De var forlovet og så frem til et eventyr på misjonsfeltet. Lite ante Johanne og Nils hva som ventet

Det er 9. mars i 1946. Stedet er Qiqihar i den nord-østlige provinsen Heilongjiang i Kina. I seks år har norske misjonærer stort sett vært internert på misjonsstasjoner rundt om i det området som kalles for Mandsjuria. Først ble de holdt som fanger av de japanske myndighetene som hadde tilkjempet seg makten over området fra kineserne. Men siden Japan var alliert med tyskerne under 2. verdenskrig, ble området overtatt av russiske styrker i august 1945.

For de norske misjonærene gikk situasjonen fra vondt til verre. Russerne var mer nådeløse enn japanerne. Bevoktningen av nordmennene ble strengere. Det eneste misjonærene ønsket, var å komme seg vekk fra Mandsjuria og hjem til Norge.

Da meldingen kom i februar om at de kunne reise hjem med den transsibirske jernbanen, opplevdes det som et guddommelig mirakel for den utslitte misjonærflokken. Realiteten bak beslutningen var nok heller knyttet til vennskapet mellom Ludvig Hope og fremtredende Arbeiderparti-politikere han var blitt kjent med i tysk fangskap på Grini. Blant AP-folkene som sonet på Grini var blant annet Trygve Bratteli. Hope var generalsekretær i Kinamisjonsforbundet fram til 1936, men hadde fortsatt en meget sterk posisjon i norsk kirkeliv.