Bibelsmuglerne
Åpne Dører hjelper forfulgte kristne til å stå sterke i stormen. De smugler fremdeles bibler, hvis det trengs.
Publisert
Sist oppdatert
Denne helgen feiret Åpne Dører 30 år i Norge.
I en tid da de fleste misjonsorganisasjoner sliter med fallende gaveinntekter, opplever Åpne Dører det motsatte. Selv om de ikke får en eneste krone i statsstøtte, øker resultatet år for år. I fjor hadde de en vekst på 11 prosent. Tallene for 2013 ser også svært gode ut.
Morten Askeland har bare vært generalsekretær i ni måneder, men tror han vet hva som er noe av nøkkelen.
Annonse
- Vi har vært en grasrotbevegelse helt fra starten. Vi ble grunnlagt av helt vanlige folk som brant for å hjelpe forfulgte kristne. Slik ønsker vi fortsatt å være. Vi reiser ut til menigheter og forsamlinger og oppfordrer dem til tjeneste for forfulgte. Denne tjenesten handler først og fremst om å be. Men når folk ber, vil de ofte gi, sier Askeland.
Bilmekanikeren og forkynneren Ole Lilleheim er en av dem som brant. Han brenner fremdeles.
Ole er den eneste i Åpne Dører-staben som har vært med fra starten.
Vi spoler tilbake til sommeren 1974. Tre verdenskjente misjonsledere har kommet til Drotningborg for å utfordre norske kristne ungdommer til misjon: Loren Cunningham fra Ungdom i Oppdrag, David Wang, leder i Asian Outreach og Åpne Dørers Broder Andreas.
17 år gamle Ole får bare med seg det siste møtet, men de neste timene skal bli livsforvandlende. Broder Andreas som er blitt verdenskjent for bibelsmugling gjennom jernteppet, har ungdommenes fulle oppmerksomhet.
Til slutt ber han dem som vil gi livet i tjeneste for Gud, om å reise seg.
- Men da skal dere vite at Gud kommer til å ta over styringen i livene deres, sier Broder Andreas.
Nesten hele salen reiser seg. Kanskje så mange som 80 prosent, tror Ole Lilleheim. Han er en av dem som står. Broder Andreas blir nesten forskrekket. Han formaner dem som ikke mener alvor om å sette seg igjen.
- Men jeg så ingen som satte seg, sier Ole. Han opplevde at Gud tok styringen ganske umiddelbart - og sendte ham til Øst-Europa.
Annonse
På denne misjonskonferansen ble forløperen til Åpne Dørers norske avdeling født.
Det ble dannet en reisegruppe som skulle smugle bibler til Sovjetunionen og Østblokk-landene og ha base i Østerrike. Frank Kongstein, misjonssekretær i Misjon bak Jernteppet (nå Stefanusalliansen), ledet gruppen.
De første årene besto arbeidet av norske ungdommer som reiste østover i feriene sine. Men fra 1980 flyttet fire norske familier til Østerrike for å lede bibelsmuglingen fra basen «Harald». Ole Lilleheim og kona Berit var ett av parene. Dagen-journalist John Solsvik og kona Kjellaug var et annet.
Misjon bak jernteppet betalte bibler, biler og husleie, men ikke lønn. Det måtte familiene skaffe gjennom frivillige gaver.
Lilleheim var bakkemannskap i ordets rette forstand. Når smugler-bilene kom tilbake fra lange turer på humpete øst-europeiske veier, var det han som måtte dra på seg kjeledressen, krype ned i smøregraven seg sette bilene i stand til å tåle enda en tur.
Det mangler ikke dramatiske historier i organisasjonen som er grunnlagt av en av vår tids levende legender. Ole Lilleheim fikk sin del av dem når han hengte skiftenøkkelen på plass i verkstedet og tok plass bak rattet.
- Som den gangen vi skulle distribuere 2000 plastpakkede bibler i Romania, begynner han og smiler ved minnet om den dramatiske turen i en folkevognbuss tettpakket med bibler, fra gulvet til vinduene.
Da de skulle legge seg til å sove den første natten, oppå alle biblene, var verken Ole eller kameraten særlig høy i hatten.
