Da Alain (44) kom tilbake til troen, opplevde konen at relasjonen ble sterkere

Kanskje høres navnet Alain Fassotte kjent ut. 44-åringen engasjerte seg for å hindre prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek i å ha sin forestilling i St. Petri kirke i Stavanger i fjor. Markedsførings- og salgseksperten har også sin egen populære blogg der han med ujevne mellomrom legger ut tanker og taler.

En gang, etter han hadde sagt opp stillingen sin, presenterte Fassotte en ønskeliste på bloggen for hvordan drømmejobben skulle se ut. Han fikk 72 tilbud om jobbsamtaler. «Det virket som fluepapir på arbeidsgivere», skrev Aftenposten som slo saken stort opp.

Troshistorie

Han trekker oppmerksomhet til seg, denne mannen som har belgisk far og ble døpt inn i Den katolske kirke som barn.

Nå sist med boken «Å løpe ned fjellet sammen med Gud» som kom ut på Hermon forlag i sommer. Der forteller Fassotte om en barndom med vold og alkohol, skilsmisser i flertall og stadige flyttinger. Men også om mormoren som gikk ned på kne og ba for ham, om veien til en personlig gudstro og om et usannsynlig kall til å bli prest i Den norske kirke.

– Å fortelle troshistorier er den beste måten å dele tro på, sier han over telefon fra Grimstad der han er på sommerleir sammen med familien.

– Gjør vondt

Han vedgår at det var spesielt krevende å skrive om alkoholen som fløt fritt i hjemmet og de mange oppbruddene da han var liten.

– Jeg vet jo at det gjør familien min vondt å lese det. Vi har ikke vært flinke til å snakke om disse tingene. Men nå er min historie på trykk, og det er tusen andre historier som familien har begynt å snakke om. Jeg håper at dette kan være starten til en større helbredelse, sier han.

Fremdeles synes 44-åringen at det er utrolig at det er mulig å bryte med alkohol og skilsmisse som han omtaler som to «forbannelser» som har hvilt over familien i generasjoner.

– Cecilie og jeg har 19 års bryllupsdag i dag. Det er en seier i seg selv i en familie som vår, sier han.

Han beskriver konas familie som stor, stabil, trygg og inkluderende. Sammen med henne har Alain siden 2001 latt røttene få slå rot på Våland i Stavanger. Her bor de med tre barn i alder 12, 14 og 16, og en katt.

– Vi bestemte oss for at selv om arbeidet mitt innebar mye reising, så skulle målet være å komme hjem hver kveld.

«Herrens klem»

I boken forteller han om en tiårs periode der han skled bort fra troen etter en kraftig utbrenthet i forbindelse med en kulturrelatert jobb i Den norske kirke.

Tittelen på boken viser til løpeturen der snuoperasjonen tilbake til et liv som kristen startet. Han skriver at på en av toppene opplevde han at Gud spurte om han var klar til å løpe «hjem».

Fassotte husker godt følelsen da han brått kjente seg ubetinget elsket av Gud - med alle sine feil og mangler. Han sier at han nærmest diskuterte med Vårherre, og la etter tur frem alle årsakene til at han ikke var denne kjærligheten verdig.

– Jeg sa: «Kan du elske meg når...», men før jeg fikk fullført setningen, svarte Gud ja.

Fassotte skriver at han opplevde at Gud steg ned og viste seg for ham i et sterkt lys. At bagasjen som lå mellom ham og Gud ble sveipet bort. At han følte seg hundre prosent elsket og tilgitt.

Han omtaler den livsforvandlende hendelsen med ordene: «da jeg fikk Herrens klem».

Prinsessen og sjamanen

En av de underlige u-svingene i livet hans kom av at han fikk bekreftet kallet til å bli prest.

Det begynte med arrangementet «The princess and the Shaman» som skulle finne sted i familiens lokalmenighet, St. Petri kirke i Stavanger.

Her hadde Alain og kona Cecilie døpt alle sine tre barn. Her hadde de gått til gudstjeneste i 15 år, og her hadde de begge sittet i menighetsråd.

For Fassotte fremstod invitasjonen som et introduksjonskurs i sjamanisme, som han visste at Bibelen advarer imot.

Ekteparet forsøkte først å kontakte menigheten for å løse saken internt. Da det ikke gikk, publiserte Alain en tekst på bloggen sin om forestillingen. Det medførte at flere medier, blant disse Dagen, tok kontakt.

– Reisen som betydde mest

Det som i ettertid har overrasket Alain Fassotte mest, er at stavangerbiskop Anne Lise Ådnøy, som opprinnelig satt på motsatt side av bordet i sjamansaken, ikke bare gjorde helomvending og flyttet arrangementet, men at hun også, midt i dialogen, plutselig oppfordret ham til å vurdere prestetjeneste.

– Personlig var det den reisen som betydde mest, selv om det var fantastisk å se engasjementet for Den norske kirke, en kirke som så ofte blir nedsnakket, sier han.

Han lot biskopen lese manuset til boken da den nesten var ferdigskrevet.

