Barnevern, ansvar og tillit

Sissel Aarek oppfordrer i et innlegg i Dagen til at staten skal ta større ansvar for barnevernet. Hun understreker behovet for ansatte med erfaring og spesialkompetanse og stor bredde i tilbudene til barn og unge.

Det er liten tvil om at det finnes oppgaver som både skole, helsevesen og barnevern ikke kan løse lokalt. Det er derfor vi har spesialisthelsetjenester og det er derfor vi har spesialiserte spesialpedagogiske tilbud i skolen.

Barnevernet må arbeide sammen med andre spesialiserte tjenester. Like fullt er det klart at tjenestene ofte har begrenset kapasitet og tilgjengelighet. Høy kompetanse i form av lang utdanning og lang erfaring er heller ingen garanti for at saker blir løst.

Mange av utfordringene som barnevernet, familier og barn står overfor er av en slik art at vi må finne måter å håndtere dem på og å leve med dem. Ingen kan løse alle problemer, og vi vet også at feil vurderinger og uheldige handlinger kan skape nye problemer og noen ganger forverre allerede eksisterende problemer.

Vi må erkjenne at skjønnsutøvelse og maktanvendelse noen ganger kan være feil. Evnen til å korrigere feil beslutninger og å lære av feil er viktig. Innen både barnevern, skole og behandlingsapparat er det en avgjørende kompetanse å ta kritikk og å lære av de feilene som blir begått.

Mye av kompetansen som barnevernet trenger må utvikles innen spesialiserte helsetjenester og innen ulike spesialpedagogiske tiltak. Barnevernets evne til å bruke de mer spesialiserte tjenestene og disse tjenestenes evne til å tilby tjenester lokalt er viktig.

Lovverket gjelder på tvers av alle kommunegrenser. I min region har nå en av kommunene hatt en gransking av sine tjenester etter et drap der en ungdom drepte en annen. Det har avdekket svakheter i kommunes oppfølging. I den nevnte saken har familien til ungdommen som drepte vært bekymret, men uttrykker i retten at de ikke ble hørt.

Granskinger er viktige, og vi trenger kritisk gjennomgang både av saksbehandling, faglig praksis og en kontinuerlig vurdering av offentlige handlinger og unnlatelser av å handle. Hva retten konkluderer med i saken og hva som blir dommen vet vi ennå ikke.

De fleste saker i barnevernet dreier seg om hjelpetiltak til familier. Et fåtall saker ender med tvangsvedtak som kan medføre at et barn plasseres utenfor hjemmet. Fokus i pressen og offentlig debatt har stort sett vært på bruken av tvang. Også de andre sakene er imidlertid alvorlige. Det er mange barn som ikke får tilstrekkelig hjelp.

Vi må også erkjenne at omsorg for barn er et ansvar for oss alle. Familier har et ansvar for sine barn, og vi har alle et ansvar for å støtte opp om familier og barn. Vi har også et felles ansvar for å gripe inn når det er noe vi syns ikke fungerer.