Da irakerne ble sett
«Paven er i gata vår!»
Den begeistrede meldingen tikket inn på telefonen min søndag. Snart ble den etterfulgt av bilder som viste pavens bil på vei gjennom en gate i Ankawa, den kristne bydelen i regionhovedstaden Erbil i Nord-Irak. Folk trykket seg sammen i veikanten for å få et glimt av den katolske kirkes øverste leder. De viftet med palmegrener og strakte mobilene høyt til værs for å sikre seg historiske bilder. Mange med munnbind, mange uten.
Hun som sendte meldingen er ikke katolikk. Like fullt frydet hun seg over pavebesøket. For da IS angrep i 2014, rammet det alle kristne i Irak, uansett kirketilhørighet. Og da pave Frans besøkte Irak sist uke, følte irakere i alle kirkesamfunn at de endelig ble sett.
Annonse
Assyriske, syrisk-ortodokse, kaldeisk-katolske og evangeliske kristne har fylt Facebook med bilder av paven, bilder av seg selv på gudstjeneste sammen med 10.000 andre på et stadion i Erbil, og de har lagt «paven i Irak»-filter på profilbildet sitt.
De har følt seg så ekstremt sårbare over lang tid. De har opplevd å stå alene mot krefter som ville drive dem vekk. Nå fikk de endelig verdens oppmerksomhet.
Tallenes tale viser dramaet: Før den amerikanskledede invasjonen i Irak i 2003, bodde det drøyt 1,2 millioner kristne i Irak. I dag er det rundt 250.000 igjen. Kanskje færre. Det vil si at nær én million har forlatt landet.
I årene mellom 2003 og 2016 ble 118 kirker angrepet eller bombet, ifølge det assyriske nyhetsbyrået Aina. Under IS alene ble 45 kirker ødelagt.
10. juni 2014 tok IS kontroll over Mosul, Iraks nest største by. I løpet av kort tid ble byen tømt for kristne. To måneder senere, natten mellom 6. og 7. august, feiet IS inn over Ninivesletten, det flate slettelandet i Nord-Irak som er de kristne irakernes kjerneområde. Folk flyktet i panikk.
Først to og et halvt år senere kunne de modigste begynne å flytte tilbake. Da var kirkene skjendet og sprengt i stykker, infrastrukturen ødelagt og hjemmene bombet, utbrent og plyndret. Det var ikke mye å flytte hjem til.
Jeg har ikke tall på hvor mange irakere jeg har snakket med, som har etterlyst tydeligere støtte fra «det kristne Vesten». Riktig nok har det kommet hjelp til gjenoppbygging, men det er ikke nok å få tak over hodet. Du må kunne føle deg trygg i huset ditt. Dét er ikke de kristne irakerne i dag. De er redde for at terroren skal ramme på nytt.
Og de føler ikke at deres egen regjering i Bagdad eller det internasjonale samfunnet gjør det som er nødvendig for å garantere sikkerheten. Derfor fortsetter strømmen av flyktninger ut av landet.
Annonse
Irak er fremdeles er et urolig hjørne av verden. Bare to dager før pave Frans ankom landet, ble en flybase truffet av raketter. Det gjør dypt inntrykk at den 84 år gamle kirkelederen likevel kommer. Han er garantert vaksinert mot korona. Sikkerhetsoppbudet var enormt. Men helt sikker er man aldri i dette landet.
Det fornemmet nok også paven da han besøkte Vår frues frelseskirke i Bagdad, der mer enn 50 mennesker ble drept i et terrorangrep i 2010. Eller al-Tahera-kirken i Qaraqosh, der IS brukte gårdsplassen som skytebane og kappet hodet av statuene av Jesus og jomfru Maria.
Derfor er det også kraft i ordene til pave Frans, når han ber de kristne tilgi overgriperne. Det er store ting han ber om. Sårene er dype. Samtidig er det dypt kristelig å oppmuntre mennesker til å tilgi. «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere», ber vi i Fader vår. Tilgivelse er nødvendig, men lett er det ikke i irakernes tilfelle.
Paven oppmuntret også de kristne om å bli værende i Irak. Noen tar ham kanskje på ordet. Mange har fått nytt håp. Kanskje har han lagt det første grunnlaget til forsoning, etter møtet med sjiamuslimenes storayatolla Ali al-Sistani. Eller da han snakket om at det hardt prøvede yazidifolket har røtter både i jødedommen, kristendommen og islam.
Men når paven har reist hjem, når jubelbruset har lagt seg i gatene og alteret er ryddet vekk fra stadionet i Erbil, trengs det mer for å få de kristne irakerne til å bli værende. De må se endringer i skolenes læreplaner, der religiøse minoriteter omtales som vantro. De må se endringer i lovverket som behandler kristne og andre minoriteter som annenrangs borgere.
De trenger beskyttelse fra truende sjia-milits, som får stadig større makt i landsbyer der det før stort sett bodde kristne, og fra tyrkiske fly som slipper sine bomber nær assyriske landsbyer i grenseområdene.
Og viktigst av alt: De må være trygge når de legger barna sine til å sove om kvelden og når de sender dem på skolen neste dag. For ser de ingen fremtid for barna sine i Irak, vil de kristnes flukt fra Irak bare fortsette.
