Blir Bruno (93) den siste?
Etter 75 år er rettsoppgjøret etter Holocaust ubønnhørlig på vei mot sin biologiske avslutning.
Å kalle det for en spesiell rettssak er egentlig et kraftig understatement. For det var ingenting med saken mot Bruno Dey i Hamburg som har pågått siden i fjor som var normalt.
Rettsforhandlingene forgikk i en ungdomsdomstol. Men den tiltalte var så gammel at han selv ikke klarte å gå, men måtte trilles inn i salen i rullestol.
Annonse
Lovbruddene som retten skulle ta stilling til, ble begått for over 75 år siden. De ville i de fleste tilfeller vært foreldet allerede i mange tiår og vært helt uaktuelle å behandle i en rettssal.
Hvis det da ikke hadde vært snakk om forbrytelser mot menneskeheten. Og det var nettopp det denne saken handlet om.
For det aller mest unormale - for ikke å si bestialske – i denne saken var det enorme antallet ofre. De var flere enn selv den groveste terroraksjon på europeisk jord de siste årene. Ja, til og med mer enn antall dødsoffer i løpet av redselsdøgnet 11. september 2001.
Tiltalen mot 93-årige Bruno Dey lød på medvirkning til drap på hele 5230 mennesker, de fleste jøder, i den tyske konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor det som i dag er Gdansk i Polen.
Dey fylte 18 år et par uker etter at han ble satt i tjeneste som SS-fangevokter i august 1944. Og det er den tiltaltes lave alder på tidspunktet for forbrytelsen som er grunnen til saken ble ført for en ungdomsdomstol.
Dommen mot Dey falt i juli, men ble rettskraftig denne uken da tre bistandsadvokater og forsvareren alle trakk sine varsler om anke. Dey er idømt to års betinget ungdomsstraff for sine forbrytelser.
Det viktigste er ikke straffens lengde, men at vi som rettssamfunn ikke hviler så lenge deltagere i masseutryddelsen fortsatt går rundt blant oss ustraffet.
Det skylder vi Holocausts ofre. Og den forpliktelsen har vi også overfor de generasjonene som vokser opp med stadig større avstand i tid til det som er historiens største folkemord.
Annonse
Nettopp det pedagogiske har vært et hovedpoeng i det rettsoppgjøret mot nazitidens forbrytelser som nå har pågått i det trekvarte århundret som har gått siden Andre verdenskrig.
Det industrielle massemordet på seks millioner jøder må aldri glemmes. Dets tilstedeværelse i vår kollektive bevissthet er den beste forsikringen vi har mot at det skal kunne skje igjen en gang i fremtiden.
Hver rettssak har også vært en påminnelse om hvor uholdbar unnskyldningen «jeg fulgte bare ordre» er. Hvert menneske har et selvstendig ansvar for sine gjerninger.
Den moralske forpliktelsen kan ikke bare skyves lenger opp i systemet. Alle som var delaktige i Hitler-Tysklands utryddelsesmaskineri påførte seg en personlig skyld for folkemordet, uansett hvordan de siden prøvde å bortforklare det de hadde vært med på.
Slik sett passer Bruno Dey godt i rekken av tidligere krigsforbrytere som opp gjennom årene har forsøkt å renvaske seg i rettssalene. For også han hevdet at han ikke visste om massemyrderiene som foregikk i leiren han var satt til å vokte.
Og så ville jo konsekvensene bli så store dersom han nektet å gjøre det han ble befalt. Kanskje ville han bli sendt til fronten. Nei, da var det bedre å lukke øyne og ører og bare følge ordre.
Dey konkluderte sitt vitnemål med at han aldri i de 75 årene som har gått siden krigen har følt at han som fangevokter hadde noe ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleiren Stutthof.
Dermed ble han enda et uttrykk for det som den jødiske forfatteren Hannah Arendt har kalt «ondskapens banalitet». Hun fulgte rettssaken mot nazi-toppen Adolf Eichmann i Israel på begynnelsen av 60-tallet.
Annonse
Arendt hadde forventet å se et monster på tiltalebenken. I stedet satt hun og betraktet en grå byråkrat som ikke selv hadde noe glødende hat mot jødene, men som altså likevel ble Nazi-Tysklands sjefsbøddel.
Når statsmakten normaliserer det som egentlig burde ha vært fullstendig utenkelig, så slutter folk å tenke at de har noe personlig ansvar for sine handlinger. Ondskapen blir banal fordi grusomhet oppfattes som rene selvfølgeligheter og bagateller.
Men en slik tankegang fritar altså ikke for straffeansvar. Det har dommerne i rettssakene mot naziforbrytere helt fra Nürnberg-tribunalet i 1946 via Eichmann-prosessen i Jerusalem i 1961 til Hamburgs ungdomsdomstol i 2020 slått entydig fast.
Hver ny slik rettssak er nå en potensielt historisk hendelse, ganske enkelt fordi det kan være den siste.
Det tyske rettsvesenet er i ferd med å forberede flere prosesser mot fangevoktere fra leirene, men det er likevel usikkert om det blir noe av. Ganske enkelt fordi de ansvarlige passerer dødens terskel én etter én før rettferdigheten får skje fyllest.
Selv en som var rundt 18 år ved krigens slutt er nå en gammel mann midt i 90-årene. Med andre ord: Etter 75 år er rettsoppgjøret etter Holocaust ubønnhørlig på vei mot sin biologiske avslutning.
Bruno Dey kan vise seg å bli den aller siste nazi-forbryteren som får sin straff. Som sagt, det er en spesiell sak som har blitt avsluttet denne uken.
