Ble sionist i Auschwitz
Etter å ha overlevd opphold i flere konsentrasjonsleirer, reiste han til Israel for å kjempe for den nyproklamerte staten.
Dette intervjuet ble først publisert 13. mai 2018.
----
Annonse
– Da David Ben Gurion leste uavhengighetserklæringen, ble jeg så glad at jeg kunne ha kysset alle jeg møtte på gaten, minnes Noah Klieger (92).
14. mai 1948 befant han seg i Belgia, og over den lokale radioen i Antwerpen hørte han et opptak av den skjellsettende seremonien i Tel Aviv Museum.
– I lang tid hadde jeg ønsket å stille meg til rådighet for de jødiske styrkene i Palestinamandatet, men jeg hadde ikke klart å komme meg dit, sier han.
Exodus 1947
Ti måneder tidligere var han blant 4.515 jøder, de aller fleste Holocaust-overlevende, som fylte skipet «Exodus 1947» til randen. Skipets kaptein og øvrige ledelse var medlemmer av den paramilitære jødiske organisasjonen Haganah, mens Klieger var en av 35 frivillige som utgjorde det øvrige mannskapet.
Målet var den palestinske kysten, men skipet ble bordet av britiske styrker 40 kilometer fra land. Både mannskap og passasjerer gjorde sterk motstand, noe som førte til at flere ble skadet på begge sider. En av mannskapet på båten ble slått til døde, mens to av passasjerene ble skutt og drept.
«Exodus 1947» ble ført til havnen i Haifa, hvor passasjerene ble overført til andre skip og sendt tilbake til Europa.
– Der gjorde britene det utenkelige at de sendte passasjerer som hadde overlevd Holocaust til nye fangeleirer som de opprettet i Tyskland, sier Klieger.
Annonse
– Alt var over
Noah Klieger ble født i den franske byen Strasbourg i 1926, men i 1938 emigrerte familien til Belgia. Da tyskerne okkuperte landet i 1940, ble 14 år gamle Noah med i en jødisk undergrunnsbevegelse for ungdom.
Han brukte sykkelen sin for å bringe beskjeder mellom grupper som jobbet med å smugle jøder til nøytrale Sveits. Tilsammen klarte disse gruppene å frakte 270 jøder i sikkerhet.
I 1942 var det 16 år gamle Noahs tur til å forlate Belgia, men på grensen til Frankrike ble han stanset av en tysk soldat.
Soldaten ba han bli med på toalettet, slik at han kunne sjekke om han var jødisk.
– Da forsto jeg at alt var over, sier Klieger.
Overbeviste Mengele
Han oppholdt seg en stund i en transittleir i Mechelen, før han i januar 1943 ble sendt til dødsleiren Auschwitz i Polen.
Annonse
– I Auschwitz var forholdene grusomme. Da vi ankom leiren ble vi sparket og slått, og vi ble tvunget til å stå nakne utendørs i mange minusgrader. Etter 22 timer hadde to tredjedeler av oss frosset ihjel, sier Klieger.
Etter selv å ha fått lungebetennelse, sto han en dag plutselig ansikt til ansikt med SS-legen Josef Mengele.
– Mengele så på meg i ett sekund og sa «venstre». Det betød døden. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg bestemte meg for å snu og gå tilbake til Mengele. Jeg ante ikke hva jeg skulle si, så jeg sto først helt stille foran han. Han gransket meg og jeg tror jeg så en antydning til et smil i ansiktet hans, sier Klieger.
Han fikk overbevist Mengele og de andre legene om at han fortsatt kunne være til nytte. I forordet til en bok om Klieger, skriver fredsprisvinner Elie Wiesel at den unge jøden var den eneste fangen i Auschwitz som noensinne våget å snakke til Mengele. Dette kan ha vært avgjørende for at han ble spart.
Boksing
En av de ledende SS-offiserene i Auschwitz, Heinrich Schwartz, var lidenskaplig opptatt av boksing. Hver gang en ny gruppe jøder ankom leiren, undersøkte han derfor om det var noen habile boksere blant dem.
