Den vanskelige uenigheten

Vårt Land har lørdag 14. november en lengre artikkel der kvinnelige prester i Bjørgvin forteller hvor vanskelig det er for dem at kolleger ikke aksepterer dem som prester.

Avisen har også et lengre intervju med Halvor Nordhaug i samme sak. Det er lett å forstå at mangelen på anerkjennelse oppleves vondt.

Samtidig er det altså slik at de fleste av våre kristne brødre og søstre tilhører kirkesamfunn som ikke aksepterer at kvinner er prester. Mange kvinner og menn i Den norske kirke er enige med dem.

Også vi kan verdsette de mange dyktige kvinnene som gjør tjeneste i kirken, selv om vi mener at det ikke er i tråd med Herrens innstiftelse og sendelse at kvinner er prester.

Noen ganger har jeg hatt gode samtaler med kvinnelige kolleger om den smerten splittelsen påfører oss som fellesskap.

Vi har kunnet gjenkjenne smerten hos hverandre, slik at vi kunne si: Det er ikke du eller jeg som er problemet, men kirken har et problem, og hennes smerte kjenner vi på kroppen, på forskjellig vis.

Men nå har bispemøtet og Bjørgvin bispedømmeråd funnet årsaken og løsningen: De som i praksis ikke anerkjenner at kvinner er prester forårsaker splittelse og smerte og stemmes ut.

For noen kvinner har det vanskelige vært at deres prestekall blir bestridt i stillhet. Mitt bidrag får da være å gjøre det i full åpenhet. Ser man på det å være prest kun som en jobb er det jo komplett uforståelig at ikke kvinner kan gjøre også denne jobben. Men kirkens lærer annerledes.

I ordinasjonsliturgien sier biskopen: «Gud har også innsatt en særskilt tjeneste med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene... I dag skal denne medarbeider på apostolisk vis under håndspåleggelse og bønn vigsles til prest.»

Hvordan har så Gud innsatt prestetjenesten, og hvordan ordinerer kirken på apostolisk vis? Kristus innsatte tolv menn til apostler og gav dem ansvaret for forkynnelsen og forvalting av sakramentene.

Det apostelen Paulus skriver om hodestrukturen i kirken (Ef 5), taleforbudet (1.Kor 14) og læreforbudet (1. Tim 2) leser jeg sammen med aposteltjenesten etter prinsippet om at Skriften er sin egen fortolker.

Paulus understreker at taleforbudet er et «Herrens bud». I NT ser vi da et hyrde- og læreembete i kirken med ansvar for den offentlige forkynnelsen (inkludert bedømmelse av læren) og sakramentforvaltningen.

Apostlene hadde en særskilt tjeneste som øyenvitner og grunnsøyler i kirken. De overførte hyrde- og læreembetet til biskoper og prester som skulle være egnede menn. (1.Tim 3 og Tit 1)

Etter å ha arbeidet lenge med embetsteologien fant jeg ikke sterke nok argumenter for å bryte med to tusen års apostolisk tradisjon med støtte i Skriften. Jeg kaller meg ikke motstander av kvinnelige prester, men tilhenger av kirkens apostoliske tradisjon om prestetjeneste og kjønn.

Da jeg for snart 30 år siden kom til denne konklusjonen måtte jeg gå noen runder med meg selv og kirken om jeg kunne fortsette prestetjenesten. Tilliten til biskopene som åndelige ledere var svekket. Prosten og biskopen forsikret meg om at jeg og min tjeneste var ønsket, og viste til de såkalte «kjørereglene» fra 1978.

Tross svakheten med disse har de ført til at både kvinnelige prester og prester med min embetsteologi har hatt legitimitet i kirken. På Bjørgvin bispekontor i januar i år gjentok Nordhaug til meg at kjørereglene gjaldt i Bjørgvin. På samme møte bekreftet preses Byfuglien at disse gjaldt i hele Den norske kirke.

Vi ser nå en omdreining på 180 grader i forhold til hva som ble sagt for under et år siden. Hovedprinsippet i «kjørereglene» er at «ingen skal pålegges alter- og prekestolfellesskap i strid med sin samvittighet.»

Kjørereglene skulle gjøre det mulig å bli værende i tjenesten med samvittigheten i behold ved å følge et forutsigbart handlingsmønster anbefalt av ulike parter i kirken. Det nye narrativet synes nå å være at kjørereglene praktiseres for å ramme kvinnelige kollegaer.

