Blind pastor med blikk for innvandrere
Per Ragnar Aas (73) var frustrert over innvandrere. Nå etablerer han en multikulturell menighet i Oslo.
– Enten vi liker det eller ikke, så lever vi i et multikulturelt land.
Per Ragnar Aas (73) er født og oppvokst på Prinsdal i bydelen Søndre Nordstrand i Oslo. Han har sett nabolaget gå fra å være mer eller mindre dominert av etnisk norske, til i dag å være en av de mest migrantpregede bydelene i hovedstaden.
Annonse
Ifølge Statistisk Sentralbyrå, er 56,6 prosent av befolkningen innvandrere eller barn av innvandrere. Kun Stovner bydel har flere, med 59,1 prosent. Oslo er dessuten den kommunen med størst etnisk mangfold i hele Norge.
– Jeg har aldri vært spesielt opptatt av å omgås innvandrere. Faktisk har jeg vært riktig så frustrert over dem iblant. Men Gud har gjort et mirakel i meg som gjør at jeg i dag har et hjerte for mennesker fra en annen kultur, sier Aas.
Han forteller om hvordan mektige misjonsturer til Afrika, nære samtaler om tro med muslimer og konkrete bibelord om kjærlighet for den fremmede har påvirket ham.
Pastorkall
I lang tid har 73-åringen og kona Aslaug hatt et husfellesskap hjemme på Prinsdal, hvor folk fra blant annet Rwanda, Peru, Sri Lanka og Litauen har deltatt. Men for halvannet år siden opplevde Aas et kall fra Gud om å bli pastor - en rolle han aldri hadde hatt før.
– Tanken slapp meg ikke og jeg fikk aldri fred. Hvordan kunne det ha seg at Gud utpeker en godt voksen mann uten syn, spør Aas.
Per Ragnar Aas er nemlig blind. Synet mistet han gradvis i voksen alder, men at øynene sviktet betydde ikke at visjonene forsvant.
– At jeg er blind er et faktum, men ikke sannheten. Jeg anser meg selv som seende i Guds øyne. Han kan gjøre noe stort av lite. Noen ganger må ta noen skritt i tro, sier han om beslutningen om å følge kallet.
Annonse
Søndag for en drøy uke siden hadde den ferske og foreløpige navnløse menigheten sin aller første gudstjeneste i et lite lånt lokale i bydelen. 17 personer med bakgrunn fra fjern og nær var til stede. Aas har allerede fått tilbakemeldinger fra folk som vil ta med seg flere inn i fellesskapet.
– Jeg tror multikulturelle menigheter er fremtiden, spesielt i et land som Norge.
Startet tamilsk menighet
En av de som har knyttet seg til fellesskapet til Per Ragnar Aas og den nye menigheten er Hannah Ravindran fra Sri Lanka. Hun kom til Norge som flyktning i 1990 og ble plassert i et asylmottak i byen Ulsteinvik på Sunnmøre.
Siden hun var nyfrelst, kom hun raskt i kontakt med en lokal menighet. Der ble hun varmt tatt imot av noen eldre kvinner, og det tok ikke lang tid før tamilen kunne oppskriften på raspeballer utenat.
Sju år senere flyttet hun til Oslo hvor hun startet en tamilsk menighet fordi hun så at ikke alle med hennes bakgrunn hadde like lett for å finne seg til rette i norske kirkesamfunn.
– Alt er annerledes i starten. Fra klærne og maten til språket og livsstilen. Dessuten er det få som har venner og slektninger i Norge. Å komme rett inn i en norsk kultur er tøft for mange, forteller hun.
Savnet flerkulturelt fellesskap
Annonse
Ravindran merket hvordan tamilene følte seg tryggere sammen med andre tamiler. Men det kostet å ta vare på flokken. Firebarnsmoren kombinerte jobben som regnskapsfører med å lede menigheten - som innebar å hjelpe folk med tolking, visumsøknader, flytting, transport og mye mer.
Menighetsplanteren sa senere fra seg lederansvaret, og begynte i en lokal, norsk menighet med sterk overvekt av etnisk norske. Hun savnet etter hvert et mer flerkulturelt fellesskap. Gleden var stor da hun gjennom en venninne ble kjent med Per Ragnar Aas for et drøyt år siden.
– Han er så flink til å lytte til de rundt seg. Han er oppriktig engasjert i våre liv og verdsetter våre meninger. Et ekte hyrdehjerte. Sånt skaper tilhørighet, skryter Ravindran som ser frem til å bidra i den nystartede menigheten.
– Et viktig symbol
Sigurd Bekkevold er pastor i pinsemenigheten Salt i Bergen og har siden januar ledet Plant, et nettverk for menighetsplanting i pinsebevegelsen i Norge. Han ønsker nye og flerkulturelle menigheter som den Per Ragnar Aas starter velkommen.
– Det er fantastisk å høre om mennesker som får et hjerte for en gruppe mennesker og ønsker at de både skal får høre evangeliet og oppleve en kirke de kjenner seg hjemme i, sier Bekkevold som har gode erfaringer med internasjonalt menighetsarbeid i Salt.
Plant er med på satsingen til Sendt Norge, et tverrkirkelig nettverk som skal bidra til å plante 400 nye menigheter i Norge mellom 2015-2025. Plant har et mål om 100 nye pinsemenigheter innen 2030.
– Vi lever i et flerkulturelt samfunn, spesielt i de store byene. Å nå ut til internasjonale kristne er absolutt en viktig del av menighetsplanting. Et avgjørende prinsipp da er kontekstualisering, som betyr å møte menneskers behov der de er. Gud ble menneske for å komme nær oss, Paulus talte om jøde for jøde og greker for greker. Vi må forstå at det ikke nytter å sette opp én diger gudstjeneste og tro at den passer for alle, sier Plant-lederen.
Annonse
– Betyr det at det er rom for både migrantmenigheter og multikulturelle menigheter i Norge?
– Jeg synes det er forståelig at migranter trekkes mot menigheter som ledes av folk fra deres egen kultur. Hadde jeg reist til et fremmed land, hadde jeg naturlig søkt meg til andre nordmenn. Men vi må utfordre migrantmenighetene til å tenke mer integrering og samarbeid med etablerte norske kirker. Bibelen sier at en vakker dag skal vi alle tilbe Gud sammen, ikke i hver vår krok. Menigheter som den Aas starter mener jeg derfor kan bli viktige symboler i vår tid der ulikheter trekker oss fra hverandre, sier pastoren.
Interesse for overgang
Hannah Ravindran forteller om en lengsel hos innvandrere som har bodd i Norge en periode etter å finne seg en norsk menighet. Spesielt de med barn.
– Vi tenker mye på neste generasjon. Barna snakker språket og de vokser opp i kulturen her. Jeg vet om mange som på grunn av barna ønsker seg ut av migrantmenigheter og inn i norske fellesskap. Men de trenger å bli inkludert, sier hun.
Per Ragnar Aas er tydelig på at menigheter må prioritere fellesskap og relasjoner for å holde på det kulturelle mangfoldet.
– Stive nordmenn kommer på gudstjeneste, hører en preken, snakker med venner og går igjen. Det er ikke godt nok. Vi må ut av makeligheten og inn i relasjoner med mennesker. Det er et være eller ikke være, når det gjelder inkludering av migranter. Ikke la noen stå alene. Da kommer de ikke tilbake. Ja, det kan koste litt for enkelte, men Bibelen er tydelig på at vi skal ta vare på de som er fremmede hos oss, sier den nybakte pastoren.
