Den treenige Gud

Treen ighetssøndagen avslutter festhalvåret og innleder «den festløse delen» av kirkeåret, «treenighetstiden». Søndagen er 1. søndag etter pinse. I 1334 ble det i kirken i vest fastsatt at Den hellige treenighet skulle feires i en særskilt høytid. Dagen knytter seg ikke til en bestemt hendelse i Bibelen, men er kristenhetens fest for treenighetens Gud – Faderen, Sønnen og Ånden. Nå følger en lang rekke søndager «i treenighetstiden» (og ikke «etter pinse», som i den forrige tekstordningen). Kirkens liv holdes oppe og ekspanderer som frukt av den treenige Guds gjerning. Den liturgiske fargen er grønn og symboliserer det voksende livet.

Søndagene i treenighetstiden har hver sin særskilte karakter. Hver søndag speiler kirkens og den enkelte kristnes liv, med dets ulike gleder, ansvar og utfordringer. Den kristne lære om treenigheten er kirkens tankemessige svar på det mektige inntrykket av Gud, både slik Bibelen vitner om ham og slik kirkens erfaringer er med Den treenige. Begrepet «den treenige Gud» er logisk sett ikke så enkelt å klare opp i. Begrepet har da også gjennom historien blitt problematisert, ja endog latterliggjort. Men treenighetslæren vever sammen den kristne kunnskapen om Gud, som skaper, forsoner og helliggjører. Det sedvanlige språket om treenigheten – Faderen, Sønnen og Ånden – er tatt fra Det nye testamentet og betoner den personlige forståelsen av Gud. I teologien snakker man gjerne om ett vesen og tre personer, for å uttrykke at kirken lovpriser og forkynner én Gud, men at denne Gud er åpenbart som Fader, Sønn og Hellig Ånd. I Athanasianum (ca. 480), det siste av de oldkirkelige symbolene («symbol» betegner her en bekjennelsesformel), er bekjennelsen til treenigheten uttrykt slik: «Dette er den katolske (dvs. den felles kristne) tro, at vi ærer Gud i treenigheten og treenigheten i enheten, idet vi hverken sammenblander personene eller oppdeler guddommens vesen.»

Vår tekst er en tidligere tilleggstekst på den daværende 22. søndag etter pinse. Den faller innenfor tredje hoveddel i Lukasevangeliet (9,51–13,30), om begynnelsen på Jesu vandring til Jerusalem, og er dermed en tekst i rammen av Lukas’ «reiseberetning» (9,51–18,14). Teksten er gjennom tidsangivelsen i vers 21 knyttet sammen med rapporten fra de sytti(to) som vendte oppglødd tilbake til Jesus etter endt prekenferd: «Herre, til og med de onde