De Holocaust-overlevendes sønn

Ervin Kohn har ikke fylt åtte år og ser nysgjerrig gjennom bokhyllen i leiligheten på St.Hanshaugen i Oslo. I en av hyllene finner de små hendene et bildemagasin med et innhold han ikke forstår.

Det er svart-hvitt bilder med hauger av lik og navn som «Auschwitz» og «Treblinka». Selv om nesten 60 år har gått, husker han fortsatt hvordan bildene så ut.

– Jeg spurte foreldrene mine hva dette var for noe, og da fikk jeg vite hva som hadde skjedd under krigen, sier Kohn.

Begge hans foreldre var overlevende. Moren, Blanca, overlevde konsentrasjonsleirene Auschwitz og Bergen-Belsen. Faren, Akiva, overlevde tvangsarbeid i Ungarn. Kohn husker ikke hva han tenkte og følte da han ble fortalt om Holocaust for første gang.

– Selvmedlidende tanker og ting jeg ikke kunne gjøre noe med, har jeg lagt til side ved å tenke på noe annet. Det har jeg gjort fra en tidlig alder, sier han.

De siste årene har Kohn vært en kjent og engasjert person i norsk offentlighet, både som forstander av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, og som nestleder i Antirasistisk Senter. I kronikker og intervjuer tar han jevnlig til orde mot antisemittisme og rasisme og minner samfunnet om det som skjedde under Holocaust.

«Mange føler ubehag når frykt- og hat-sprederne inntar våre gater og torg. Det er da vi og vårt samfunn blir satt på prøve. Hva gjør vi når vi kjenner på ubehaget? Snur vi oss vekk, eller tar vi til motmæle?», skrev han i en kronikk i VG i fjor.

På sykehus

På mange måter vokste Kohn opp som andre jevnaldrende i hovedstaden. Han gikk på skole i Oslo, lekte med venner og drev med idrett på fritiden. Målet var å være som alle andre.

– Men jeg visste at vi ikke var som alle andre, sier han.

For første gang forteller Kohn utfyllende om sin egen og sine foreldres historie, og hvordan den har påvirket hans liv og oppvekst i en tid hvor det som skjedde ikke skulle snakkes om.

– Holocaust var et ikke-tema blant overlevende jøder i Norge. Man skulle se fremover. Folk var redde for å dvele ved fortiden og sorgen fordi det ikke hjalp på noen som helst måte, sier han.

Men det som skjedde etterlot seg arr. Som barn så Kohn at hans mor var syk.

– Det hadde hun vært siden før jeg ble født.

Blanca hadde bipolar lidelse. Gjennom Kohns barndom var hun ofte innlagt på Vindern og en gang på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. Som liten gutt så Kohn for seg at moren var syk på grunn av et spade-slag hun hadde fått i pannen i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen.

– Jeg skjønte jo senere at man ikke blir bipolar av et spade-slag, sier han.

Møte med Mengele

Kohns mor vokste opp i Sighet i Romania, i et stort jødisk fellesskap. Hun var én av elleve søsken og datteren til hattemakeren i byen, Chaim Eliezer, som Ervin Kohn er oppkalt etter.

Hans latinske navn Ervin betyr «din venn», mens hans hebraiske navn, Chaim Eliezer Cohen, betyr «liv» og «hjelp fra Gud».

Kohns morfar var en veldig musikalsk mann.

– Han var den som underholdt i bryllup og bat mitzvaher ved å dikte og synge, men jeg vokste opp uten besteforeldre. Farfar døde før krigen, de andre tre ble drept, sier Kohn.

I en leilighet i Oslo på 1960-tallet fortalte moren ham om dagen i 1944 hvor jødene i Siget ble tatt av soldater og marsjert ut av byen. På fortauet sto naboene og spyttet på dem da de gikk forbi. De ble ført ned til togstasjonen hvor det sto en lang rekke kuvogner og ventet. Togskinnene ledet direkte til dødsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen.