Nordhaug sier det er OK å mene at prestetjenesten kun er lagt på mannen, men meningen kan ikke få konsekvenser for gudstjenestefellesskapet. Han legger da et press på prester til å handle mot sin samvittighet.

Fra et HMS-perspektiv er dette betenkelig. Verre er at det kan gå på troen løs for den som måtte gi etter for biskopens press til å handle mot det han leser som et Herrens bud.

Nordhaug poengterer at det er biskopenes «skyld» at de ordinerer kvinner, og det er jo sant. Biskopene har sviktet sitt kall og sin oppgave. Dessverre har vi sett flere eksempler på det.

Tydeligst ble det i 2017 da samtlige biskoper stemte for innføring av en kjønnsnøytral vigselsliturgi som jeg og mange andre anser som kirkesplittende vranglære. På grunn av manglende tillit til biskopene som åndelige ledere har vi i Carissimi argumentert for en alternativ tilsynsordning etter liknende mønster som i Church of England. Men så romslig er det ikke i Den norske kirke.

Hvorfor deltar jeg ikke i en gudstjeneste der en kvinne opptrer som prest? Det har med synet på gudstjenesten å gjøre. Gudstjeneste er felles handling, tilbedelse og forkynnelse som prest og menighet er sammen om.

Når presten hilser menigheten: Herren være med dere! Og menigheten svarer: Og med deg være Herren! gir menigheten sin tilslutning til at presten opptrer på Kristi vegne. («in persona Christi»)

Dette gjelder ved frambæringen av bønner, ved velsignelsen, men særlig når nattverden feires. Da bærer presten messehakelen med det store korset, som et synlig uttrykk for dette.

Nattverden er en forsmak på det hellige bryllup, som fullt ut skal realiseres ved Jesu gjenkomst. (Åp 19-22) Kristus står for menigheten som brudgommen står for sin brud. Han gir seg selv for sin brud, og vi blir en kropp med Ham.

Også ekteskapet der mann og kvinne forenes til en kropp avbilder det hellige bryllup mellom Kristus og kirken.(Ef5) «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» Da Gud ble menneske valgte han å bli mann.

Denne virkeligheten kan vi ikke se bort fra når gudstjenesten feires. Jeg kan ønske en kvinne velkommen på prekestolen som gjest når jeg har ansvar for gudstjenesten, men ikke om hun opptrer som prest, med det hyrde- og læreansvaret som Kristus har lagt på mannen.

Jeg innser at dette er vanskelig å kommunisere i en postmoderne tenkning der man ser på forkynnelsen kun som personlige ytringer. Men jeg ønsker å ta på alvor det presten pålegges i ordinasjonen: «at du forkynner Guds Ord klart og rent som det er gitt oss i den hellige skrift.»

For meg er det alvor å tre fram for den hellige Gud i gudstjenesten. Gud vil ha en tilbedelse i Ånd og Sannhet, (Joh 4,23f) og dette må overordnes alle andre gode hensikter.

Hvis jeg deltar på en gudstjeneste der en kvinne opptrer som prest, aksepterer jeg hennes tjeneste som kirkelig legitim. Og det kan jeg altså ikke gjøre, om så horder av velmenende kristne, 12 biskoper med kåper i alle regnbuens farger, kirkemøtets flertall, Norges lover og de bevilgende myndigheter står bak henne.

Den norske kirke framstår på mange måter som svært romslig. Nå har bispemøtet kommet til en løsning på den vanskelige splittelsen i embetsteologien ved å fase ut prester som står fast på den apostoliske tradisjonen i Skriften.

Dette gjør kirken smalere. At det i tillegg skjer på en tid der kirken sårt trenger prester, vitner om at omsorgen for menighetenes betjening med Ord og sakrament er nedprioritert framfor andre hensyn.

Hva synes vanlige kirkemedlemmer om det? Vil de heller ha ingen prest enn en prest som har samme embetsteologi som de fleste av sine forgjengere?

Også debatten etter LHBT+- undersøkelsen viser at det er krevende å leve i kirken med uenighet. Sak og person kan ikke skilles.

Denne saken går enda dypere for mange, fordi det har med personlig identitet og trosidentitet å gjøre. Uenighet kan oppleves som trakassering, særlig når den får sitt uttrykk i handling, som i kirkelig vigsels- og ansettelsespraksis.

Når blir LHBT+-personenes smerte så stor at uenigheten ikke lenger kan tåles? Man trenger ikke å være blant de store profeter for å spå at det ikke vil gå 60 år.