Depresjon tvang ham til å slutte som prest
– Jeg takker ikke Gud for depresjonen, men for hva han kan gjøre gjennom den, sier Mark Meynell, som nå er bibellærer.
Det er grått og vått i den temmelig gjennomsnittlige byen Maidenhead vest for London. Få turister legger turen hit.
– For meg er den største attraksjonen at vi ligger bare 20 minutter fra Heathrow, forklarer Mark Meynell mens vi rusler mot en kafé i Queen street, som ikke har et spesielt rojalt preg.
Annonse
Som leder for arbeidet til Langham Preaching i Europa og Karibia er Meynell ofte på reisefot for å trene forkynnere.
Fra hele verden
Han brenner for å føre mennesker inn i Bibelens verden. Sånn sett burde han være kommet til rett sted da han og familien returnerte fra misjonærtjeneste på et presteseminar i Uganda til England i 2005. Han skulle jobbe som en av prestene i den store evangelikale Church of England-menigheten All Souls midt i London. Kirken med det karakteristiske runde kirketårnet ligger øverst i den verdenskjente handlegaten Regent Street og er godt synlig fra Oxford Circus. Den trekker til seg mennesker fra hele verden. En viktig årsak er at den berømte teologen og forfatteren John Stott (1921-2011) var hovedprest der i mange år.
Dyp rystelse
Men det var noe som ikke stemte. Meynell kunne få panikkanfall og andre ubehagelige symptomer. I samråd med menighetsledelsen ventet han noen måneder med å gå inn i prestetjenesten. I mellomtiden ble han diagnostisert med post-traumatisk stresslidelse, noe han fører tilbake til en spesielt stor påkjenning han opplevde i Uganda.
En av studentene hans, en gift småbarnsfar som var kommet som flyktning fra Kongo der han blant annet hadde sett familiemedlemmer bli hogget i hjel med macheter, forsvant brått og uventet en kveld. Han ble borte en uke. Snart ble det oppdaget at noen politimenn var involvert i forsvinningen. Meynell var fortvilet og kunne ikke begripe at kolleger og andre misjonærer tilsynelatende ikke tok hendelsen så tungt.
Senere kom det fram at studenten var blitt bortført av bevæpnede menn som var innleid for å torturere og kanskje drepe ham. Mannen var blitt en trussel fordi han hadde oppdaget ulovlige aktiviteter. Men det var kommet kidnapperne for øre at en hvit mann brydde seg om saken. De dumpet kongoleseren naken i en skog to timer nord for Kampala, etter å ha advart ham om at han og familien ville bli drept hvis han foretok seg mer. Han fikk også beskjed om å forlate Uganda. Men det gikk nesten 20 nervepirrende måneder før han og familien fikk innvilget asyl i et vestlig land og kom seg i sikkerhet.
Fysiske plager
Annonse
Erfaringen skaket Meynell på et dypt personlig plan. Tilliten til mennesker og instanser han tidligere hadde stolt på, var rokket. Han kunne heller ikke fatte hvordan Gud lot dette skje. Siden har han sloss med depresjon.
– Jeg utviklet vaner for å håndtere problemene. I noen perioder var de verre enn i andre, men det var ikke opplagt hvorfor det slo ut når det skjedde, sier Meynell.
Han kunne for eksempel bli andpusten, få høy puls og frykt for fysisk berøring.
Det hektiske arbeidsmiljøet i en aktiv storbymenighet ble umulig å håndtere. I 2014 sluttet han som prest og begynte i Langham Preaching.
Seks til tolv prosent av befolkningen i Norge er rammet av depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.
Mistet fotfestet
Men omstillingen ble ikke lett.
– Det ble et sjokk for hele systemet mitt. Plutselig var livet uten struktur. Jeg kjente ingen i Nord-London der vi bodde. Det føltes som jeg var drev omkring på havet, forteller han.
Annonse
I All Souls var det rart å ikke ha rollen han hadde vært vant til.
– Jeg kollapset. Det var svært vanskelig. Menighetsmedlemmer visste ikke helt hva de skulle gjøre med meg heller, sier han.
– Var depresjonen noe du bare opplevde etter oppholdet i Afrika, eller er det noe som går lenger tilbake?
– I ettertid ser jeg at det kan ha blitt sådd noen frø mens jeg gikk på kostskole fra jeg var åtte til 18 år gammel, sier Meynell.
Skrev som terapi
Etter sammenbruddet kom Meynell i kontakt med en psykiater som hadde lignende erfaringer som han selv, men fra Sør-Afrika.
– Han visste at jeg skrev mye, og han mente at jeg burde skrive ned det jeg opplevde, sier Meynell.
Tidligere hadde han gitt ut flere bøker. I utgangspunktet tenkte han å skrive om depresjonen for sin egen del, ikke for å gi ut en bok. Men etter hvert endret han oppfatning.
Annonse
– Det er den av bøkene mine som har vært lettest å skrive, men vanskeligst å redigere, sier han.
For en som er opptatt av ord og litteratur, var noe av det mest fremmedgjørende med depresjonen at han ikke hadde noe vokabular for den.
– Mennesker rundt meg kunne ikke relatere til det jeg fortalte. Ordene føltes så veike, sier han.
Når han fikk forslag til å gå på tur eller ta et varmt bad for å løse problemene, innså han at mennesker ikke var i nærheten av å fatte hva han opplevde.
Fant språklige bilder
Gjennombruddet kom da han oppdaget boken «Darkness visible» av den amerikanske forfatteren William Styron. Han beskrev sin egen psykiske krise og hvordan han var på nippet til å ta sitt eget liv. Hjelpen lå først og fremst i at Styron brukte treffende bilder og metaforer.
