Bønnens makt

Erling Ruud forteller i boken «Ny kraft» om Filip Jakob Spener. Han hadde en sønn som ringeaktet det faren stod for, hans bønner og formaninger.

Til slutt dro han hjemmefra, og faren kunne ikke lenger få noen som helst innflytelse over ham.

Men han kunne be, og Spener fulgte ham med sine bønner til enhver tid.
Så ble sønnen alvorlig syk. En dag han lå i feber, reiser han seg plutselig i sengen og roper: «Fars bønner omgir meg som høye murer.» Deretter sank han tilbake på puten.


– Men fra den stund var både sykdommen og syndens makt brutt, skriver Ruud.

Det samme skjedde med min bror, Alf. Han dro til sjøs og flyktet nærmest fra mor og fars tro og bønner. Men bønnene nådde ham igjen.

En kveld bøyde han kne i lugaren. Ikke hadde han vært på noe møte, og det var ingen kristne om bord som hadde snakket til ham om Gud.

Men Gud svarte på mor og fars bønner på underfullt vis.
Så fortsett å be for dine kjære, og ta med deg Ordet fra Jesaja 59:21: «Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid.»

Du som ber for ditt barn, dine kjære,/er i forbønn fra år og til år./Om du tålmodets lekse må lære,/himlens bønnesvar engang du får.
T. Bjerkrheim