Bistandsministeren skuffer
Nikolai Astrup deler tilsynelatende ikke sin forgjengers prinsipielle tenkning rundt hvilke konsekvenser det bør få når bistandsland forfølger homofile.
Forfølgelse av homofile har lenge vært et problem i Afrika generelt og i Øst-Afrika spesielt. De siste årene har fokus særlig vært rettet mot Uganda som i 2014 innførte en lov som gjorde at homofili kunne straffes med livsvarig fengsel. Daværende utenriksminister Børge Brende fra Høyre svarte med å holde tilbake 50 millioner norske bistandskroner i protest mot behandlingen av denne Ugandas allerede svært utsatte og forfulgte minoritet.
Nå settes søkelyset på et annet land i regionen som også mottar store summer i norsk bistand, Tanzania. Guvernør Paul Makonda i landets største by Dar es Salaam, har varslet massearrestasjoner av homofile. Han har bedt sine innbyggere om å angi homofile. Samtidig tråler myndighetene sosiale medier i jakten på disse menneskene.
Annonse
Det er viktig å huske at en arrestasjon på dette grunnlaget i seg selv kan være livsfarlig i et land som Tanzania. Kombinasjonen av overfylte fengsler, sterkt hat mot seksuelle minoriteter og tradisjon for voldelige angrep på homofile, kan fort vise seg å bli en dødelig cocktail.
Siden 2014 har det skjedd store endringer på ansvarsområdet bistand i den norske regjeringen. Børge Brende har sluttet som statsråd, flyttet til Geneve og blitt president i World Economic Forum. Og tidligere i år fikk bistandsfeltet sin egen minister da Nikolai Astrup ble utnevnt til bistandsminister.
Han er Høyremann, han også. Men Nikolai Astrup deler tilsynelatende ikke den prinsipielle tenkningen rundt hvor uakseptabelt det er når nasjoner som mottar norsk bistand, forfølger homofile. I hvert fall er han uvillig til å bruke de samme virkemidlene som det Børge Brende gjorde. Tidligere i uken gjorde Astrup det klart på Dagsnytt 18 at han verken vil holde tilbake bistandsmidler til Tanzania eller true med å gjøre det. Han setter heller sin lit til dialog med regjeringen i landet.
Denne holdningen skuffer oss. Stilt overfor slike Gestapo-metoder brukt mot en marginalisert gruppe, mener vi det er på høy tid at Norge bruker den økonomiske påvirkningskraften vi har. Norske skattebetaler bidrog i fjor med 374 millioner kroner i offentlige bistandsmidler til Tanzania. Norge har som bistandsgiver dermed en mulighet til å sette makt bak kravet om å få slutt på forfølgelsen av homofile. Den makten bør bistandsministeren etter vår mening bruke.
Vi mener at rene nødhjelpsprosjekter bør holdes unna slike støttekutt. Fattige og nødlidende mennesker bør ikke rammes. De skal fortsatt få vår hjelp. Men Norge bistår også Tanzanias regjeringen direkte ved å finansiere enkelte av deres infrastrukturprosjekter. Et støttekutt til slike formål vil kunne sende et kraftfullt signal til myndighetene.
I store deler av Øst-Afrika forsvares forfølgelsen av homofile på religiøst grunnlag. Og i motsetning til i Nord-Afrika er det ikke den muslimske, men den kristne religionen vi da snakker om. Det er derfor særlig viktig at norsk misjon, som er sterkt representert i området, er sitt ansvar bevisst. De må gjøre det helt klart for kirkeledere og andre lokale samarbeidspartnere at hat, vold og trakassering av homofile er noe man tar sterkt avstand fra. Ikke bare på humanitært grunnlag, men også ut fra den kristne etikk.
