Deal til gjensidig glede

– Jeg gjør dette fordi Eigil er så snill, og fordi han minner meg om min bestefar som jeg vokste opp hos, sier Simona Constantin på nesten feilfritt norsk.

Hun synes det er viktigere å hjelpe pensjonisten enn å strikke og tigge den timen det tar.

– Dessuten betaler han alltid noen matvarer for meg og har ofte med seg litt i en pose, sier hun.

Eigil Olafsen har vært med i Frelsesarmeen i over 60 år. Han har mye å være takknemlig til Jesus for.

– Da jeg ikke lenger kunne være så fysisk aktiv lovet jeg å tjene ham ved å gi. Vi skal jo vise omsorg for hverandre, står det i Bibelen. Vise kjærlighet og ta oss av hverandre på veien til himmelen, minner den eldre frelsessoldaten om.

I sine yrkesaktive år var han trykker i avisa Varden. Det innebar hardt nattarbeid. I tillegg måtte han ta strø­jobber på dagtid for å få endene til å møtes for sin kone og to barn. Eigil vet med andre ord hvordan det er å ha lite penger. Dertil har han stått ved Frelsesarmeens julegryte i en årrekke og delt ut mat til norske hjem preget av fattigdom og nød.

Bare én inntekt

Simona på sin side vet også hvor viktig det er å ha inntekter. Da hun kom til Norge for seks år siden var det lettere å få inn penger enn nå, forteller hun. Mira overtok nemlig tiggerplassen foran et shoppingsenter i Skien da svigermoren Valentina måtte gi seg på grunn av helsa.

Hennes ektemann Mirel har ikke klart å skaffe seg et fast arbeidssted. Mirels største ønske er mannen kan et fast sted der han kan selge gate­magasinet «Folk til folk». Nå stiller han opp foran ulike sentra hver dag, men blir jaget bort etter kort tid.

– Hadde han fått stå en hel arbeidsdag, hadde vi vært mye bedre stilt når vi nå reiser hjem for et par måneder, sier Simona. Hun gleder seg stort til å se sønnene Mario (9) og Narcis (8) igjen etter et halvt års atskillelse. På en plakat foran henne kan vi lese at pengene hun får inn nå er øremerket bensin og andre utgifter i forbindelse med hjemturen.

– Narcis skal begynne på skolen i høst, forteller 27-åringen.

Både han og broren kan takke Eigil for nyinnkjøpte penalhus. En annen venn av Simona har kjøpt skolesekker til dem.

– Spesielt Narcis lengter veldig etter å se pappaen sin igjen. Han og Mirel har en særlig relasjon, forteller Simona med ­blanke ­øyne.

All ære til Jesus

Simona og Eigil har kjent og hjulpet hverandre like siden hun kom til Norge. Før det hjalp han Simonas svigermor, Valentina.

– Jeg ga henne litt mat og penger, sier Eigil Olafsen beskjedent.

Han vil nødig utbrodere egne gjerninger for mye.

– Det er Jesus som har gjort meg i stand til å gi. Bare han skal ha æren. Det er han vi har grunn til å takke alle sammen. Simona nikker enig. Troen har de felles disse to. De skilles aldri uten å ha ønsket hverandre Guds velsign­else.

En periode trodde Simona at Eigil kanskje hadde flyttet eller var død. Det var da han fikk plass på sykehjem.

– Men jeg orket ikke bo med demente kjerringer rundt meg på alle kanter. Jeg som har et nydelig og fredfullt hjem nær sentrum. Så jeg rømte, smiler Eigil fornøyd.

Trofast hjelper

Ukens handlerunde begynner med at Egil tar bussen til byen. Der oppsøker han Simona, som sitter på sin faste plass. Sammen gjør de ærend. Mest på Meny, noen ganger også på apoteket. Ingen handlerunde er komplett uten at Simona har fått med seg varm kylling og loff til middag, samt kremkake og Cola til dessert. I en pose hjemmefra har Eigil tatt med lapskaus på boks, tørkerull, syltetøy og makrell i tomat.

– Med bare én inntekt hadde vi ikke klart oss uten hjelpen fra E­igil, poengterer Simona.

– I dag kom han også med et pengebidrag til reisen hjem. Det trenger vi, for det koster å kjøre 300 mil.

Eigil har heller ikke glemt sin gamle venninne Valentina, som passer småguttene mens mamma og pappa er i Norge. Hver gang ­Simona og Mirel drar hjem følger det en gave til Valentina med.

Spesielt vennskap

– Vi har et spesielt vennskap, Simona og jeg. Jeg er så takknemlig for at hun vil hjelpe meg i butikkene, og det jeg gir får jeg tilbake av Jesus. Sånn er det å leve med ham, fastslår Eigil, mens Simona tørker tårer.

– Jeg ber hver dag, forteller hun. Og fortsetter:

– Jeg har aldri truffet noen som Eigil. Selv om jeg savner barna, familien og hjemstedet mitt er jeg takknemlig til Jesus for alt jeg har og får. Og især for vennskapet med Eigil.