– Når hun skulle vurdere min tro og min mulige prestetjeneste, så skulle hun få hele historien, sier han.

Til Dagen har biskopen sagt at hun heier på teologistudenten:

– Alain er en kreativ og inspirerende samtalepartner. Når prestekallet meldte seg, har vi nok begge opplevd at noen brikker la seg godt til rette på kort tid, sa hun i fjor.

– Blir tøft

Fassotte har et langt løp foran seg. Ett av det som sannsynligvis blir seks år med studier er tilbakelagt ved VID vitenskapelige høg- skole.

Teologistudenten tror den siden av saken skal gå bra. Han følger alle forelesninger og leser samtlige pensumbøker.

Konsulentjobben i enkeltmannsforetaket fortsetter han med, og tar oppdrag når det passer. I tillegg har han fått en liten stilling som ungdomsarbeider i Varden menighet i Stavanger.

– Til sammen genererer dette nok inntekter til at det går rundt, men det blir tøft, sier han.

Bønnesvar

Å klage er uaktuelt. Til det har velsignelsene vært for store, forteller trebarnsfaren. Da datamaskinen røk, kom en mann på døra med en ny samme dag.

Da familien manglet en større sum for å betale huslånet i fjor, kom svaret 45 minutter etter bønnen:

– Det kom telefon med spørsmål om jeg kunne holde et foredrag. De kunne ikke tilby mitt normale honorar, men akkurat beløpet vi manglet til å betale regningen vår.

Bønnesvarene gir tillit til Guds omsorg gjennom studietiden som ligger foran.

– Vi lever godt med usikkerheten, sier han.

Nøkkel til tjeneste

Kona Cecilie har også fått jobb i Den norske kirke. Hun begynner som daglig leder i Sørnes menighet i Stavanger i oktober.

Ekteparet har snakket om at det er viktig å være til stede i menigheten der de har sin arbeidsplass, og har allerede begynt å møte opp.

– Å være del av en lokalkirke er en nøkkel i tjenesten.

Fassotte har fått det han omtaler som «et bilde» av en åndsvekkelse i Den norske kirke. Han sier at Gud ikke har gitt opp kirken og at det er flere som venter på at noe snart vil skje.

– Jeg er egentlig ikke så veldig glad i Den norske kirke, men hele mitt sinn, min sjel og mitt hjerte dras i den retningen.

Han vet at det logiske hadde vært at han valgte å bli frikirkepastor. Det skal han ikke.

– Den norske kirke har et stort, uforløst potensial, sier han.

Ikke farlig

Teologistudenten er fullstendig klar over at han, med sin konservative og karismatiske tilnærming, vil finne enkelte sider ved tjenesten i Den norske kirke vanskelig, for ikke å si umulig. Han vil for eksempel ikke kunne vie likekjønnede par.

Det velger Fassotte å se praktisk på:

– I Stavanger er det snakk om kun fire vielser i året.

Han håper en dag å kunne lede en sunn, bibeltro menighet der det skjer gode ting.

– På grunn av sjamansaken har mange trodd at jeg vil inn i kirken som konservativ reformator, men jeg ønsker heller å bidra gjennom forkynnelsen og modellere et menighetsliv som gjør at folk spør: Hva skjer der borte? Jeg er ikke så farlig som noen tror.

– En spennende reise

Reisen med Alain har vært spennende, ifølge Cecilie. Han var katolikk og hun var misjonssambandskvinne da de giftet seg. Den norske kirke ble et slags minste felles multiplum da de skulle velge en forsamling.

Her engasjerte de seg begge til Alain mistet troen. Da Cecilie gikk i St. Petri med barna, løp Alain i fjellet. Forholdet hadde sine spenninger.

– Det var vanskelig at vi ikke kunne snakke om den kristne tro. Vi hadde dessuten en del uenigheter som bunnet i verdisyn, men en kan ikke tvinge noen til å tro. Jeg måtte legge ham i Guds hender, sier hun.

De hadde blitt enige om en kristen oppdragelse da de giftet seg, men nå opplevde Cecilie det tungt å dra lasset alene.

Noe av det som gjorde henne mest vondt, var at hun selv fikk troen mer på avstand. Bibellesningen ble sporadisk og Gud opplevdes litt fjern, forteller hun.

– Da jeg dro frem Bibelen, føltes det som jeg skulle vise hvor flink jeg var, uten at det var mitt motiv.

– Utrolig godt

Hun visste at foreldrene hennes ba for dem alle med navn hver eneste dag.

– Det var en stor trøst og styrke i det.

Nå skal de begge jobbe i Den norske kirke og står sammen i tjenesten.

– Vi er Guds føtter og hender her på jord. Vi går der han leder oss, og når flere gjør det samme, kan det føre til vekkelse, sier Cecilie Fassotte.

Hun opplever at relasjonen er blitt sterkere og rikere av at hun og ektemannen har en felles tro og har Jesus med seg i hverdagen.

– Det er utrolig godt å være på denne veien som par, sier Cecilie Fassotte (44).