Derfor blir jeg nå værende i Den norske kirke

Kirkemøtet har vedtatt at «det i tillegg til dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier som inkluderer likekjønnede par og som kan brukes overfor alle par». I Normisjon blir vi kontaktet av mennesker som lurer på hva de nå skal gjøre. I tillegg leser jeg i avisen ulike forslag om hva Normisjon som organisasjon bør gjøre, forslag som i større eller mindre grad tar høyde for den bredden av medlemmer Normisjon rommer.

I dette innlegget ønsker jeg kort å gjøre rede for hvorfor jeg personlig slik situasjonen er nå, velger å bli værende i Den norske kirke. La meg likevel aller først enda en gang bekrefte at vi i Normisjon lever godt med at folk velger ulikt når det gjelder kirkemedlemskap, også slik situasjonen er nå.

LES: Hvor går Normisjon?

Selv mener jeg at Bibelen er tydelig på at seksuelt samliv er gitt til kvinne og mann i ekteskapet. Hvordan kan jeg da velge å bli værende i Den norske kirke?

Dette handler for meg om hva kirken er. Kirken er Guds folk. Den er samlingen av alle som tror på Jesus Kristus. Slik sett er kirken en usynlig størrelse, og den er verdensvid.

Samtidig er kirken alltid lokal. Det viktigste uttrykket for Jesu sanne kirke, er dermed ikke kirkesamfunnet, men den lokale menigheten som feirer gudstjeneste med alt det gode Gud møter oss med der. Den sanne kirke er der Ordet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett.

Den prinsipielle tenkningen knyttet til dette er dermed for meg at man kan være kristen uten å være medlem i et kirkesamfunn. Likevel mener jeg at man som hovedregel skal ha et slik medlemskap. Dette har for det første med orden å gjøre. Vel så viktig er det at enhver menighet bør stå i en tett sammenheng med andre menigheter for å verne om sunn og rett lære. Sånn sett skal kirkesamfunnet hjelpe menighetene til å stå på felles grunn og holde rett kurs. Viktig er det også å sørge for at selvbestaltede, autoritære ledere ikke kan lede menighet og enkeltmennesker i feil retning.

Et kirkesamfunn identifiseres av bekjennelse (læren), kirkeordning samt det navn det bærer. Det viktigste båndet mellom menigheter er derfor den felles bekjennelsen. Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter. I Norge har vi disse fem bekjennelsesskriftene sammen med de andre lutherske kirkesamfunnene. (Det som har skilt de lutherske kirkesamfunnene fra hverandre, er derfor ikke læren, men synet på hvordan kirken skal organiseres.) Det er viktig at liturgien i menigheten skal gi uttrykk for det kirken tror og lærer. I tillegg vil liturgien ha en pedagogisk funksjon fordi den stadig gjentas. Det som stadig gjentas, får vi et eieforhold til. Å fremsi trosbekjennelsen hver søndag under gudstjenesten hjelper oss til å holde fast på de sentrale elementene i den kristne tro. Hva da når liturgi endres så den ikke lenger er i tråd med Bibelen?

Spørsmålet blir om jeg kan fortsette å tilhøre et kirkesamfunn der det finnes en liturgi og dermed en lære som strir mot Bibelen. Jeg mener at et kirkesamfunn som innfører liturgier på tvers av Bibelens lære, setter seg selv i en svært alvorlig situasjon. Likevel, på tross av dette, ønsker jeg ikke å forlate Den norske kirke. Kirken er ikke bare alle de andre. Jeg er en del av denne kirken, og den er også min kirke. Siden kirken alltid er lokal, kan jeg og vil jeg forholde meg først og fremst til min lokale menighet. I denne menigheten er det så svært viktig at jeg får grundig, bibeltro forkynnelse, at det er rett sakramentsforvaltning, men også at menigheten er et levende fellesskap med nådegavene i funksjon og med en klar misjonsforståelse.

LES: Normisjon og kirkens vei

Jeg er smertelig klar over at dette ikke er oppnåelig alle steder. Det er en av grunnene til at Normisjon, gjerne i samarbeid med andre, vil bidra med å bygge gode fellesskap.

Det synet jeg har beskrevet her, deler jeg med svært mange både privatpersoner og prester i Den norske kirke. Sammen har vi et ansvar for å bygge levende og sunne fellesskap og å bidra med sunn forkynnelse og levende gudstjenestefeiring. Ikke minst har vi et ansvar for å bidra til at barn og unge oppdras i en rett kristen tro.

Jeg vet samtidig at det for en del andre mennesker av samvittighetsgrunner er vanskelig å bli værende i Den norske kirke. Dette har jeg stor respekt for, og jeg støtter også dem som gjør et annet valg enn meg i dette spørsmålet.

Jeg har valgt å skrive dette innlegget fordi jeg har fått en del spørsmål om hva jeg mener og tenker angående kirkemedlemskap fremover. Mitt råd er primært å søke sammen med andre man vet står på en klassisk evangelisk forståelse av Bibelen og sånn sørge for å være en del av et fellesskap med sunn forkynnelse og livsglad tjeneste. Selv finner jeg dette i den menigheten jeg tilhører. Jeg forholder meg til den og kommer slik situasjonen er nå, fortsatt til å være medlem i Den norske kirke.