristne, og forsøker å begrunne det andre steder. Det er usikkert hvor godt det vil tåle tidens tann. På den andre side kan man argumentere for at det er grunn til å tenke at det vil gå bra, ut fra et kristent menneskesyn som sier at alle mennesker dypest sett har en morallov som man forholder seg til. Men ser en på hvordan mennesker har blitt behandlet opp gjennom historien så må man tenke esg at denne loven er i sterk konkurranse med andre drifter hos mennesket.
Han finner håp på fødestua og i biologiske faktum.
– Det skjer noe når to mennesker møtes og blir foreldre. Mange blir jo nærmest religiøse under fødselen, og da tar de ikke omveien om filosofien og grubler på om dette barnet har en iboende verdighet som kan forankres utenfor det selv. Det umiddelbare møtet med barnet viser noe av livets storhet. De fleste vil si at dette er mer enn bare kjøtt, blod og noen elektriske impulser.
– Men for eksempel en outsourcing av graviditeten vil utfordre dette?
– Jeg tror det er riktig. Noen fabulerer om å produsere mennesker ved hjelp av kunstig livmor. Vi i Menneskeverd har ikke engasjert oss i de alternative måtene å få barn på, men uansett vil jeg jo si at det at man i større grad gjør mennesket til et produkt det er mulig å forme, det utfordrer menneskeverdet.
Nå de usikre
Han finner også lysglimt når organisasjonen snakker med unge mennesker. Faktisk.
– Vi er opptatt av å trå forsiktig når vi underviser, og å vise respekt. Vi forsøker å skape undring over det nye livet i seg selv, og vi ser at mange får noen aha-opplevelser. Noen går fra å se på det som noe en bare går til legen for å få hjelp til, til å stille noen mer grunnleggende spørsmål for eksempel ved dette med 12-ukersgrensen. Vi har fått tilbakemeldinger om at jenter har valgt å ikke ta abort på bakgrunn av kunnskap og refleksjon. Det er 40 år siden abortloven kom. Dette er en ny generasjon som forholder seg til abort på en annen måte. Vi må fortelle andre historier, som dem om jenter som beholder barnet mot alle odds. Jeg tror for eksempel at serier om unge mødre på tv kan være viktige.
– Er ikke protester ved sykehuset det mest rasjonelle, dersom en mener at abort er drap?
– Jeg har forståelse for at en protesterer. Men i USA hvor protesterer er vanlig, ser en at det fører til et samtaleklima der det er vanskelig å snakke til de usikre. De sikre snakker bare til hverandre. Jeg er opptatt av resultater når det gjelder hvilken måte som er best. Men jeg har ikke alle svarene.