Damaskus er kontrastenes by

Folk unngår gatene i Damaskus midt på dagen. Ikke fordi de er redde, men på grunn av den brennhete sola. Når temperaturen nærmer seg 40 grader, holder folk seg innendørs.

Men kom igjen om kvelden. Når temperaturen synker, våkner sentrum i Damaskus til live. Det myldrer av folk på fortauene og midt i veien. Unge og eldre sitter på kafeer og røyker vannpipe. Foreldre går tur med barna sine. Venninner rusler arm i arm og kikker i vinduene til butikker som holder åpent langt ut i de sene timer.

– Slik var det ikke for et halvt år siden, sier en lokal kjentmann. – Da regnet rakettene inn over bykjernen fra Øst-Ghouta, der opprørere med utenlandsk støtte hadde kontroll. Folk satt hjemme i frykt. De gikk bare ut når de absolutt måtte – og da løp de tett inn til husveggene mens de ba Gud beskytte dem.

Gjenerobret

Krigen i Syria startet i mars i 2011 med protester mot president Assads regime. Året etter begynte regjeringen å miste kontrollen over deler av Damaskus og andre store landområder. Med hjelp fra Russland og Iran har regjeringen de siste årene gjenvunnet kontrollen over det meste av landet, med unntak av provinsen Idlib.

Dagen forsøkte å dra til Damaskus i begynnelsen av mars. Hyppige rakettangrep mot Gamlebyen og andre områder i sentrum der det bor mange kristne, gjorde at vi avlyste.

I mai kunngjorde så regjeringens talsmann Ali Mayhoub at hele Damaskus og nærområdene var sikre. Øst- og Vest-Ghouta, som lenge var en hovedbase for opprørerne, var blant områdene som da var gjenerobret.

Ananias’ hus

Det er ikke et menneske i den lille kirken ved Ananias’ hus da jeg kommer dit. Jeg kan sitte uforstyrret og studere bildene av Paulus’ liv som henger i det lille kapellet.

Litt lenger borte i gaten kommer jeg i prat med to eldre menn som sitter utenfor en butikk og spiller backgammon. De triller terninger og flytter brikker i rasende fart. Den ene av dem er butikkinnehaveren.

– Før satt vi aldri og spilte midt på dagen. Bare om kveldene, etter at butikken var stengt. Men nå er her ingen turister. Vi åpner butikken om morgenen, drikker kaffe mens vi venter, og stenger om kvelden uten å ha sett en eneste kunde.

– Tror du turistene kommer tilbake nå?

Butikkeieren nøler med å svare. Innbyggerne i Gamlebyen er bare brikker i et spill. Knapt for bønder på sjakkbrettet å regne. De må bare prøve å overleve så godt de kan til det en gang blir fred.

Øst-Ghouta

Det er ikke langt fra Gamlebyen til Øst-Ghouta, der opprørerne hadde kontroll frem til mai i år.

Sivilbefolkningen i Øst-Ghouta har betalt en høy pris. De har lidd mens bydelen var okkupert av opprørere, og de lider fremdeles som internt fordrevne i eget land. Folk Dagen snakket med i Damaskus, var likevel opptatt av at saken har to sider. I flere år har de levd med rakettangrep mot bolighus og gater, sykehus og skolebusser, nettopp fra opprørerne i Øst-Ghouta.

Du kan spørre hvem du vil. Alle har en rakett-historie å fortelle.

Tekla Thabet er ikke noe unntak. Hun bor i et staselig trehus i Gamlebyen. Døren inn til huset sto på gløtt da jeg gikk forbi. Hun signaliserte gjestfritt at jeg måtte komme helt innenfor, da hun så at jeg kikket inn dørsprekken.

– Alle nabohusene er truffet av artilleriild og raketter. Huset vårt er ikke blant de verst rammede, men ble mange ganger truffet av metallbiter som kom flygende, sier hun og viser et stykke forvridd metall som ligger ved fontenen i gårdsrommet.