– Her hadde jeg funnet en briljant skribent som kunne sette ord på det som ikke kunne settes ord på. Noen metaforer traff meg, andre gjorde det ikke, men tilnærmingen hjalp meg, forklarer Meynell.
Hører bare støy
Annonse
Nå ser han nettopp dette som den beste hjelpen han kan bidra med til mennesker med mentale problemer.
– Hvis et menneske ikke har opplevd dybdene i en depresjon, er det umulig å fatte og sette seg inn i det, sier han.
For egen del har han opplevd beskrivelsen av å være innestengt i en hule som treffende.
– Utenfra hører jeg bare stemmer og støy, sier han.
Noen mennesker har reagert med å anbefale kristne bøker og nettsider, eller rådet ham til å slutte med medisiner. Han forstår det er godt ment, men opplever at det virker mot sin hensikt.
– Da oppleves hulen bare dypere, konstaterer han.
Personlig nøkkel
Tittelen til boken sin har han hentet fra slutten av salme 88 i Det gamle testamente: «When Darkness Seems My Closest Friend», på norsk: Det er bare mørket som kjenner meg.
Annonse
– Da jeg leste Styron, så jeg at han var spesifikk og personlig. På denne måten greide han å gjøre fortellingen sin universell. Når du generaliserer, treffer det ikke i det hele tatt. Men forteller du at akkurat dette skjedde med meg, er det lettere å relatere til, sier han.
Meynells bok kom ut i mai. Tiden som fulgte, ble ikke lett.
– Jeg var ute av arbeid i fem måneder, sier han.
Men han påpeker at dette også sammenfalt med andre store omstillinger i livet som at de flyttet til en ny by, begynte i en ny menighet og at barna flyttet ut av hjemmet for å gå på skole.
– Jeg har det mye bedre nå og har nok også bedre medisiner.
«Svakhetens teologi»
– Noen mener at man som kristen ikke bør ha slike problemer som du opplever?
– For meg koker det ned til at jeg ikke noe sted ser at Gud lover oss et smertefritt liv her i tiden. Jeg tror det handler om hva det betyr å leve i en fallen verden, med en fallen kropp, sier Meynell.
Annonse
Han kaller det «svakhetens teologi».
– Min erfaring er at de som blir mest brukt, er de som er svakest og mest nedbrutt. Til og med i tjenesten sin.
Også i sin egen tjeneste trekkes han mer mot mennesker som sliter enn mot dem som tilsynelatende ikke har problemer.
– Jeg tror de siste årene har gjort meg til en som er bedre til å gi åndelig omsorg. Jeg er ikke kommet dit at jeg er takknemlig for depresjonen, men jeg er takknemlig for hva Gud kan gjøre gjennom den.
Aksepterer «tåken»
– Hvordan tenker du at det du opplever, kan forenes med at Gud har omsorg for deg?
– For det første tror jeg ikke det er tilfeldig at den antakelig eldste boken i Bibelen, er Jobs bok. Job fortjente ikke det han led, men likevel er Gud suveren, rettferdig og god. For det andre spør jeg hvorfor vi skal tenke at sinnet skal være mer beskyttet enn kroppen mot ulike typer lidelse. For det tredje, og det er det vanskeligste, er det svært tøft å oppleve at virkelighetsoppfatningen din blir forstyrret. Desto større er det å oppdage at Bibelen inneholder salmer som forteller om dette, sier Meynell.
For det fjerde ser han en kulturell side ved erfaringene sine.
Annonse
– Jeg jobber litt i Midtøsten. Du kan ikke si til en muslim der som kommer til tro på Jesus at livet kommer til å bli bedre. Det kommer til å bli vanskeligere.
Han forteller at flere muslimer som blir kristne, kan oppleve symptomer som minner om depresjon, særlig hvis de blir avvist av familiene sine.
– I London har jeg venner som har oppgitt alt for å følge Jesus, men som opplever individualistiske menigheter der folk bare snakker med vennene sine og ikke inviterer noen hjem. Det er en av grunnene til at noen faller fra troen.
– Har erfaringene dine med depresjon forandret synet ditt på hvem Gud er?
– Jeg er blitt nødt til å akseptere tåken. Vi kan ha åpenbaringsøyeblikk, men som Paulus skriver: Vi lever i tro, ikke i syn, sier Meynell.
Han mener det innebærer å leve med det ukjente, men likevel kunne stole på at Gud har kontroll.
Angrer ikke
– Hvordan har det vært for deg å være så åpen om ditt eget liv?
Annonse
– Det er et av problemene som oppsto etter at boken kom ut. Jeg hadde drømmer som det å være på en scene uten klær og ikke ha noe sted å rømme, sier han.
På bakgrunn av dette har han avgjort at han ikke vil holde seminarer om boken og at han ikke kan ta på seg å være sjelesørger for lesere som tar kontakt.
– Boken kan tale for seg selv.
– Angrer du på at du ga den ut?
– Nei, det gjør jeg ikke. Det er folk som har kommet til meg og sagt at de tidligere ikke har lest noen kristen bok som har hjulpet dem, men her fant noe som talte til dem, sier han.
– Har erfaringene gjort deg til en bedre forkynner?
– Jeg tror jeg er mer virkelighetsnær. Jeg er fast bestemt på å være ærlig fra prekestolen, inkludert når jeg synes noe er vanskelig å tro. Det håper jeg kan hjelpe mennesker til å leve som troende i en skeptisk og tidvis fiendtlig innstilt verden.
I tillegg til arbeidet i Langham Preaching har han stadig skriveprosjekter og andre oppdrag.
– Noen har sagt til meg at det er så trist at jeg måtte slutte i tjenesten. Men jeg har ikke sluttet. Jeg gjør bare andre ting.
