De falske dødehavsrullene

Det vakte stor sensasjon i 1946/47 da noen krukker som viste seg blant annet å inneholde to tusen år gamle manuskripter fra Det gamle testamentet ble avdekket i noen tørre huler ved Qumran, ved nordvestenden av Dødehavet.

De såkalte Dødehavsrullene, som også inneholder mye ikke-bibelsk materiale, var funnet og ble gjort tilgjengelige for ei gruppe bibelforskere, der etter hvert den jødiske professoren Emanuel Tov ble leder.

Norske Torleif Elgvin, og etter hvert Årstein Justnes, har vært inne i varmen i denne forskergruppa, som har vært omfattet av mye interesse, mange konspirasjonsteorier og en del hemmelighetskremmeri. Forfatteren skulle være kompetent til å skrive om Dødehavsrullene.

Nye manuskripter

Funn av bibelfragmenter og manuskripter er arkeologiske storhendinger, og for bibelforskere er dette en ren delikatesse. Derfor er det ikke unaturlig at slike funn blir omgitt med en del hemmelighetskremmeri, og finnerne vil selvsagt gjerne sikre seg best mulig pris for klenodiene.

Heldigvis virker det som om svært lite av Qumran-dokumentene er på ville veier, men at det aller meste er under kontroll av forskergruppa, selv om noen ørsmå fragmenter er i privat eie, blant andre hos den norske samleren Martin Schøyen.

I november 2001 kunngjorde Emanuel Tov at alle Dødehavsrullene hadde blitt publisert og gjort tilgjengelige for publikum. Mer enn 50 års nitid forskningsarbeid hadde nådd et foreløpig sluttpunkt.

Desto større var forundringen og forvirringen da det kort tid etterpå ble meldt om mange nye manuskriptbiter eller fragmenter på markedet som skulle stamme fra funnene i Qumran. Kunne disse være ekte? Hva kunne de i så fall bidra med til bibelforskningen? Og hvor kom de fra?

Risikabelt prosjekt

Rent teoretisk kan det tenkes at gamle manuskripter har vært gjemt av finneren/eieren i en bankboks eller på et annet sikkert sted i mer enn 50 år med tanke på offentliggjøring og salg til en skyhøy pris i tidens fylde.

Men det er et risikabelt prosjekt, ikke minst med tanke på at dette er artefakter som må behandles med ytterste varsomhet for ikke å ødelegges. Nå virket det likevel som at det var nettopp det som skjedde: nye fragmenter som ikke hadde vært kjent eller presentert tidligere, kom på markedet som Dødehavs-fragmenter.

Kamp om autentisering

For at et manuskript skal kunne autentiseres og verifiseres som ekte, må det ut fra diverse fysiske tester kunne stadfestes å være fra den aktuelle tidsperioden, og det må ha en transparent funn- og overleveringshistorie.

De nye dokumentene har en obskur og til dels motstridende overleveringshistorie, og fysiske/kjemiske tester, blant annet av blekket som er brukt i bokstavene og forholdet mellom skriften og det underliggende materialet, tyder på at de nye manuskriptene er moderne forfalskninger.

Justnes argumenterer for at så er tilfelle, og jeg synes han gjør det på troverdig vis. Men ikke alle bibelforskere er enige med ham. Noen av de mest anerkjente autoritetene på gammel hebraisk håndskrift har gått god for post-2002-fragmentene.

Hvem tjener på at ­fragmentene er ekte?

Det er selvsagt mange som ønsker at de nye fragmentene skal være ekte, både antikvitetshandlerne og andre selgere, forskerne og arkeologene som i første omgang autentiserte dem, og som ikke ønsker å miste ansikt, de nye eierne og diverse andre.

I utgangspunktet vil alle forskere være interesserte i nye funn og ønske at de skal gi ny kunnskap og innsikt. Det kan nok være en grunn til at noen forskere lot seg lure og «gjorde fragmentene til Dødehavsruller», som bokas tittel antyder.

Justnes insinuerer også at enkelte evangelikale kristne, særlig i USA, kan ha et ønske om at fragmentene er ekte, og at de nærmest kan ha bestilt dem, siden de ser ut til å støtte noen av deres hjertesaker i bibeltolkningen. Her har han ikke mye å vise til, og jeg velger å se bort fra denne insinuasjonen.

Ellers er boka spennende lesning og en nyttig og aktuell påminnelse om å være edruelig i omgang med det som foregir å være gamle manuskripter og andre oldsaker.