Avhoppere fra usunn karismatikk burde oppsøke lutherske menigheter
Oppmerksomheten omkring Jesus Revolution og Anders Torp, viser en bekymringsverdig tendens.
Avhoppere definerer seg selv på to måter: Den ene gruppen velger ateisme i trosspørsmålet, men den andre regner seg som troende, men klarer ikke å finne seg til rette på nytt i menigheter av noe slag.
Mange vitner også om dette på sosiale medier. Troen mangler et feste, som kan gi dem tillit til nye menigheter. De stoler ikke uten videre på teologer, lærere og predikanter.
De er blitt skadet i krigen, noe selv Stefan Christiansen innrømmer. De er sårede og utmattet. Jeg tror at et godt alternativ for avhoppere er å oppsøke tradisjonelle lutherske menigheter. Men først om problemstillingen til Rut Helen Gjævert.
Rut Helen Gjævert i VGTV etterlyste en diskusjon om «de store ordene».
Hva mener hun?
Jeg tror hun mener den dogmatiske og ekstreme kulturen/læren i trosbevegelsen. Med mange års bakgrunn som cellegruppeleder og fullført bibelskole på Levende Ord, så vet jeg litt om «store ord».
De store ordene er påstanden om at trosbevegelsen er Guds bønnesvar til de troende i moderne tid. De gamle menighetene er, ifølge trosforkynnerne, gammel vin, gått ut på dato, ikke tidsaktuell, ikke egnet for vekst og vekkelse.
Det eneste levedyktige menighetsalternativ, hevder de, er lederstrukturerte hierarki-system, med lovsangs-dynamikk, og møteverter som serverer kaffe til de besøkende.
Dette er et fellestrekk for alle trosmenigheter. Trosbevegelsen har ulike profiler, stil og former. Noen er, som nevnt, seeker-friendly, søker-vennlige, et sympatisk lavterskel-tilbud til ikke-troende, slik de oppfatter det selv.
En annen variant i trosbevegelsen er de mer militante og misjonerende. Stephan Christiansen har ikke selv funnet på prinsippene han følger, men han har lært dem i sin tidligere menighetssammenheng, Oslo Kristne Senter, hvor han var lovsangsleder, og av Ulf Ekmans bibelskole hvor han var elev.
En tredje variant er profetbibelskoler. Der er fokuset på personlig profeti, gjenopprettelse, demonutdrivelse og soaking (å flyte nesten fysisk i Guds nærvær).
Jan-Aage Torp var elev på profetskole i USA, og hans ideologi stammer fra Robert H. Schullers Chrystal Cathedral.
Uavhengig av stil har alle disse et fellestrekk: læren om «Guds tanker for den moderne tid». Læren går ut på at Guds tanker og planer kun befinner seg innenfor nyetablerte menighetsstrukturer.
Satt på spissen; Gud «er» i Hillsong, men ikke i Frelsesarmeens korpsmusikk eller Hvite bånds dameforening. Slike gamle foreninger er, etter deres oppfatning, periferi i Guds rike. Det gamle er religiøst og foreldet. Gud bare vedlikeholder det gamle. Denne holdningen er typisk for alle trosforsamlinger. Men det finnes flere likhetstrekk.
Medlemskap og hengivenhet er viktig. Straks du er kommet innenfor som etablert medlem, begynner «de store ordene» å gjøre seg gjeldende. Resultatfokuset på vegne av ditt eget liv og menighetens fremtid.
For at dette skal lykkes, må du be mye, gi tiende og gjøre en innsats i menigheten. Idealet er for medlemmet å få innflytelse i samfunnet: – kristne og reformere det. Du må være et forbilde i yrket ditt og i ekteskapet. Være en kraft i menighet, hjem og samfunn.
Etter mitt skjønn behøver ikke slike ideal være feil, men det blir feil når fokuset er så ensidig kun på dette. Alle vurderes etter samme mal. Den lett nevrotiske og nervøse passer ikke inn. Heller ikke den filosofiske eller kritiske mennesketypen. Heller ikke bygde-originalen med de rare klærne som lukter litt svette.
Den pengegjerrige passer ikke inn. Heller ikke han med det store egoet, kunstnertypen som vil gå sine egne veier. De som er fornøyd med litt hverdagskristendom og litt alminnelig kjærlighet passer ikke inn. De store bekjennelser passer ikke for alle mennesker.
Store ord passer best for dem som tror på store mirakler, store vekkelser, store helbredelser og store møter. Mislykkethet, skilsmisse, prøvelser, arbeidsledighet og fattigdom passer ikke inn.
Kravet til prestasjon og innsats mener jeg er mer neddempet i lutherske sammenhenger. Menneskesynet og gudsbilde er «luthersk» i den forstand at Paulus blir fortolket mer med fokus på hva vi ikke klarer, enn på hva vi klarer.
Utbrenthet kommer som regel av at «man prøvde, men ikke klarte noe», eller av følelsen av «stadige nederlag». Skuffelsen og depresjonen melder seg når den lille trosmenigheten på femti medlemmer har stått på stedet hvil i 20 år.
Vekkelsen kom ikke. Av tre grunner, tror jeg: Den ene er at trosbevegelsen ikke erkjenner syndefallets gjennomtrengende innflytelse på verden og menneskenaturen. «Hele verden ligger i det onde,» sier Guds ord.
Det andre er at Trosmenighetene ikke respekterer menneskets frie vilje til å si nei til Gud. Trosbevegelsen insisterer krampaktig på at majoriteten av mennesker skal bli frelst.
Det tredje er at læren går ut på å presse og tvinge frem bønnesvar som Gud ikke kan gi. Luthersk tradisjon derimot vektlegger heller menneskets skrøpelighet, udugelighet, synd og tilkortkommenhet. Vi er støv og kan lett erstattes. Frelsen og nåden er nok. Vi er ikke uunnværlige. Gud klarer seg uten deg. Du får lov å kalle deg en unyttig tjener. Jeg er glad jeg i dag holder meg til denne bekjennelsen.
Lutherdommen står i sterk kontrast til den superkristne, som Rut Helen Gjævert fant ut ikke finnes. Trosforkynnerne hevder at Gud vil oppfylle alt det som vi vil, så lenge det er noe godt, og dersom vi holder ut i bønn.
Problemet er at det er alltid et hvis og et men, og et òg. Altså en god del arbeid og gjerninger.
Jeg har hørt utallige prekener som lyder omtrent slik: «10 ting som hindrer vekkelse» Eller «10 ting du må gjøre for å få vekkelse»
Denne loviske prestasjonskristendommen sliter ut mennesker. Diskusjonen om ledernes overgrep, manipulasjon og kynisme er etter min mening en avsporing av det egentlige problemet, som er teologien i trosbevegelsen. En tradisjon overført fra amerikanske forkynnere som for eksempel Kenneth Hagin tilbake til etterkrigstidens USA, men også tilbake til pinsevekkelsen og Adventistenes inntog.
Alt har en kilde og en rot. Men Guds ord advarer oss om ikke å tro enhver ånd, og å ikke tro på alle som sier Herre, Herre.