Den sunne og frie debatten

Er det avisens oppgave å åpne spaltene for innlegg som har et helt annet syn på det profetiske ordet og Guds løfter til jødene enn det som Bibelen hevder? Slik spør Oskar Edin Indregaard i et innlegg 02.02.10. Svaret på det spørsmålet er: Ja. Det er og blir denne avisens oppgave å åpne spaltene sine for en sunn og fri debatt om aktuelle spørsmål, inkludert spørsmålet om Israel og landløftene.

Avgjørelsen om avisens debattspalter ble truffet av dem som stiftet avisen i 1919. Da skrev de følgende bestemmelse inn i statuttenes basisparagraf (prgr 4c), sitat: «Medievirksomheten skal baseres på følgende: ... Å gi rom for sømmelig og saklig diskusjon om kristelige og sosiale spørsmål» («Sosiale spørsmål» er det vi i vår tid kaller «samfunnsspørsmål»).
Formålet med å ha åpne debattspalter har med kristelig erkjennelse å gjøre. Når vi tenker, trenger vi i alle saker å bli klar over argumentene for og imot. Da kan man gå frem slik som når lærde akademikere skriver doktoravhandlinger: Man kan konstruere debatten i avhandlingsform ved selv å samle inn både pro og contra fra faglitteraturen. Men de fleste av oss har neppe tid og anledning til å skrive doktoravhandlinger om alle de emnene vi har lyst til å tenke over. Og da er debattspaltene en kjærkommen snarvei til å gi oss et rimelig overblikk over argumentene.
I nettopp dette perspektivet er det viktig at debattspaltene er så frie som mulig. For hvis noen griper inn og sensurerer bort viktige argumenter, oppretter de samtidig stengsler for tankens frie vurdering av argumentenes holdbarhet og beviskraft.
Men det er også viktig at den frie debatten er saklig, sunn og sømmelig. Brudd på saklighetsnormene forurenser debatter og skader evaluering av argumentene. Derfor trenger frie debattspalter redaktørtilsyn. En debattredaktør har ikke til oppgave å stanse standpunkter og argumenter som han selv misliker. Men han har til oppgave å luke bort innlegg som domineres av ugress i saklighetsnormenes forstand. I aviser med moderat spalteplass til disposisjon må debattredaktøren dessuten ofte rasjonere ut spalteplassen.
Indregaard fokuserer spørsmålet sitt især mot den debattfriheten vi her i avisen i det siste har gitt debattanter av Jens Olav Mælands type i debatten om Israels landløfter og erstatningsteologi. Men det spørsmålet kan jo forstås som ekko av et sensurønske. Hvordan i alle dager skal et selvstendig tenkende menneske kunne finne ut om Mælands argumenter er sterke eller svake, hvis vi i selve utgangspunktet hadde nektet ham spalteplass?
I gamle dager, da politiske partier ennå eide de store avisene, var de frie debattspaltene her i avisen særlig viktige, fordi det ellers i pressen var så mye sensur. Men selv nå lenge etter er debattfrihet for kultivert og argumentbasert meningsutveksling fremdeles et stort og umistelig gode. For å si det med Thomas Wyller: Hvis man ikke tør trykke det som ikke kan undertrykkes, da må det være nervene det er noe i veien med.