Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
Den norske kirke og lokalmenighetene
Det er egentlig et tankekors at det organet som ikke er forankret i et kirkedemokratisk valg – til forskjell fra menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøtet – har fått utviklet seg i en så mektig funksjon som det tilsynelatende synes som.
Den norske kirke i Bergen har mange flotte medarbeidere i staber, styrer og råd. Med all ulikhet er det en tydelig intensjon å arbeide for kirkens og evangeliets beste i byen vår. Bergen har også en kirkeverge med god kirkeforståelse og har startet med en lyttende holdning til lokalmenighetenes behov. Men det gode kan alltid bli bedre. Slik er det også i denne sammenheng.
Ved starten av inneværende valgperiode 2015–2019 fikk vi utlevert Håndbok for menighetsråd og kirkelig fellesråd. Boken inneholder ni kapitler om de to organenes plass og oppgaver med vedlegg (kirkeloven, gravferdsloven, regler og veiledning om menighetsrådets og fellesrådenes virksomhet, samt (NB!) ansvarsfordeling mellom de to organene).
Som nyvalgt menighetsrådsleder og medlem av fellesrådet fikk jeg i håndboken et annet inntrykk enn den virkeligheten som jeg møtte i Bergen. Kontakt med andre i samme situasjon viste at jeg var ikke alene med mine opplevelser. Etter min vurdering er det behov for et åpent fokus på hvordan kirkelige organer fungerer i forhold til den formelle «skinnegang» som skal danne grunnlag for «togkjøringen».
