Blir om enn tårnene faller

Han er øvers­te leder for den ar­mens­ke kir­ken i Irak, en kirke som tel­ler færre sje­ler for hvert år som går. Ar­me­ner­ne gjør som andre krist­ne ira­ke­re, de føl­ger drøm­men om et trygt liv til Euro­pa, USA eller Au­st­ra­lia. Slik blir den ar­mens­ke kir­ken spredt for alle vin­der.

Men erke­bis­kop Avak As­sadou­ri­an blir.

- Hvis der ikke er flere vit­ner igjen i Irak, er der hel­ler ingen kris­ten kirke. Der­for blir jeg væ­ren­de, sier han.

Erke­bis­ko­pen vet ikke hvor mange gan­ger han har øns­ket å si «ikke dra» til fa­mi­li­er som har stått på val­get. Sam­ti­dig er den ald­ren­de erke­bis­ko­pen rea­list. «Kan du ga­ran­te­re for livet mitt?» har fa­mi­lie­fed­re gjer­ne ut­ford­ret ham til­ba­ke. «Kan du finne meg en jobb? Kan du for­sik­re meg om at fa­mi­li­en min er trygg?» Erke­bis­ko­pen inn­røm­mer at han er blitt svar sky­lig.

- Så lenge jeg ikke kan gi dem et til­freds­stil­len­de svar, kan jeg hel­ler ikke be dem om å bli væ­ren­de i Irak.

Et liv bak mur­blok­ker

Det er ikke slik å for­stå at han har holdt seg hjem­me i Irak hele livet. I mange år stu­der­te han i USA, først i New Or­leans, se­ne­re i Il­li­nois. Han har også vært me­nig­hets­prest i New Jer­sey. Men da han ble ut­nevnt til ar­ki­mand­ritt i 1978, dro han hjem for å tjene den ar­mens­ke kirke i Irak. Denne kir­ken tje­ner han fort­satt.

Der­for vel­ger han å leve livet sitt i Bag­dad, en av ver­dens far­ligs­te byer, der ny­he­ter om nye drep­te kom­mer like hyp­pig som tra­fikk­mel­din­ger i andre byer. Der fin­nes knapt en kirke, skole, po­liti­sta­sjon eller syke­hus som ikke har svære mur­blok­ker foran inn­gan­gen - for å hind­re bil­bom­be­re å kjøre inn i byg­nin­ge­ne.

Her lever erke­bis­kop Avak for at kir­ken frem­de­les skal ha vit­ner i Irak.

Kut­ter røt­te­ne

Dagen møtte erke­bis­kop Avak på den krist­ne sate­litt­sta­sjo­nen SAT-7s store års­sam­ling i Tyr­kia tid­li­ge­re i vår. In­ter­vju­et ble gjort i spise­sa­len på kon­fe­ranse­ho­tel­let, der Avak hadde nytt et godt mål­tid mat sam­men med sin venn, Sebouh Sar­kis­sian, erke­bis­kop i den ar­mens­ke kirke i Iran.

De krist­nes flukt fra Midt­østen opp­tar dem begge. Erke­bis­kop Sebouh for­tel­ler at den ar­mens­ke kir­ken i Iran har re­la­tivt stor fri­het.

- Ar­me­ner­ne har bodd der i 2500 år. Vi har hatt vans­ke­li­ge pe­rio­der, men vi har klart å be­hol­de re­li­gio­nen og den na­sjo­na­le iden­ti­te­ten, sier han. Som gam­mel, re­li­giøs mi­no­ri­tet har de visse pri­vi­le­gi­er. Det har de også i Irak, men i kao­set som etter­fulg­te in­va­sjo­nen og Sad­dam Hus­seins fall har tal­let på krist­ne min­ket fra 1,2 mil­lio­ner til 350.000.

- Hvis alle rei­ser fra Irak, vil det være enda et bi­drag til ut­slet­tel­sen av kris­ten­dom­men i vår del av ver­den. Å for­la­te Midt­østen betyr at vi kut­ter røt­te­ne og mis­ter vår iden­ti­tet, sier erke­bis­kop Avak. Han er opp­rørt over at krist­ne over hele Midt­østen blir for­talt at de føl­ger en vest­lig re­li­gion.

- Den krist­ne troen opp­sto i Midt­østen. Det star­tet med apost­le­ne som kom med troen til Me­so­po­ta­mia, altså da­gens Irak. Se­ne­re fort­sat­te det med kirke­fed­re­ne i en linje gjen­nom år­hund­re­ne helt ned til oss.

Ar­me­ner­ne er stol­te over at de var førs­te na­sjon som tok kris­ten­dom­men som stats­re­li­gion på be­gyn­nel­sen av 300-tal­let.

Dri­ves fra Syria

Nå dri­ves krist­ne fra Syria, på samme måte som de er blitt dre­vet fra Irak. De to erke­bis­ko­pe­ne har dyp med­fø­lel­se med ar­me­ner­ne i Alep­po som er hardt ram­met av kam­pe­ne i byen. I mars ble den ar­mens­ke by­de­len Me­e­dan ter­ro­ri­sert av opp­rø­rer­nes of­fen­siv. Både bo­lig­hus og Karen Jep­pes skole, opp­kalt etter en dansk mi­sjo­nær som hjalp ar­me­ne­re under folke­mor­det, ble ram­met.

- Hel­dig­vis var sko­len stengt. Ingen ele­ver ble ska­det, sier erke­bis­kop Avak.

I be­gyn­nel­sen av mai smalt det igjen. To ar­me­ne­re ble ska­det, en av dem var elev ved Karen Jep­pes skole.

Den hen­del­sen som vir­ke­lig har rys­tet ar­me­ner­ne denne våren, er an­gre­pet på den sy­ris­ke byen Kes­sab, nær den tyr­kis­ke gren­sen, bare en mil fra kys­ten. De fles­te av inn­byg­ger­ne var ar­me­ne­re. Opp­rø­re­re fra al Nus­ra-fron­ten og ISIL (Den islams­ke sta­ten i Irak og Le­van­ten) tok kon­troll over byen 21. mars. 80 men­nes­ker ble drept. 3000 ble dre­vet på flukt. Kir­ker ble skjen­det, bo­lig­hus plynd­ret og of­fent­li­ge byg­nin­ger øde­lagt.

Livs­kraf­tig

- Folke­mor­det er ikke slutt. Ar­me­ner­ne blir frem­de­les spredt, sier erke­bis­kop Avak. - Men men­nes­ket har fri vilje. Man kan velge å bruke det onde til noe godt. Og har ikke kris­ten­dom­men all­tid vært under an­grep? spør han.

- 75 pro­sent av kirke­le­der­ne ble drept under folke­mor­det. Hvis det samme hadde skjedd med en be­drift, ville den ha kol­lap­set. Dét skjed­de ikke med den ar­mens­ke kir­ken. Den kom seg på beina igjen, litt etter litt.

Kir­ken er vik­tig for å ta vare på kul­tu­ren, språ­ket og na­sjo­nen.

- Uan­sett hvor ar­me­ner­ne blir spredt, er det førs­te de gjør å bygge en kirke. Der­et­ter byg­ger de en skole, sier erke­bis­ko­pen med et lite smil. Den ira­kis­ke kirke­le­de­ren mis­ter ikke håpet. Den ar­mens­ke kirke vil bestå.

- Gud har aldri lovet oss et lett liv, men han har lovet oss et vel­sig­net liv. Når vi stu­de­rer his­to­ri­en, ser vi at når krist­ne blir for­fulgt, er de ster­ke­re enn når de ikke blir for­fulgt.

DAGEN