– Hun fortalte ikke om kuvognene. Men, min fetter, Herman Kahan, var på samme transport som henne. Han beskrev smekkfulle vogner uten sanitære forhold. Lukten av urin og avføring og av voksne, unge, gamle og de som døde underveis. Jeg har prøvd å forestille meg det i ettertid, uten hell, sier Kohn.

Etter tre dager kom vognene fra Sighet frem til dødsleiren, og 24 år gamle Blanca sto ansikt til ansikt med SS-offiseren og legen Josef Mengele. Etter krigen ble han kjent som «dødens engel» for sine grusomme eksperimenter. I 1944 var han også ansvarlig for å sortere de nyankomne fangene.

Ved siden av seg i køen hadde Blanca en av sine søstre og hennes lille datter.

– Det må ha vært veldig traumatisk for henne. Det var denne historien hun fortalte meg oftest. Hun gjentok den flere ganger i løpet av livet, sier Kohn.

Mengele undersøkte hver person og pekte enten til høyre eller venstre.

– Hadde du barn var du i kategorien «ikke arbeidsdyktig». Kvinner og barn ble drept med en gang. Han skilte min mor og søsteren. Søsteren og datteren ble sendt rett i gasskammeret, mens mor ble sendt til slavearbeid, sier Kohn.

Han sier alle overlevende hadde flaks. I hans mors tilfelle ble hun sendt til høyre av tre årsaker, hun var ung, pen og sterk.

– Hadde ikke hun vært det, hadde hun ikke hatt så store sjanser, sier Kohn.

Bergen-Belsen

Blanca ble fraktet videre til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, hvor hun ble satt til å jobbe med ammunisjon på en våpenfabrikk. En vinterdag blir hun slengt naken ut i snøen av en tysk offiser og slått i pannen med en spade. Deretter kastet han en potte med urin over henne.

– Det var også noe hun fortalte meg om flere ganger, sier Kohn.

Han sitter på Theatercafeen i Oslo, i lokaler som er eldre enn historien han forteller. Stemmen hans overdøves nesten av jazzmusikken og samtalene ved sidebordene.

– Mor var 25 år da leiren ble frigjort. Hun og tre brødre overlevde krigen, resten av familien ble drept, sier han.

Varm og kjærlig

Kohn beskriver sin mor som varm, kjærlig og omsorgsfull. Da han som gutt lå og sov tidlig om morgenene, husker han lyden av moren som romsterte på kjøkkenet. Hun laget frokost til ham og matpakke, ofte røkelaks eller noe annet godt som han tok med seg på skolen.

Men når moren var dårlig, var det tolv år gamle Kohn som fikk henne opp av sengen da han kom hjem fra skolen.

– Hun ble helt apatisk. Jeg hadde som ambisjon å få henne opp og ut på tur. Jeg handlet og laget mat, sier han.

Mor og sønn gikk sammen til Lilloseter og tilbake. Når hun var dårlig, sa hun ikke så mye. 12 år gamle Kohn fylte stillheten ved å prate til moren på yiddish. Etter omkring 14 dager ble hun innlagt på sykehus.

– Jeg husker at jeg var lei meg på hennes vegne og redd for henne. Hun hadde allerede to selvmordsforsøk bak seg. Da var det jeg som fant henne livløs på sengen og ringte ambulansen, sier Kohn.

Han var vant til at moren ble innlagt med jevne mellomrom hele barndommen, men denne gangen skulle hun være på sykehuset i ett år. Kohn fikk bo hos sin fetter, Herman Kahan, som selv hadde overlevd Auschwitz. Gjennom livet ble Kahan som en farsfigur for Kohn, som hadde et anstrengt forhold til sin egen far.

– Å ha Akiva som far gjorde meg til en god far, fordi jeg lærte av ham hva jeg ikke skulle gjøre, sier Kohn.

Når far og sønn var sammen var det i hovedsak han som fortalte, og Kohn som lyttet.

– Han snakket om alt og ingenting, men var ikke veldig interessert i meg.

