De eldste kirkene er fellesskapets ansvar
Det vitner om politisk likegyldighet når regjeringen ikke makter å finne tilstrekkelige midler til å vedlikeholde middelalderkirkene våre.
Norge har 159 middelalderkirker i stein. Alle som én ligger de vakkert til, oftest godt synlig i landskapet, som ruvende minnesmerker over historiens gang og levd åndelig liv. Både plassering, arkitektur og utsmykning vitner om at folk var glade i kirkene sine.
Tilsynelatende er de så solid bygget at de er upåvirkelige av vær og vind, men bare tilsynelatende. De som har det daglige ansvaret for disse kirkene, vet altfor godt at tidens tann tærer, selv på kirker bygget av stein. En rapport fra KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter viser at 37 prosent av disse kirkene har mindre bra eller dårlig tilstand på ytterveggene, mens 27 prosent har mindre bra eller dårlig tilstand på yttertak og tårn.
Annonse
I en artikkelserie rettet Vårt Land i sommer søkelys på situasjonen for middelalderkirkene. Foruten å dokumentere at en del av kirkene er i sørgelig forfatning, kom det også frem at vedlikeholdet av disse kirkene er en tyngende byrde for kommunene, som har det økonomiske ansvaret og de lokale kirkelige fellesrådene som leder vedlikeholdet i det daglige og kjemper om midler fra slunkne budsjetter i konkurransen med andre kommunale oppgaver. Noen steder er det flere verneverdige kirker i små kommuner. Da er det ikke rart hvis man kommer til kort. Forfallet løper fortere enn de offentlige bevilgningene klarer å følge med. Og helst vil man jo ikke at hele budsjettet skal gå med til å tette tak og vinduer i gamle bygg. Man trenger midler til å drive dagens kirkeliv for også.
Norges 28 stavkirker har fått en nødvendig opprustning. I 2015 vedtok et enstemmig storting å be regjeringen «utarbeide en forsterket strategi for hvordan steinkirker fra middelalderen, fredede etterreformatoriske kirker og særlig viktige kirker fra etter 1650 kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå.» Siden har man ventet på at ord skulle bli fulgt av handling.
Derfor var det mange som øynet håp da kulturminister Grande i to avisintervjuer i sommer signaliserte at dette ville bli fulgt opp i statsbudsjettet for 2019. Hun slo blant annet fast at middelalderkirkene er et nasjonalt ansvar og sa at regjeringen måtte få dette på plass i løpet av perioden. Hun varslet også endringer i den økonomiske ansvarsfordelingen for å avlaste kommuner som bærer en urimelig stor vedlikeholdsbyrde. Derfor er det ikke rart at Marit Halvorsen Hougsnæs, direktør i KA, var skuffet på mandag. Regjeringen har ikke en gang prioritert å finne oppstartmidler til et statlig løft for verneverdige kirkebygg.
Nordmenn på tur i utlandet oppsøker gjerne kirker, både for å beundre arkitekturen og fordi det knyttes mye historikk til disse kirkene. I land som er mye fattigere enn vårt tar folk og myndigheter ofte godt vare på de historiske kirkene sine. Det er på høy tid at vi gjør det samme.
KA-direktøren uttaler til KPK at hun tross alt ikke ser helsvart på situasjonen, siden det nå er flertall i Stortinget for å komme i gang med det viktige arbeidet med restaurering av middelalderkirkene. Vi håper at hun får rett. Disse kirkene er vår felles nasjonale stolthet og ansvar. Kommunene og lokale kirkelige fellesråd skal ikke måtte bære hele denne fellesbyrden.
