#churchtoo - det skjer i kirken også
Emneknaggen #metoo har blitt godt kjent de senere årene. Mindre kjent er #churchtoo. Men i 2017, samme året som #metoo-bevegelsen oppstod, kom det også en tilsvarende bevegelse for mennesker som hadde opplevd krenkelser eller overgrep i kirkelig sammenheng.
Tirsdag kunne vi lese i Dagen at tusenvis av kvinner i USA har fortalt sine historier. Noen tilsvarende bevegelse har vi ikke sett i Norge, i hvert fall ikke så langt. Det kan ha flere grunner. Ganske sikkert finnes det fortsatt mennesker, også her i landet, som ikke har orket å fortelle sine historier.
Derfor må vi gjøre alt vi kan for at kirker, menigheter og forsamlinger skal oppleves som trygge rom hvor man kan snakke åpent også om det smertefulle. Det stiller særlig krav til forkynnere og ledere. Hva slags sjargong legger man opp til? Hvordan behandler man temaer som sårbarhet og undertrykkelse? Inviterer man til ærlighet, eller nøyer man seg med en mer overfladisk tone?
Annonse
I 2015 skrev Dagbladet-journalisten Gunnar Ringheim den nøkterne, men likevel opprivende boken «Det som ikke skulle skje». Der forteller han om seksuelle krenkelser i ulike kristne miljø. Noe av det som i dag virker mest uforståelig, er at man så sent som på 1990-tallet prøvde å skyve problemene under teppet, også i store kristne organisasjoner.
Der refleksene burde være å beskytte særlig barn og unge mot overgripere, valgte man heller å håndtere situasjonene på andre måter. Enten ved at man overså realitetene eller at man i praksis beskyttet overgriperne. Det var dypt ukristelig. Heldigvis har mye forandret seg siden den gang.
Men makt korrumperer fortsatt. Derfor er det alltid behov for å begrense makt. Og derfor er det alltid nødvendig å være særlig oppmerksom overfor sterke ledere. Vi kan kanskje bli fristet til å tenke at den ene eller den andre er for from til å være en overgriper. Sånne tanker bør vi parkere med en gang.
Dette er det særlig viktig å være oppmerksom på i miljøer hvor umiddelbar suksess blir sett på som et kvalitetskriterium. Hvis vi automatisk tenker at «du har en stor menighet, derfor er du antakelig en god leder», bør vi ta et par skritt tilbake. Det at et byggverk ser imponerende ut her og nå, betyr ikke nødvendigvis at konstruksjonen er solid.
«De visste det, og de lot det skje». Disse ordene fra filmen Spotlight (2015) sitter klistret i minnet mitt. Filmen skildrer avisen Boston Globes arbeid med å avdekke seksuelle overgrep i stor skala i Den katolske kirke. Dette hadde foregått nærmest like utenfor avisens dører, uten at de hadde oppdaget det. Og mange hadde visst om det.
Likevel grep de ikke inn. I stedet prøvde de å flytte rundt på ledere og finne andre løsninger som kunne bidra til å redusere skadevirkningene. De som tapte mest på dette var åpenbart ofrene. De måtte betale prisen for at topplederne var mer opptatt av å ta vare på sitt eget og kirkens omdømme enn av å ta vare på dem som hadde lidd dyp urett.
Anne Louise Skoland i Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har rett i at tematikken har blitt viet mye oppmerksomhet i Den norske kirke i mange år, som hun påpekte i Dagen tirsdag. Det samme er tilfelle i både andre kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Et stykke på vei er det riktig å si at Kristen-Norge her lå 15-20 år foran storsamfunnet. Uten at det gir noen grunn til selvgodhet. For det bør stilles strengere krav til kristne ledere enn til andre når det gjelder seksuelle krenkelser.
Og maktovergrep er ikke utelukkende knyttet til seksualitet. I mange tilfeller kan krenkelsene ligge nærmere alvorlig åndelig manipulasjon. Skadevirkningene kan være både dramatiske og langvarige. Ledere som er mer opptatt av å beskytte andre ledere enn av å få sannheten frem i lyset, risikerer å bli like sterkt kritisert i ettertid som vi i dag vil kritisere dem som feide seksuelle krenkelser under teppet for noen tiår siden.
Annonse
Gunnar Ringheims bok, som i stor grad består av fortellinger fra mennesker som har opplevd krenkelser, avsluttes slik: «Denne bokens fortellere har passert dette nesten uoverstigelige hinderet. De har fortalt. De har delt sin skam med meg og deg. La det være et fremtidshåp».
Vi kan alle bidra til at fellesskapene vi tilhører oppleves som arenaer hvor det er trygt å fortelle. Det handler om hva som blir sagt fra talerstolen, fra scenen, i nyhetsbrev og på sosiale medier - og om hvordan vi snakker med hverandre.
Den som har opplevd krenkelser vet en del om sårbarhet. Vi som står rundt kan strø salt i dem, med eller uten hensikt. Eller vi kan bidra til at sårene blir legt. Da trenger vi å tenke bevisst gjennom hvem vi vil beskytte.