Samme år som moren ble innlagt, fulgte Kohn sin far til Fornebu flyplass. Han skulle på ferie til USA i to uker, og sønnen så ham avgårde. Men da de 14 dagene var gått, kom han ikke tilbake. Etter hvert forsto 12 år gamle Kohn at faren hadde reist for godt.

– Jeg husker ikke hva jeg følte da. Det må være noe av det jeg har fortrengt.

Eneste igjen

Kohns far, Akiva, var yngst av tretten søsken og fra samme by som hans mor. Etter krigen var han den eneste igjen i sin familie. Ekteskapet mellom ham og Blanca ble arrangert i 1945, da de kom tilbake til Sigel etter krigen.

– Det var ikke nok overlevende igjen, så alle dro fra hjembyen. Det var om å gjøre å gifte seg og komme seg videre i livet, selv om ingen visste hvordan, sier Kohn.

Foreldrene reiste til Budapest. Den folkerike byen med rikt utsmykkede bygninger var den nærmeste storbyen hvor de kunne språket. Kohn ble født der midt på sommeren, i 1955. Hans første minner er fra Budapests gater. Han husker at han sto i potet-kø med sin mor og plommene i hagen utenfor leiligheten hvor de bodde.

Kohn var et veldig etterlengtet barn, og fikk ofte høre at han skulle vært født ti år tidligere.

– Det var uvanlig å gå så lenge uten barn. Jeg tror det var et sterkt ønske om å føre slekten videre, fordi det var et bevis på at Hitler ikke vant, sier han.

Budapest ble Ervin Kohns hjem de første fem årene av livet, deretter flyktet familien videre til Norge.

– Resten av familien hadde kommet seg ut, og vi var de eneste som var igjen. Man ville bort fra det kommunistiske Ungarn som ikke var vennligsinnet overfor jøder. Det var ikke slik at antisemittismen ble borte etter krigen, verken der eller i Polen, sier han.

Blanca og Akivas glede og forventning på vei mot Norge smittet over på sønnen. Han husker den følelsen og en flytur med mye turbulens. De tilbrakte sin første natt i det nye landet på Smestad hotell i Oslo. Her skulle de begynne på nytt.

– Hjertet

I ungdomsårene på Grorud var det bare han og Blanca. Det ble aldri søsken eller en storfamilie, selv om Kohn hadde et nært forhold til mange i synagogen som skulle forbli venner livet ut.

– Jeg gjorde et regnestykke på det en gang og fant ut at dersom min familie ikke hadde blitt drept under Holocaust, hadde jeg hatt omkring 145 kusiner og fettere. Jeg hadde syv, sier han.

Til tross for morens sykdom følte han seg alltid elsket.

Når han skal beskrive hvilke sider av seg selv som han har fra sin mor, blir Kohn blank i øynene. Han gjemmer ansiktet i hendene.

– Hjertet. Kjærligheten. Jeg er en følsom sjel, og det har jeg fått fra henne, sier han etter noen minutter.

I slutten av 1960-tallet kommer medikamentet Litium, som endrer livet til Blanca. Medisinene gjør den bipolare lidelsen lettere å kontrollere, og det skal mer til for at mørket skal ta henne.

– Da hun var nede, var hun så deprimert, mens da hun var oppe, var hun dronningen av verden og gjorde ting hun ellers aldri hadde funnet på. Medisinen hjalp henne så hun fikk stabilisert seg, sier Kohn.

Blanca bestemmer seg for å flytte til Israel. Det er langt unna sønnen, men nærmere det samfunnet hun vokste opp i som ikke finnes lenger.

– Alle rundt henne hadde vært en del av historien hennes, så jeg skjønner godt at hun ville dit, sier Kohn.

Giftemål og barnebarn

Da han er 17 år, møter Kohn sin kone Marianne for første gang. Hun går i samme klasse som Herman Kahans eldste datter.

– Jeg snakket først med henne på telefon et år tidligere og syntes hun hadde en nydelig stemme. Senere møttes vi på fest, hvor vi pratet i mange timer, sier Kohn.