– I gruppen som ankom sammen med meg, var det to profesjonelle boksere. Da spørsmålet ble stilt, rakte også jeg opp hånden, selv om jeg bare var 16 år og aldri hadde bokset. Jeg tenkte at dersom de spør etter boksere, så må det være noe positivt. Det kan umulig være noe negativt.
– Det positive besto i at Heinrich Schwartz hver ettermiddag ga hver av bokserne sine en liter suppe. Normal suppe med kjøtt og poteter. På denne suppen kunne vi overleve i månedsvis, sier Klieger.
Annonse
Ellers fikk bokserne samme behandling som de andre i leiren, og noen ganger også verre behandling. Leirledelsen ønsket å vise at selv om de var idrettsmenn, så var de fortsatt bare jøder.
To bestemmelser
Klieger hadde en drøm om å overleve, men han forventet det ikke. I leiren bestemte han seg for to ting:
– Jeg fikk det klart for meg at dersom jeg overlevde, skulle jeg bruke livet til å fortelle fremtidige generasjoner om konsentrasjonsleirene. Dernest bestemte jeg meg for å bli sionist, sier han.
Ble befridd
I januar 1945 nærmet Den røde armé seg Auschwitz og fangene som fortsatt levde ble sendt til fots i retning Tyskland. I tre dager gikk de nesten uten stans og mange døde på veien. Klieger var blant de som overlevde og ble plassert i konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora.
4. april ble han og medfangene igjen sendt på en dødsmarsj som varte i ti dager, og som endte i konsentrasjonsleiren Ravensbruck. 29. april ble leiren befridd av Den røde armé.
– Herrefolket hadde spankulert rundt i flotte uniformer og behandlet oss som undermennesker, men nå fikk de samme behandlingen av de sovjetiske troppene. Det var et spesielt syn, minnes Klieger.
Annonse
Til Israel
I Belgia ble han gjenforent med foreldrene, som også overlevde Auschwitz, og her startet han en karriere som journalist. Han dekket blant annet rettssaker mot naziforbrytere i Belgia, Frankrike og Tyskland. I Belgia ga faren hans ut et magasin for tyskspråklige jøder og Noah oversatte dette til fransk.
Da den lokale radiostasjonen i 1948 kringkastet opptaket fra proklamasjonen av den jødiske staten, gjorde det et veldig inntrykk på den unge journalisten.
– Allerede dagen etter pakket jeg kofferten og reiste til den italienske havnebyen Genova for å finne et skip som kunne frakte meg til Israel, forteller han.
Det var lettere sagt enn gjort. 15. mai brøt den arabisk-israelske krigen ut, og krigshandlingene gjorde at alle overfarter til Israel ble kansellert. Etter noen uker ble det en våpenstillstand og Klieger var blant 200 immigranter som fikk plass på et skip som tok sjansen.
– Israelerne var usikre på hvordan de skulle behandle oss holocaustoverlevende. Da en myndighetsperson i Haifa så tatoveringen på armen min, forsto han at jeg hadde vært i Auschwitz, og han foreslo at jeg skulle dra tilbake til Europa og komme igjen når krigen var vunnet. Men muligheten til å forsvare Israel, var jo hovedårsaken til at jeg hadde kommet, sier Klieger.
– Vi kjempet for livet
Ett år etter at han ble sendt tilbake til Europa av britene og tre år etter at han såvidt overlevde Holocaust, kjempet han igjen for å overleve. Sammen med andre tidligere konsentrasjonsleirsfanger kjempet han i byene Ramla, Lod og Beer Sheva, først i en enhet som var under fransk-jødisk ledelse og deretter i Negevbrigaden.
Annonse
– Men denne gangen kjempet jeg ikke bare for min personlige overlevelse. Jeg kjempet for at den jødiske staten skulle overleve, for fremtiden til den jødiske nasjonen, understreker han.
I motsetning til en del andre, fryktet han ikke at jødene skulle tape.
– De arabiske soldatene var utkommandert for å sikre de arabiske statene mer land. Vi hadde en sterkere motivasjon. Vi kjempet for livet, sier han.