De visste at det var polititårn ved alle veiene inn til de rumenske byene. Ole gjorde ordene i Fil 4,6 til en bønn for dem begge: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud.»
Den neste uken kjørte de to unge mennene inn og ut av rumenske byer, forbi det ene polititårnet etter det andre, men ble ikke stoppet en eneste gang.
- Til slutt ble vi så overmodige at vi vinket til politiet når vi kjørte forbi dem, forteller han.
Annonse
Hver natt minket bibel-lasten. Da de hadde levert de siste biblene, bestemte de seg for å kjøre hjemover med det samme.
- Den natten ble vi stoppet fem ganger. Det var som om Gud ville si at vi ikke hadde utført oppdraget i egen kraft. Det var han som hadde beskyttet oss.
I 1983 sluttet de norske bibelkurerene seg til Åpne Dører og åpnet kontor i Oslo. Gruppen hadde da avsluttet det formelle samarbeidet med Misjon bak Jernteppet, på grunn av ulikt syn på bibelsmugling.
Ole Lilleheim fortsatte senere på verkstedet ved hovedkontoret i Holland.
- Verkstedet ble kalt «det aller helligste». Bare toppledelsen og mekanikerne hadde adgang. Det var her vi bygget om bilene med hemmelige rom.
- Hvilke tanker har du selv gjort deg om bibelsmugling?
- Vi gjorde ting som ikke var helt lovlig, men jeg opplevde at vi hadde et kall til å gjøre det. Du skal tjene Gud mer enn mennesker, og dette var den eneste måten kristne i øst kunne få bibler på.
I dag ligger Åpne Dørers hovedkontor i Kristiansand. Generalsekretær Morten Askeland tror de har potensial til å vokse seg dobbelt så store, både i størrelse og i kontakten med norske kristne.
Annonse
- Vi tror det fortsatt vil være stort behov for arbeid av den typen Åpne Dører driver. For det første fordi Bibelen forteller oss at kristne til alle tider vil oppleve forfølgelse. Og dessuten fordi egne og andres tall tyder på at forfølgelsen øker internasjonalt.
- I noen land trenger kristne fremdeles bibler. Andre trenger hjelp til å stå i forfølgelsen og fortsette arbeidet for Guds rikes sak, fortsetter Askeland og nevner et brev de har fått fra en pastor i Syria.
- Han velger å bli værende i det krigsherjede landet, fordi han nå hadde en særlig anledning til å vise Guds kjærlighet til menneskene rundt seg.
- Men noen ganger blir situasjonen så dramatisk at mennesker må rømme. Det har vi forståelse for.
Som Åpne Dører-ledere før ham, understreker Askeland også at norske kristne trenger vitnesbyrdet fra de forfulgte kirkene.
- Historiene fra de forfulgte har noe å lære oss i vårt materialistiske og karrierefokuserte samfunn. Det handler blant annet om overgivelse, om å prioritere det som er viktigst i livet, og om at man ikke kan tjene to herrer. Man kan ikke stå med en fot i Guds rike og en i verden. De kan også lære oss mye om mot, om tilgivelse og om glede.
- Vi finner mye livskraft og åndskraft i den forfulgte kirke. Kina er et eksempel på det. Der har det vært mye forfølgelse, men også sterk kirkevekst.
Nettopp Kina er et av landene som har inspirert Ole Lilleheim, som trekker frem møtet med husmenighetskjempen Moses Hei.
Annonse
- Hei ble fengselet 28. mai 1956, den samme dagen som jeg ble født. Han satt i fengsel i 22 år, fordi han ikke ville samarbeide med den statlige Tre Selv-kirken.
- Hei fortalte at han var knust som menneske. Han ble slått og torturert helt til han en dag ikke orket mer og forsøkte å ta livet sitt. Forsøket mislyktes. Da han lå i cellen og gråt, hørte han Guds stemme klar og tydelig si: Min sønn, min nåde er nok for deg. Disse ordene hjalp ham å holde ut åtte år til.
- Da jeg møtte ham, spurte jeg om han angret på noe.
- Nei, svarte Moses Hei.
- Jeg har aldri angret på at jeg fulgte Jesus.