Etter festen glemmer Kohn en lighter og en paraply. Etter mye frem og tilbake blir de enige om å møtes på Peppes Pizza på Frogner for å overlevere tingene han hadde glemt. Da var det gjort.

Destinasjonen for bryllupsreisen blir Israel, hvor de nygifte besøker Blanca.

– Vi dro for det meste dit på besøk, men en gang kom hun også til Oslo, sier Kohn.

Han husker det som et spesielt besøk. Det er desember 1979, og telefonen ringer lille julaften. Da Kohn tar opp røret, er det moren som sier at hun er på flyplassen i Zürich på vei til Oslo.

– Hun hadde sluttet å ta pillene sine fordi hun følte seg så bra, og tenkte ikke over at det var lille julaften i Norge.

Det ble en veldig hyggelig julaften hos Kohns svigerforeldre. Etterpå ble Blanca værende hos sønnen og svigerdatteren i tre måneder. En dag da de kommer hjem fra jobb står Blanca midt på stuegulvet og gråter.

– «Hvorfor gråter du?» spør Marianne. Da svarer hun at hun gråter fordi hun ikke hadde barnebarn. Det ville hun ha. Vi hadde tenkt å vente til huset var klart og vi hadde gjort ferdig ditt og datt, men da kom vi i gang. Det ble startskuddet, sier Kohn og ler hjertelig.

Da det første barnebarnet, Daniel, kommer til verden, er Blancas glede stor. Det er den også for Kohn og Marianne.

– Alle fedre sier jo at det er det største som har skjedd dem, men jeg kjente også på en forpliktelse og et ansvar med å få barn. Jeg var hele tiden redd for ikke å få det til, sier Kohn.

Han sier det skumleste med foreldrerollen er at man aldri overskuer konsekvensene av det man sier og gjør.

– Det viktigste spørsmålet er: «Har du noe å bebreide meg for»? Det er greit om det er noe jeg gjorde forrige måned eller i fjor, men mye verre hvis det er noe jeg gjorde for 17 år siden, sier han.

Etter Daniel kommer to barnebarn til, Michael og Hannah. Fortsatt snakker Kohn med barna sine hver dag.

Hjem fra Israel

Blanca får 11 år som bestemor, men i en alder av 72 år blir hun syk. Kreft har spredt seg i leveren, og Kohn reiser til Israel for å ta henne med seg hjem fra varmen i Israel til september 1991 i Oslo.

I to uker bor hun hjemme hos Kohn og barnebarna, deretter får mor og sønn 14 dager sammen på Ullevål sykehus.

Med hvite sykehus-vegger rundt seg og med en termos med kaffe mellom seg er de sammen den siste tiden. Moren snakker til ham på yiddish og han svarer på norsk. De forstår hverandre uansett. Kohn husker ikke hva de snakket om, bare at det var fint å være sammen.

– Det er ikke noe jeg har satt ord på før. Etter at hun hadde bodd borte i så mange år, føltes det som en god avslutning å være nære som i barndommen, sier han, og tørker tårene.

Blanca dør på Ullevål sykehus, og ikke i en konsentrasjonsleir i Polen slik som så mange i hennes familie. Hun blir begravet i Oslo. Kohn synes det er godt å ha en grav å gå til.

På gravsteinen står det på hebraisk: «En kjærlig, elsket og gudfryktig kvinne».

For Kohn handler familiens historie om overlevelse og ikke om å være offer.

Han er blitt 65 år, men det er ikke naturlig for ham å være åpen og sårbar.

– Å ha murer rundt seg ble en forsvarsmekanisme for å overleve.

Når han snakker offentlig om Holocaust og sin egen historie, klarer han å gjøre det uten å ta følelsene inn over seg.

– Så er det andre ganger når minnene tar meg og påvirker følelsene. Det er skummelt å gjøre seg sårbar, så det er noe jeg har trent på gjennom livet, sier han.

– Hvorfor vil du være sårbar?

– For å være et helt menneske, svarer Kohn.

Dagen avslører: Norske jøder betalte opptil flere årslønner for flukten til Sverige

Nora (24) pleide å skjule at hun var jøde