Den lille gule lappen

I Dagens Næringsliv torsdag kunne vi lese at utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) i sin tid avlyste en planlagt sydentur med sin daværende forlovede. Årsaken var uro for at de kunne komme til å falle for fristelsen til å ha sex før de var gift.

I en artikkel som opprinnelig ble publisert på nettstedet til det NLM-tilknyttede ungdomsmagasinet Itro, skriver Ingjerd og Dag-Inge Ulstein om dette. Nettstedets redaktør Simeon Ottosen forteller at etter en henstilling fra noen som står Ulstein nær, ikke fra noen i regjeringsapparatet, ble teksten fjernet kort tid etter at han ble utnevnt til statsråd.

Bakteppet for dette skal blant annet ha vært medieomtalen av Ulsteins rådgiver Gjermund Øysteses tidligere pornoavhengighet. Tittel på forsiden av Dagens Næringsliv er talende nok: «Avlyste sydentur av frykt for å ha sex – med forloveden». Enhver får tolke selv hva som står eller ikke står mellom linjene. Men det er vel særlig de siste to ordene som gir saken et pikant preg.

Jeg har så langt jeg husker aldri møtt Ulstein privat. Men vi var ungdomsledere i hver vår kristne forsamling i Bergen tidlig på 2000-tallet, og vi har begge en oppvekst med tilknytning til bedehusland.

Selve holdningen som kommer til uttrykk i DN-reportasjen skiller seg ikke det minste fra det ganske mange kristne ungdommer i min generasjon vokste opp med. Ulstein vokste opp i Norsk Luthersk Misjonssamband, der vil jeg tro at det er ganske mange som fortsatt står for tilsvarende holdninger.

Det samme gjelder bedehusland for øvrig, og det gjelder frikirkeligheten. Noe av det litt ironiske her er at Den norske kirke egentlig også står for det samme. Den norske kirke har aldri gitt noen prinsipiell åpning for seksuelt samliv utenfor ekteskapet. Og en samlet kristen historie lærer oss at seksualiteten hører hjemme i det forpliktende samlivet mellom mann og kvinne som er hengitt til hverandre i livslangt troskap.

Så er det vel kjent at det kan finnes ganske store avvik mellom idealer og virkelighet, på dette området som på andre områder. Det rokker imidlertid ikke ved idealene. Men vi er alle syndere som trenger tilgivelse, på alle livets områder. Seksualiteten står ikke i noen særstilling sånn sett.

I Dagens Næringsliv reportasje blir Ulsteins tidligere uttalelser holdt sammen med norsk utviklingspolitikk. Generalsekretær Gry Larsen i Care Norge spør om Ulstein fortsatt mener avholdenhet er «det beste å predikere når det gjelder unge menneskers seksualitet». Hvis han mener det, sier hun at han står langt unna norsk politikk.

Ap-politiker Ingvild Kjerkol går lenger enn sin tidligere partikollega idet hun sier at Ulsteins uttalelser uttrykker «anakronistiske ideer som ikke bør ha noen sentral plass i norsk politikk anno 2019». Ulstein har ikke på noe tidspunkt sagt at de holdningene han uttrykte i 2001 skal være grunnlaget for norsk utviklingspolitikk.

Han presiserer også i saken at regjeringen er svært opptatt av å styrke arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Men Kjerkol, fra det angivelig så tolerante Arbeiderpartiet, går ikke av veien for å omtale Ulsteins religiøse holdninger som «anakronistiske». Ingen behov for nøkternhet eller respekt for andres overbevisning her, det er bare å pøse på med stigmatiserende karakteristikker.

Jeg har aldri møtt noen kristne som mener at alt det Bibelen kaller synd burde vært forbudt ved lov. Det er i praksis umulig å se for seg hvordan et slikt lovverk skulle utformes og håndheves. Men selv Kjerkols partileder er enig i at kristen tro kan hjelpe oss til å tenke etisk. Hvordan dette konkret kommer til uttrykk, vil variere både fra en tid til en annen og fra et miljø til et annet.

Men det er rart hvis ikke utviklingsministeren skal få lov til å ha sin religiøse overbevisning intakt samtidig som han er politiker. Han må, som oss alle, stå ansvarlig for de holdningene han har. Men han fortjener ikke å bli mistenkeliggjort for en type kobling mellom tro og politikk som han altså ikke har forsøkt å gjennomføre.

En sommerdag i 1996 satt jeg som 15-åring på en kristen ungdomsfestival i Mandal. På scenen stod noen, jeg tror det var Øivind Benestad, og snakket om en kampanje som ble kalt «Verd å vente på».