Guidet tur til Auschwitz
Etter krigen tok han opp igjen journalistyrket, og denne gangen spesialiserte han seg som sportsreporter.
– Jeg var ekstremt sportsinteressert, så jeg begynte å oversette internasjonale sportsnyheter til hebraisk og israelske sportsnyheter til engelsk. Jeg lærte meg relativt raskt muntlig hebraisk, men hadde problemer med skrifttegnene. Derfor måtte jeg de første årene diktere artiklene muntlig og få andre til å skrive dem ned.
Etterhvert fikk han jobb i storavisen Yedioth Ahronot, og på femtitallet ble han sendt for å dekke en fotballlandskamp mellom Polen og Israel i Wroclaw. Mens han var der, fikk han tilbud om en guidet tur til Auschwitz.
– Det var en underlig opplevelse. Det var fint vær, fuglene sang og en rekke polske familier var på picnic i området. Jeg ble gående litt for meg selv, mens jeg funderte på om dette idylliske stedet virkelig kunne være leiren der jeg hadde kjempet for tilværelsen.
Annonse
– Guiden ble irritert over at jeg åpenbart ikke fulgte med, og sa: Dersom du ikke lytter til det jeg har å si, vil du ikke få med deg hva som skjedde her i leiren.
Tidsvitne
Dette ble starten på en lang rekke reiser til Auschwitz. Klieger har som tidsvitne besøkt leiren sammen med statsledere og politikere fra Israel, USA og Europa. De siste tiårene har han også en rekke ganger deltatt i «Marsjen for livet» som går mellom leirene Auschwitz og Birkenau.
– Jeg tror jeg har besøkt Auschwitz rundt 150 ganger. Det er en fantastisk følelse å ankomme leiren i drosje og be sjåføren vente – med vissheten om at jeg kan forlate leiren når jeg vil, sier han.
I Israel har han i snart 70 år undervist barn og unge om Holocaust og sine egne erfaringer med antisemittisme.
– Jeg tror ikke jeg tar veldig feil om jeg anslår at jeg har holdt 10.000 foredrag. I en periode holdt jeg tre foredrag per dag, uten å ta et øre i betaling. Dette har vært et kall for meg, sier han.
En stor andel av dagens israelere har vært møtt Noah Klieger og mange kjenner han fra fjernsynsinnslag og oppslag i avisene. Sportsinteresserte kjenner også Klieger som mangeårig president for basketballklubben Macabbi Tel Aviv.
– Jeg regner med at annenhver israeler vet hvem jeg er, sier han.
Annonse
At dette ikke er en overdrivelse, viser seg når Dagens korrespondent samtaler med Klieger på stamkaféen hans i det nordlige Tel Aviv. I løpet av de to timene intervjuet varer, stanser en jevn strøm av forbispasserende opp for å hilse på eller småprate med 92-åringen.
Veteranjournalist
Til tross for alderen har han fortsatt en fast spalte i Yediot Ahronot, avisen han har vært tilknyttet nesten hele karrieren. Her skriver han om det meste som engasjerer han.
Blant annet har han de siste årene kritisert jøder i Amerika og Europa for ikke i stor nok grad å støtte opp om den jødiske staten. Han er også mer på linje med den israelske regjeringen enn det avisen hans er.
– Vanligvis får jeg på trykk alt jeg skriver, men når jeg har skrevet for positivt om Benjamin Netanyahu, har det hendt at spalten min er blitt refusert, forteller han.
Lys for verden
I forbindelse med Israels 70-årsjubileum har flere gjenlevende pionerer blitt interjuet i israelske medier. Noen har uttrykt skuffelse over at Israel ikke har utviklet seg til å bli det idealsamfunnet de kjempet for. Dette irriterer Klieger.
– I 1948 var vi en lutfattig nasjon. Vi hadde nesten ingenting, men nå er Israel blant verdens ledende stater. Ikke bare er Israel en sikker havn for verdens jøder, men vi er også blitt et lys for nasjonene. Som en ledende gründernasjon utvikler vi produkter som er til velsignelse for hele verden, sier han.
