Bør farskap bli frivillig?
Forstår Ap og SV at de er i ferd med å fjerne en av de største seirene i likestillingens historie?
Ap og SV signaliserte nylig i et oppslag på NRKs nettsider at de vil endre barneloven slik at farskap nærmest automatisk elimineres hvis det er avtalt på forhånd.
Dersom en mor er gift med en annen kvinne, skal partneren automatisk bli juridisk forelder selv om barnets far er kjent.
Annonse
Lov om barn og foreldre (barneloven) har i dag en bestemmelse som omtales som pater est-regelen. Denne innebærer at mors ektefelle automatisk regnes som barnets far. Denne regelen bygger imidlertid på en naturlig antakelse om at vedkommende også er biologisk far.
For lesbiske par vet man at det ikke er tilfelle, og man vet at det er en far som barnet i følge barnekonvensjonen også vil ha rettigheter i forhold til.
Når NRK omtaler dette som «likestilling av lesbiske foreldre» så er det grunn til å minne om at dette både juridisk og på andre måter er ulike tilfeller.
Norge er det landet i verden der barnelovene våre er en del av FNs verdensarv. Fordi vi allerede i 1915 (takket være Johan Castberg og Katie Anker Møller) fikk barnelover som ansvarliggjorde menn. De fikk med seg Stortingets flertall på at menn må ta ansvar for barn de setter til verden, uansett situasjon, planlagt eller ikke, parforhold og ekteskap eller ikke.
Etter 1915 fikk barn i Norge det bedre, barnedødeligheten sank blant barn født utenfor ekteskap.
At det å ansvarliggjøre menn og fedre har så stor betydning, kan du gjerne ha i mente neste gang du hører noen ta til orde for å gjøre barneloven kjønnsnøytral (det vil si å kutte ut mor og far, kvinne og mann).
Hva er det AP og SV ikke har forstått? For det ene, når barneloven omtaler foreldreskap bruker den verbet «fastsette» foreldreskap. Hvorfor? Fordi staten bare begrenser seg til å fastslå hvem som er foreldre. Fordi vi har ment i dette landet at staten ikke har myndighet til å opprette foreldreskap. Myndighetene bestemmer ikke hvem du er i slekt med. Derfor heter det ikke «opprette» foreldreskap. Å «fastsette» foreldreskap handler altså om å konstatere fakta. Fordi det er noe privat her i livet, noen forhold som eksisterer utenfor politikkens domene. Som politikerne ikke kan gripe inn i. Dette står også sentralt i menneskerettighetene.
Derfor handler også mange av paragrafene i barneloven om såkalte farskapssaker. Farskap kan endres fordi det ikke er opprettet ved et vedtak, men handler om å fastsette en realitet.
Annonse
Når politikerne lager lover hvor de oppretter foreldreskap på tvers av biologien, så er det altså myndighetene som bestemmer slektstreet ditt, og bestemmer også at du ikke er slekt med halve (evt. hele) din biologiske familie.
Man trenger ikke være biologisk forelder for å være en god mamma eller pappa. Dette handler ikke om de nye foreldrenes omsorgsevne. Om dette er lesbiske par eller hvem andre det måtte være, så kan de gi like god omsorg som andre.
Selv om hovedregelen er at myndighetene verken kan opprette eller avskaffe foreldreskap på tvers av biologien, oppstår det likevel noen nødsituasjoner hvor et allerede eksisterende barn trenger en ny familie. Adopsjon er en innarbeidet og legitim måte å opprette foreldreskap når et barn trenger nye foreldre.
Det andre poenget Ap og SV har gått glipp av, er at av historiens mange likestillingspolitiske seire, står de Castbergske barnelover som en av de viktigste. Fedrekvoten var en milepæl da den kom i 1993. Den blir likevel småtteri i forhold til det som skjedde i 1915. Budskapet fra den nye barneloven var enkelt: Menn må ta ansvar for barn de setter til verden. Det er bra for barna, bra for kvinnene, bra for samfunnet.
Det er i årenes løp gradvis laget flere unntak fra dette gjennom at man kan donere kjønnsceller i assistert befruktning. Det var kanskje ikke så lett å se for seg at dette unntaket skulle lede til noe langt mer; en gradvis utvidelse, der mannens ansvar i stadig større grad blir situasjonsbestemt, og i stadig mindre grad blir en moralsk forpliktelse over å ha satt et barn til verden.
Det var noe av dette Johan Castberg var inne på, da han fra Stortingets talerstol holdt sin brennende forsvarstale for den nye loven: «Det gaar endvidere ut paa at bekjæmpe løgn og fortielse, det gaar ut paa at sætte en hindring for den lethet, som nu er, til at fordølge et forhold, som skulde være det viktigste og det ansvarsfuldeste i verden, nemlig at et menneske har sat et andet menneske inn i livet».
Det er mange menn, også i Norge i dag, som investerer mye i å opprettholde forholdet til sine barn under vanskelige vilkår. De tilhører en generasjon av menn som lærte at det betyr noe.
Den nye generasjonen av unge menn, ser at enslige kvinner kan få barn med helsevesenets hjelp. Signalet fra norske myndigheter er at det trengs ingen far. Nå vil altså Ap og SV gå enda et skritt lenger.
Annonse
Dette handler ikke lenger om enkelte unntaksregler ved assistert befruktning. De mener at dersom situasjonen tilsier det, skal menn kunne avtale seg vekk fra farskapet. For politikere som Anette Trettebergstuen (Ap) og Freddy Andre Øvstegård (SV) mener Johan Castberg misforsto med sitt engasjement for barn og kvinner. Farskap bør i stadig større grad bli situasjonsbetinget og frivillig.
De mener det er viktig med pappaperm, men ikke med pappa.
Mye har endret seg siden 1915, stort sett til det bedre. Men noe bør stå ved lag. Burde ikke nettopp voksnes ansvar for barn være noe tidløst som vi lærer hverandre fra generasjon til generasjon?
Eller som Johan Castberg sa i samme innlegg:
«Det var først og fremst av hensyn til barnet, at man nu ville ha stillet faren i det samme ansvars-, og pligtsforhold til barnet som moren, at barnet skal ha far, likesom det har mor, efter loven; men det gjelder her ogsaa hensyn til hende, hensyn til moren.»
