Den nederlandske presten nektet å forlate Homs, så lenge der var kristne igjen

– Jeg har fått oppleve gjestfriheten til det syriske folket. Slik jeg fikk være med dem i gode dager, vil jeg også være med dem i deres smerte, sa han i et intervju.

Når FN evakuerer 1400 innbyggere fra Homs våren 2014, nekter han å bli med.

Tre år ut i beleiringen er de 23 kristne igjen. Maten tar slutt. De koker suppe på vann og gress for å overleve. Fader Frans klarer likevel å spare litt mel, så de har brød når de feirer nattverd. Den lille flokken samles i et kapell under bakken. De finner trøst i fellesskapet og får ny styrke når brødet brytes og vinen deles.

Skuddene

7. april 2014: En maskert mann kommer til klosteret. Han drar fader Frans med seg ut i hagen og plasserer ham på en stol. Så høres lyden av skudd. Jesuittpresten blir funnet død, liggende på bakken.

Både kristne og muslimer sørger, langt ut over Syrias grenser. Fader Frans var opprinnelig fra Nederland, men bodde nesten 50 år i Syria. Han var høyt elsket og respektert, blant annet for sin humanitære innsats og for dialogarbeidet som han drev mellom kristne og muslimer.

Frans van der Lugt var en mann som samlet folk rundt seg. Denne dagen mister flokken lederen sin.

Bare noen uker senere blir beleiringen av Homs opphevet.

Hagen

Syria 2018: Jeg er på reise sammen med George Andrea, generalsekretær i Det syriske bibelselskapet. Vi har vært i Damaskus og oldtidsbyen Maaloula. Nå er vi på vei til Homs, Syrias tredje største by og et av de første stedene opprøret brøt ut. Store deler av Homs er helt ødelagt. Synsinntrykkene er overveldende. Jeg glemmer å spørre om klosteret der vi skal overnatte.

Det er som å stige inn i en annen verden. Klosterhagen er en oase i en ørken av utbombet betong.

Noen av klosterets faste beboere sitter og prater med et par gjester i hagen. Vi blir invitert inn i gruppen. Selv blir jeg sittende ved siden av fader Magdi, en egyptisk jesuittprest som har bodd her de siste årene.

– Har du hørt om denne nederlandske presten som bodde i Homs? spør jeg.

– Ja, svarer fader Magdi stille.

– Han ligger begravd der, sier han og peker på blomsterbedet rett bak stolen min.

Så snur han seg og peker mot et sted et par meter lenger borte i hagen:

– Der satt han da han ble skutt.

Det er ikke ofte jeg gråter på jobb. Som journalist går jeg inn i en rolle. Men nå blir jeg tatt med garden nede. Det kommer så nær.

I prestens fotspor

Alle kirker i Midtøsten har et mottakelsesrom. Et rom der det står tett med stoler langs veggene, alltid klart til å ta i mot gjester. I jesuittklosteret i Homs er hagen mottakelsesrom. Folk kommer og går. Noen sitter i stillhet. Andre prater med presten eller hverandre. Flere stopper foran graven til fader Frans.

I løpet av en ettermiddag i denne hagen får jeg lov å bli litt kjent med ham, gjennom mennesker han kjente.

– Jeg husker ham som den mest generøse personen jeg noen gang har møtt. Han var en mentor og en øyeåpner for meg. Han hjalp mennesker til å bli kjent med sitt virkelige jeg og oppmuntret dem til å gå dypt i troen og relasjonen med Gud, sier hun.

– Han elsket Syria og det syriske folket uforbeholdent, tilføyer hun.

Ventet forgjeves

Søster Samia kommer inn i hagen og finner seg en stol. Den blågrå drakten og hodeplagget viser at hun er nonne. Hun tilhører ordenen The Good Shepherds og samarbeidet med fader Frans for å hjelpe psykisk utviklingshemmede. I fem år jobbet de med å reise et nytt senter for dette arbeidet. Så kom krigen, og opprørerne tok senteret. Både nonnene og de funksjonshemmede ble drevet bort.