– Denne lå plutselig på gulvet her. Da nevøen min løftet den opp, var den varm.

Hun grøsser. Hadde den truffet noen, kunne de blitt drept.

Huset består av fire fløyer med et åpent gårdsrom med brønn i midten. Før krigen bodde det 15 mennesker her. Nå er de bare fem.

– Det har vært en vanskelig tid. Vi visste at neste angrep kunne komme når som helst og var alltid redd for at det snart var vår tur til å bli truffet. Vi satte vår lit til Gud når vi gikk ut av huset og når vi gikk hjem. Det var ingen andre vi kunne stole på.

Folkeliv

I dag oppleves det trygt å gå gatelangs i Damaskus. Om kvelden er parkene fulle av folk som har søkt ut av varme leiligheter for å avkjøle seg. De brer tepper ut over plenene og koser seg med te og søtsaker. Vannpipene er sjelden langt unna.

– Det var ikke dette jeg hadde ventet å se. Her er få synlige spor etter krig, sier jeg til min lokale kjentmann.

– Det skyldes blant annet at folk har vært raske til å reparere skadene på husene sine, sier han.

Bombet til grus

I bydelen Harasda er det lite som kan repareres. Motorveien til flyplassen går gjennom denne bydelen, som ligger nord for bykjernen og er en del av Øst-Ghouta. Å kjøre til flyplassen har vært en risikabel affære de siste årene. Mange ganger brøt det ut harde kamper langs strekningen.

Allerede i 2012 ble Harasda beleiret av opprørere, til tross for at området ligger kloss inntil hovedstaden. Etter at regjeringshæren fikk kontroll over Øst-Aleppo rett før jul i 2016, rettet de fokus mot de opprørskontrollerte bydelene nær Damaskus.

For byens innbyggere betydde dette at regjeringen bombet Øst-Ghouta, mens opprørerne sendte raketter mot de regjeringskontrollerte delene av hovedstaden.

Total ødeleggelse

Mens selve motorveien har fått ny asfalt, vil det ta lang tid før folk kan bo og arbeide i Harasda slik de gjorde før. Her er ødeleggelsen total. Skjelettene av utbrente og utbombede hus står og gaper mot oss. Vi kan se rett igjennom dem. Andre hus har klappet helt sammen. Ett sted står bare trapperommet igjen som et tårn, fire etasjer høyt. Over alt er det brente biler, krøllede bølgeblikkplater og forvridde metallkonstruksjoner. Knust betong er måkt sammen i store hauger.

Harasda var både bolig og industriområde. Hit kom folk på jobb om morgenene. De parkerte bilene sine, drakk en kopp kaffe med kollegaene og tok fatt på dagens oppgaver på kontorer og produksjonshaller. Her tjente folk penger så de kunne sette mat på bordet og sende barna på skole. Store verdier ble produsert. Så kom krigen, og tiår med hardt arbeid ble lagt i grus. Arbeiderne rømte ut, og snikskytterne flyttet inn i husene langs motorveien.

I følge FN er 6,5 millioner syrere internt fordrevet i sitt eget land. Noen av dem kommer nettopp fra Harasda, eller fra jordbruksområdet Douma, som ligger enda litt lenger nord, og som også har fått hard medfart.

Å vandre i folkemylderet i bykjernen en sein kveld, mens sjasminblomstene dufter og gresshoppene synger, er oppløftende. Å kjøre gjennom Harasda er bare trist.

Reportasjeturen til Syria ble støttet av Fritt Ord.

Disse kristne symbolene ble for mye for islamistene

Her går de på søndagsskole til de er ferdige med universitetet

Nå kan alle barn i Libanon bruke samme katekisme

– Vi er et traumatisert folk

Forbereder seg på ny flyktningkatastrofe i Syria

Tolv drept i kristen landsby i Syria

– Ansvarlige for folkemordet mot yazidiene må straffes

Krig og fred endrer De kristnes dal