Biskop advarer syrere mot å dra til Europa



– De vil bare vekk, sier han.

Det er gjennomtrekk i erkebiskopens kontor. Han har vært den syrisk-ortodokse kirkens øverste leder i Libanon i 58 år. Hele tiden har han hatt døren åpen. Folk skal få komme og gå som de vil.

– Dette er ikke min dør. Den er folkets. Vi er folkets tjenere, sier han.

Men denne dagen står også bakdøren åpen. Derfor blåser det friskt gjennom bispekontoret. Da jeg var her sist, for tre år siden, kom jeg nesten ikke til orde med spørsmålene mine. Kontoret var fullt av folk. Forværelset likedan. Alle fikk et kyss, en kopp kaffe og en kort prat med erkebiskopen som er kjent for aldri å glemme et ansikt.

Denne er det roligere. Det er tidlig på morgenen og fremdeles så få gjester at en sammenhengende samtale er mulig.

– Det som gjør størst inntrykk etter å ha besøkt kirker og klostre i Syria, er det faktum at de fremdeles er der. At... Posted by Dagen on Sunday, April 1, 2018

Flykter til Vesten

I mange år har det vært gjennomtrekk i mer enn én forstand på erkebiskopens kontor. En strøm av flyktninger har passert gjennom dette kontoret, for å få biskopens bønner og gode råd med på veien når de forsøker å få visum til Vesten.

– Vi råder dem til ikke å dra, men de ønsker det så sterkt at de reiser likevel.

– De tror at Europa er himmelriket, men det er det ikke, sier han bedrøvet.

Selv om det bygges syrisk-ortodokse kirker i en rekke europeiske land, blant annet i Sverige, Tyskland, Holland og Storbritannia, frykter han at kirken vil bli alvorlig svekket i løpet av få generasjoner.

– De som emigrerer blir assimilert. De mister barna, troen og tradisjonene. Familiesamholdet svekkes. Barna blir sekulære. Etter to–tre generasjoner er det slutt.

En svekket kirke

En mor og hennes voksne datter kommer inn på erkebiskopens kontor. De er fra Bartella i Irak, men har levd som flyktninger i Libanon i tre år. Nå vil datteren, Hilda Shanoon, søke om kirkestipend for å kunne begynne å studere farmasi.

– Hvilke planer har du videre? spør jeg.

– Jeg vil til Vesten, til hvilket land som helst, svarer Hilda og rister energisk på hodet når jeg spør om hun kan tenke seg å bli værende i Libanon.

– Det er ikke lett for flyktningene å leve her, sier erkebiskopen.

Han minner om at flyktningkrisen har vart svært lenge. Mange familier har brukt opp alt de hadde av verdier på dyre husleier. Flyktningene har strengt tatt ikke lov å ta lønnet arbeid i Libanon, og libanesiske myndigheter legger press på dem for å returnere til hjemlandene, men fremdeles er veien hjem stengt for mange av dem.

– Folk lider, sier han, og skjønner at de drar.

– Men hva de enn opplever av lidelser her, blir det for lite å regne mot det de har opplevd i Syria og Irak. I dag bor flertallet av medlemmene våre i diasporaen, utenfor Midtøsten, sier erkebiskop Saliba.

Han anslår at det gjelder mellom 55 og 60 prosent av de syrisk-ortodokse. Utviklingen svekker kirken, innrømmer han.

En form for bønn

En ung mann kommer inn og har en kort hviskende samtale med erkebiskopen.

Så kommer enda en mann. Han bøyer seg dypt for å kysse erkebiskopens hånd. Jamen Alkarra har bodd i Libanon i et år. Kona og to barn bor fremdeles hjemme i Latakia i Syria. Han håper at de snart kan komme etter.

Alkarra skal på messe. Han liker å stikke innom erkebiskopens kontor for å hilse på.

– Det er en helt naturlig ting å gjøre, sier han og smiler.

Erkebiskopen smiler like bredt.

– Som kirke prøver vi å hjelpe og oppmuntre så godt som vi kan. Vi deler ut penger og annen bistand, vi lar 400 barn gå gratis på skolen vår, og vi veileder og ber.

– Å tale gode ord inn i livene til mennesker er også en form for bønn, tilføyer han.

Etter hvert som nye mennesker kommer inn i rommet, setter Salibas to sekretærer stadig nye kopper kaffe og te på bordet. Rommet fylles opp. Praten går høylydt. Dette bispekontoret er samlingspunkt for folk som er i ferd med å bli spredt for all verden. Mens de venter på å få et ord med erkebiskopen, snakker de med hverandre. Stemningen stiger enda et hakk da et eldre ektepar ankommer. Matematikkprofessoren Salim Daoud og hans kone Najat Tomas Hana er fra Qamishli i Syria, samme by som erkebiskopen.

– Vi vokste opp i samme gate og lekte sammen da vi var små. Han var en god gutt. Alltid så flink til å hjelpe oss småjentene, sier Najat.

Erkebiskopen humrer og ler av de gode minnene. Han beklager da han må bryte opp. Messen skal snart begynne, og han skal preke.

– Lev for Jesus

Ifølge den syrisk-ortodokse kirkekalenderen er dette dagen for å minnes Abgar av Edessa, en spedalsk konge som ifølge tradisjonen sendte et brev til Jesus og inviterte ham til å komme for å velsigne landet.

I det nevnte brevet skal kong Abgar ha erkjent at Jesus måtte være Gud, siden han helbredet mennesker bare ved sitt ord. Brevet ble sendt med en gruppe betrodde medarbeidere, og de fikk med seg svar tilbake.

– Velsignet er den som tror uten å se, skrev Jesus i svarbrevet. Han kunne ikke komme til Edessa, men han lovet å sende en disippel dit for å velsigne landet og gi kongen helsen tilbake, forteller biskop Saliba og forklarer at denne disippelen var Addai, bror til apostelen Tomas. Gjennom ham ble landet kristnet. Etter ti år var alle i landet døpt.

Fortellingen om kong Abgar handler om en mann som tok Jesus på alvor. Slik ble han selv helbredet og folket velsignet.

– Den syrisk-ortodokse kirke har en lang historie. Vi er den første nasjonen som ble kristne, før Armenia og Romerriket, sier erkebiskopen.

– Vi har alltid stått opp for Jesus, og vi må alle fortsette å leve for Jesus, sier erkebiskop Saliba.

SYRIA: – Dette var aldri noe jeg planla. Det bare skjedde, sier hun, sier Nuna Mathar.Posted by Dagen on Wednesday, March 7, 2018