Først da beleiringen tok slutt og kampene opphørte i 2014, kunne de reise tilbake. Da var det ingen ting igjen av de fine, nye bygningene.

– Det var et tungt tap, sier søster Samia. – Men sammenlignet med de store lidelsene folket i Homs har opplevd, var det likevel lite. Det var bare stein som ble knust.

Søster Samia og de andre nonnene forlot Homs da krigen var på det verste. Hun forteller at de hadde dårlig samvittighet fordi de dro, mens fader Frans ble værende.

– Den verste dagen i hele krigen var da vi fikk beskjed om at fader Frans var død, sier hun.

Søster Samia hadde besøk av George i Bibelselskapet den dagen det hendte. De satt og ventet på fader Frans. De var slitne, men samtidig forventningsfulle, for de visste at Frans hadde en egen evne til å sette mot i folk. Nå så de frem til dyrebare timer med samtale og bønn.

Men fader Frans dukket aldri opp.

– Hvordan vil du beskrive ham?

– Han var så full av kjærlighet. Så full av glede og fred. Han så det positive i alt. Selv etter at han er død påvirker han folks måte å tenke på, sier søster Samia.

Prestens venn

Det går mot kveld da en mann kommer ruslende inn i hagen. Han ser ganske alminnelig ut med kort krøllete hår, briller, lys rutet skjorte og mørk bukse. Dette er Nazem. Han er ingeniør. To ganger har han bygget opp igjen leiligheten sin etter at den ble knust av raketter. Men Nazem har mer å fortelle enn som så. Han var sammen med fader Frans helt til siste slutt.

For at jeg skal forstå hvor mye de har mistet, forteller han om Homs før krigen.

– Vi levde et enkelt og godt liv her, sier han.

Leiligheten hans lå midt i sentrum, der også mange andre kristne bodde. De hadde gangavstand til markedet og alt annet som de trengte. Fire biskoper fra ulike kirkesamfunn hadde bispesetene sine her. Under de kirkelige høytidene var her yrende liv. Relasjonene mellom kristne og muslimer var gode.

– Når folk utenfra hørte at jeg bodde her, ble de misunnelige, sier han.

Da opprøret brøt ut, ble livet fort vanskelig. Elektrisiteten og vannet forsvant. Nazem sto opp klokken fem hver morgen for å hente vann i jesuittklosterets brønn til foreldrene sine og andre gamle i området. Det var slik han kom i snakk med fader Frans.

Presten ble oppmuntret da han hørte at Nazem renoverte hus som var ødelagt av raketter. De to begynte å samarbeide og utviklet et nært vennskap.

Stadig kom folk til klosteret for å få hjelp. Fader Frans hjalp alle. Kristne så vel som muslimer, uansett hvilken side i konflikten de holdt med. Det var et prinsipp for ham, men i dette lå også en beskyttelse.

Etter hvert flyttet Nazem sine egne foreldre ut av byen. Huset og kontoret hans ble ødelagt av rakettene. Men selv ble han værende. Så lenge fader Frans ikke ville forlate den vesle flokken i Homs, ville heller ikke Nazem forlate fader Frans.

Frykten forsvant

– Var du ikke redd?

Nazem smiler av spørsmålet.

– Fader Frans kurerte meg for frykten, sier han og forteller om en hendelse som lærte ham å stole på Gud.

Det var en dag med kraftige rakettangrep. Det var som det regnet ild fra himmelen. Plutselig traff rakettene to store dieseltanker. De gikk i luften i et inferno av flammer. Nazem så eksplosjonen, men han så også noe annet: Fader Frans var på vei med mat til en gammel dame. Han gikk uberørt nedover gaten, som om ingen ting hadde skjedd.

– Har du Guds fred på innsiden, kan ingen ting stjele det fra deg, sier Nazem.

– Ofte fikk han spørsmål om hvorfor han ikke bare reiste tilbake til Nederland og levde et godt liv der. Da svarte han at det var her i Homs han opplevde at Gud var nær.