Jeg kan ikke huske om jeg hadde hørt om kampanjen før. Men de standpunktene som ble formidlet, var helt i tråd med de standpunktene jeg selv hadde, og som var gjengs både i menigheten og vennekretsen jeg var del av.

Derfor trengte jeg ikke tenke meg noe særlig om før jeg skrev under på følgende formulering: «Fordi jeg tror at sex hører hjemme i ekteskapet, ønsker jeg å vente med sex fra nå av og til jeg gifter meg. Jeg tror at et liv etter Guds vilje er det beste for min familie, mine venner, min eventuelle ektefelle, våre barn og meg selv.»

Jeg oppbevarte den lille lappen i lommeboken, som en slags påminnelse om hva jeg hadde skrevet under på. Det har jeg aldri angret på. Lappen har blitt liggende i lommeboken som et minne, også etter at jeg ble gift og fikk barn.

Da jeg var tenåring, var det ganske vanlig, tror jeg, i mange kristne miljøer at man snakket en del om seksualitet i og utenfor ekteskapet, og det kunne være nokså konkret veiledning knyttet til grensesetting for ugifte kjærestepar.

Til tider kunne nok trangen til å definere grensene bli i overkant sterk. Men stort sett opplevde jeg det positivt at vi faktisk snakket om seksualitet, og at vi som var unge fikk hjelp til å utvikle våre egne oppfatninger basert på vår egen refleksjon og den veiledningen vi fikk. Det var sikkert en del som syntes veiledningen ble for streng, og som kunne kjenne på dårlig samvittighet når de ikke klarte å leve opp til idealene som ble presentert.

Jeg har imidlertid aldri opplevd, verken fra forkynnere eller fra andre jevnaldrende kristne, noen fordømmende ord overfor mennesker som valgte andre idealer, eller som ikke klarte å leve opp til de idealene de hadde. For en kristen skulle kunnskapen som sin egen ufullkommenhet være mer enn nok til å ikke se ned på andre. Vi er alle mennesker med en sårbar seksualitet, og sannsynligvis har vi vel alle tenkt, sagt eller gjort noe vi har grunn til å angre på – også på dette området.

Det jeg sitter igjen med av forkynnelsen om seksualitet er ikke fordømmelse, men en respekt for hverandre og for ekteskapet. Poenget var ikke å gi inntrykk av at sex er synd, men å fremheve det positive i at Gud har gitt menneskene seksualiteten, og at han har gitt oss ekteskapet som ramme for seksuallivet.

Om det er noe vi burde ha lært av Metoo, så må det vel være at seksualitet er noe som berører mennesker dypt, og som har potensial til å påføre mennesker store og langvarige skadevirkninger. Og seksualiteten trenger grenser. Særlig når den kombineres med makt. Og særlig hos menn, tydeligvis. Om man er religiøs eller ei.

Formidlingen av seksualmoralen må være minst mulig spekulativ og mest mulig positivt rettet. Men det skulle ikke være negativt å ha et bevisst forhold til seksualitetens rammer – og til sine egne grenser. Og det kan ikke være slik at en ikke-religiøst begrunnet etikk uten videre er mer positiv og livsbejaende enn en religiøst begrunnet etikk.

Da jeg leste reportasjen om ekteparet Ulsteins avlyste sydentur, kom jeg også til å tenke på da kjæresten min og jeg skulle til Roma i 2010. Jeg hadde tenkt å fri til henne på turen, men det visste ikke hun. Men med vurderinger ikke ulik de vurderingene Ingjerd og Dag Inge Ulstein gjorde, valgte vi å leie to enkeltrom. Og for å gjøre den kristelig korrekte idyllen fullkommen, endte vi opp med to rom på et lite hotell tilknyttet et kloster, hvor betjeningen var nonner. Da skulle bufferen være noenlunde robust.

Jeg har ikke det minste behov for å gjøre meg til dommer over de valgene andre gjør. Og under andre omstendigheter kunne mange ting også i mitt liv blitt annerledes. Det å sette strenge grenser for seg selv, kan også være et uttrykk for at man har et bevisst forhold til de potensielt destruktive kreftene som bor i et menneske.

Da konen min og jeg ble gift året etter turen til Roma, var det ikke med noen triumferende følelse av at «vi klarte det». Vi hadde fått det godt sammen også om ting hadde blitt annerledes.

Men den lille gule lappen i lommeboken minnet meg om å ha respekt for seksualiteten, for ekteskapet – som dypest sett er et paktsbilde, en påminnelse om at Gud har kommet oss mennesker i møte – og for henne som nå er min kone. Hun var verd å vente på. Det synes jeg utviklingsministeren også må få lov til å si om konen sin, uten å bli kalt anakronistisk.