Demokratiske funksjoner før og nå i Norges Samemisjon

Det foregår nå en debatt om fremtiden til Norges Samemisjon. I Dagen av 21. februar uttaler landsstyremedlem Erik Kvinge seg om omstillingsarbeidet, samtidig som han retter kritikk mot et par lokalledere i organisasjonen. Debatten trenger således flere innlegg.

Organisasjonen Norsk Finnemisjon ble opprettet i 1888, med et selvsupplerende styre på fire menn. Etter hvert oppstod det en rekke mindre organisasjoner her til lands som også drev arbeid i samiske områder.

I 1910 møttes disse på en konferanse i Bergen for om mulig slå seg sammen til ett selskap. Men Finnemisjonen stilte som betingelse at de andre godtok deres arbeidsmåter.

De øvrige små gikk derfor sammen og startet Det norsk-lutherske Finnemisjonsforbund, med Stavanger som hovedsete, og med kretser og utsendinger til landsmøte som valgte sitt hovedstyre. Senere ble også Finnemisjonen demokratisk og slo seg sammen med Finnemisjonsforbundet i 1925. Vi fikk dermed Norges Finnemisjonsselskap, senere kalt Norges Same-misjon (NSM).

Landsstyret og deres omstillingsutvalg går nå inn for at misjonsarbeidet, innlemmet i Misjon Sarepta, igjen skal få et mer byråkratisk preg, med stort ansvar lagt i hendene på få personer.

Før vi går videre, vil jeg si noen ord til samene som lever side om side med nordmennene – og følger med i debatten. Som etniske grupper har vi vært til gavn, nytte og berikelse for hverandre, tross fornorsking og interessekonflikter. At det nå foregår en debatt med relevans for det samiske, håper jeg dere bærer over med og ikke opplever som enda en «sten til byrden»!

Flere støttespillere i misjonen mener landsstyret har handlet på tvers av den enighet som rådet på landsmøtet i 2017. Man skulle ikke vurdere sammenslåing på «det nåværende tidspunkt» og heller ikke arbeide videre med spørsmålet de kommende tre år.

Landsstyret ble dessuten pålagt å komme tilbake i 2020 med et forslag til reviderte grunnregler som kunne gjøre organisasjonen smidigere og lettere å administrere. I stedet kommer de nå med et forslag om å legge ned organisasjonen! Vedtakene i 2017 kan leses på den nyopprettede nettsiden visomergladisamemisjonen.no.

Kvinge nevner i sitt innlegg en sak som ikke har vært framme i media. Undertegnede og medlemmene i kretsens styre skulle i januar stå som vertskap for et åpent møte mellom omstillingsutvalget og misjonsvennene. Henvendelsen kom i november, og de ønsket å komme med hele utvalgets tre medlemmer.

Styret, som allerede hadde hatt et møte med omstillingsutvalget i mars, var forundret over at omstillingsutvalget nå skulle komme på en ny runde, særlig når det i Samenes Venn var blitt orientert om at omstillingsutvalget skulle avslutte sitt arbeid innen desember. Men vi takket ja, og fikk på nytt bekreftet at det skulle komme tre personer.

Ti dager før får vi tilfeldig vite at daglig leder også blir med. Vi undrer oss på ny – hvorfor holdes vi ikke orientert? Hvorfor så mannsterke? Skal de med full tyngde påvirke misjonsfolket? Blir det frihet nok til å uttale seg åpent om forhold i Samemisjonen?

At Kvinge reagerer så kraftig og nevner denne avlysningen, forundrer meg. For han vet godt om underliggende årsaker som gjorde møtet vanskelig, og som ikke kan kommenteres her.

Vertskapet orienterer omstillingsutvalget om at daglig leder gjerne kan opptre som observatør og ellers ha samtaler med de fremmøtte, men uten talerett. Omstillingsutvalget viser ingen forståelse for styremedlemmenes anliggender, og møtet blir derfor avlyst. Dette handler ikke om å hindre demokratiet, men å stille krav til ryddighet og troverdighet som forutsetning for en demokratisk prosess.

Kvinge kritiserer videre formannen i Møre og Romsdal krets for å ha arrangert et samrådingsmøte mellom ledere i fire kretser. Dette er også en sak som ikke har vært nevnt i media.

At en slik sammenkomst kan oppfattes å tendere til fraksjonsvirksomhet, er forståelig, men når grasrota føler situasjonen er uoversiktlig, må slike møter kunne forsvares.

Formannen i Landsstyret kom for øvrig før møtet med oppfordring til å kalle inn Sarepta, og gav dermed møtet legitimitet. Kvinge gir kritikk for at Troms krets ikke fikk invitasjon. Kretsleder ble imidlertid kontaktet på forhånd og gitt mulighet til å komme med innspill.

Kvinge påpeker også den dårlige økonomien i organisasjonen de senere år. Det burde i samme åndedrett vært nevnt at alminnelige gaveinntekter gikk opp både i 2017 og 2018.

Kvinge mener Sarepta kan sammenlignes med «velfungerande medlemsfrie (udemokratiske) organisasjonar» som Misjonsalliansen og Stefanusalliansen. En nøye kikk på vedtektene viser at disse to har bedre utbygde demokratiske funksjoner. Sarepta har valgt sin enkle modell, og må respekteres for det.

Det var NSM som kom med ideen om sammenslåing, og Sarepta stilte som betingelse at deres styringsstruktur skulle gjelde. Dermed blir gevinsten for Samemisjonen, med sitt kall, sine menneskelige ressurser og sin store kapital, uforsvarlig liten rent organisatorisk.

Den påbegynte prosessen bør nullstilles. Deretter må landsmøtet angi retning og mandat for det nødvendige omstruktureringsarbeidet i fremtiden. Det nye landsstyret bør også vurdere organisasjonens retningslinjer for hva som debatteres i media og hva som diskuteres internt.