– Fortsett fremover

Egyptiske fader Magdi viser meg rundt i klosteret. Bak hønsehuset ligger restene av klosterets skole. Det er bare ruiner igjen. Kun et par rustne lekeapparater står igjen som minner. Her lå også klosterets bakeri. Hver måned fikk de mel fra opprørerne og bakte brød som de delte ut blant de fattige.

Selve klosteranlegget har ingen synlige skader.

– Slapp det helt unna rakettene?

– Å nei, svarer fader Magdi. – Hele den øverste etasjen ble ødelagt. Men etasjen trengte å renoveres uansett. Slik ble det en anledning til å gjennomføre det vi hadde snakket om lenge.

Han prøver å lete etter det positive i enhver situasjon. Akkurat som fader Frans. «Go forward» (gå fremover), var den nederlandske prestens motto.

Kapellet i kjelleren

Jesuittklosterets kirke har inngang fra hagen. Denne dagen hersker det stillhet og ro i det vakre kirkerommet med hvitkalkede vegger og buede vinduer. Det står i voldsom kontrast til dramaet som utspilte seg her fem år tidligere. Da krisen i Homs var på det verste, ble fader Frans filmet foran alteret i denne kirken. I videoen tryglet han verdenssamfunnet om hjelp til en befolkning som var i ferd med å sulte i hjel. «Ingen ting er verre enn å se mødre som leter etter mat til barna sine i gatene», sa han.

Nazem forteller at han gikk ned 30 kilo i denne perioden. Når han får spørsmål om hvordan han holdt ut, siterer han Bibelen:

– Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

For det var Bibelen, bønnen, brorskapet og brødsbrytelsen som gav dem kraft til å fortsette i de vanskelige ukene da de bare hadde gress å spise, og da kapellet i kjelleren var det eneste stedet det var trygt å samles.

Begravelsen

Lenge ble fader Frans behandlet med respekt fra begge parter i konflikten. Den siste tiden ble stemningen mer anspent. Han fikk trusler. Noen gikk løs på ham og banket ham opp.

– Men det var først da han ble drept, at folk ble virkelig redde, sier Nazem.

Midt i kaos ble det hans lodd å gravlegge sin gode venn.

Han forklarer at jesuittene har som prinsipp at de ikke gravlegger døde inne på klosterområdet, men det ble umulig å få liket ut. Partene i konflikten forhandlet, uten resultat. Folk fra FN involverte seg uten å komme noen vei. Til slutt hadde det gått så lang tid, at Nazem ble nødt til å handle.

Han gikk praktisk til verks. Alt som fantes av løst trevirke i klosteret, var brukt til brensel. Likevel klarte han å finne materialer til å snekre en kiste.

Mens han stelte den døde og kledde ham i rene klær, oppdaget han til sin forundring av han kjente glede og takknemlighet.

– Så mange ganger har jeg vært vitne til at Fader Frans gav vekk sine egne eiendeler for å hjelpe andre. Nå kunne jeg få hjelpe ham.

Oppstandelseslengsel

Bare noen få var til stede under begravelsen i klosterhagen. På grunn av beleiringen var det ikke mulig å få tak ei en prest som kunne gjennomføre seremonien. Nazem forsto at han måtte gjøre det selv. Men hvordan skulle det gå til? Han var ingeniør, ikke teolog.

Mobiltelefonen ble løsningen. En prest som bodde utenfor byen var med ham på telefonen. Med denne prestens rolige stemme i øret, klarte Nazem å gjøre det som skulle til for å gi fader Frans en skikkelig begravelse. Han fikk forklart hvordan han skulle tegne korsmerket på pannen og brystet til den døde og hvordan han skulle fremsi de ulike leddene i begravelsesliturgien.

Senere laget han et gravmonument av steiner fra de ødelagte klosterbygningene. Et stort kors dekker stedet der fader Frans hviler. På gravstøtten står et vers fra Jesaja: Det folket som vandrer i mørket skal se et stort lys.

– Dette er den oppstandelsen vi lengter etter for Syria, sier Nazem

Kilder: The Telegraph, BBC, Wikipedia.

Reportasjeturen til Syria er støttet av Fritt Ord.