Derfor drev forkynneren med selvskading

– Jeg elsker å preke, sier mannen som sitter foran meg i lobbyen på et hotell i nærheten av Gardermoen.

Det er ikke spesielt varmt ute, men Rune Burgén har på seg en hvit t-skjorte. At den varmblodige svensken tåler kulde litt bedre enn mange andre, er ikke den eneste grunnen til at 59-åringen går med bare armer.

Burgén har slitt med angst og depresjon i flere år. Han bruker medisiner og er for tiden ufør.

– Jeg er ikke farlig

59-åringen er i samme kategori som 35 prosent av alle uføre i Norge. Han har en diagnose knyttet til psykiske lidelser. Men Burgén klager ikke. Han får nemlig holde på med noe han elsker, å forkynne.

Tre søndager i måneden preker Burgén i Halden misjonskirke. Hver lørdag kveld underviser han fra Bibelen i en husgruppe.

Det er likevel ikke så lett å være åpen med psykiske lidelser, samtidig som man skal bevare sin troverdighet.

– Når mediene skriver om folk som er psykisk syke, handler det ofte om alvorlige saker som drap. Jeg vil vise at man ikke farlig selv om man er psykisk syk, sier Burgén.

Han stryker håndflaten over den ene armen, ser litt ut av vinduet, så ser han på armene sine.

– Noen ganger når jeg ser på dem, blir jeg overrasket. Har jeg hatt det så tøft?

Sviktet på misjonsfeltet

Burgéns historie begynner på en misjonsstasjon i Kongo. Her blir han født av foreldre som er misjonærer for det svenske misjonsforbundet, nå kalt Equmeniakyrkan. Han har ingen vonde minner fra de første årene, men da den svenske gutten er åtte år gammel, blir han plassert på misjonens internatskole.

– Jeg trodde at de sendte meg bort fordi jeg bråkte så mye, forteller Burgén.

Han trives ikke på internatskolen og gjør alt han kan for å komme tilbake til foreldrene.

– Da jeg kom hjem på juleferie, tenkte jeg at jeg skulle vise at jeg var snill. Men så sendte de meg tilbake.

Den svenske misjonærsønnen får se foreldre sine tre ganger i året.

– Det var tross alt bedre enn å bli sendt hjem til Sverige og plassert på barnehjem, sier Burgén for å trøste seg selv.

Etter seks år på internatskole, tar 15 år gamle Rune Burgén avstand fra misjonslivet, sine foreldre og den kristne troen. Vel hjemme i Sverige benytter tenåringen den første anledningen til å flytte hjemmefra.

– Jeg ville ikke ha noe mer å gjøre med misjonslivet og heller ikke med mine foreldre. Jeg trodde ikke lenger at det fantes noen Gud.

Etter videregående flytter Burgén hjemmefra. Det blir starten på ti år med alkoholproblemer.

Båret av en fremmed

Da han er 25 år gammel, skjer det noe som skal komme til å endre på det meste for den alkoholiserte misjonærsønnen. Til tross for at han har forkastet sin tro, drar Burgén på et teltmøte i Aneby i Småland.

– Etter det første møtet kom det en dame fram til meg. Hun så på meg og sa: Du er Rune Burgén, og jeg er din åndelige mor.

25-åringen rister på hodet. Ikke hadde han sett henne før, og ikke skjønte han hvordan hun visste noe som helst om ham.

– Hun sa til meg at Gud hadde en oppgave for meg. Derfor skulle hun be for meg.

At den fremmede kvinnen skulle oppsøke Burgén, var tilrettelagt fra oven, mener forkynneren i dag.

– Jeg kjente jo at alkoholproblemet mitt var vanskelig. Så den kvelden hadde jeg bedt til Gud. Hvis han fantes, måtte han vise det helt konkret.

Burgén får aldri vite hva damen heter eller hvor hun bor. De følgende årene får han brev og musikk-kassetter fra henne.

– Selv da jeg flyttet, fant hun ut hvor jeg bodde.

Åtte år i mørke

Misjonærsønnen har fått troen tilbake og begynner på teologistudier ved Missionsskolan i Lidingö. Her har hans foreldre tidligere vært elever.

Etter studiene blir Burgén pastor for en menighet i Göteborg. Han er 35 år gammel. Men akkurat da livet ser ut til å smile for misjonærsønnen, tar det en brå og ulykkelig vending.

– Jeg ble psykisk syk, forteller Burgén.

Angst, depresjon og selvskading følger, og misjonærsønnen blir innlagt på psykiatrisk sykehus.

– De neste åtte årene var jeg mer innenfor veggene på sykehuset enn jeg var utenfor, forteller 59-åringen.

Forelsket

Etter at Burgén har kommet seg gjennom de åtte vanskelige årene, kjenner han en lengsel etter en å dele livet sammen med.

– Det fantes en kristen nettdatingside hvor man kunne skrive blogg. Det passet fint for meg, ettersom jeg likte å skrive, forteller Burgén.

Svensken fikk kontakt med to damer.

– De var norske og kommenterte alt jeg skrev, humrer 59-åringen.

En av dem skulle bli den store kjærligheten.

– Hun het Heidi, og jeg ble så forelsket.

I 2009 gifter Burgén seg med Heidi, og de bosetter seg i Norge.

– Da jeg møtte Rune visste jeg om de psykiske lidelsene hans. Jeg visste hva jeg gikk til, sier 55-åringen.

Setter pris på åpenheten

Det var likevel ikke tvil hos kvinnen fra Halden.

– Jeg sa til ham at jeg heller ville ha ham med de grå dagene enn å ikke ha ham i det hele tatt.

Hun beskriver seg selv som 
kronisk optimist.

– Når de tunge stundene kommer, vet jeg jo at det kommer til å bli bedre. Dessuten er Rune flink til å vise at han setter pris på meg også når dagene blir grå, sier 55-åringen.

– Hva synes du om hans åpenhet?

– Jeg setter stor pris på den. Han sier i fra når han får tunge stunder, og da vet jeg at det kommer bedre dager.

– Pappa forstod aldri

Misjonærsønnen får seg etter hvert en vanlig jobb i helsevesenet, men merker etter hvert at det blir for vanskelig å jobbe. De psykiske lidelsene er der fortsatt. I dag har Burgén 100 prosent trygd.

– Egentlig hadde jeg ønsket å jobbe til jeg var 67, men slik har det ikke blitt.

Selv om Burgén har forsonet seg med sin egen fortid, har det vært vanskelig å finne forståelse hos sin far.

– Da pappa var 90 år gammel fortalte jeg ham om hvor tøft det hadde vært for meg, men han forstod det aldri, sier 59-åringen alvorlig.

Burgén opplevde forståelse hos sin mor. Hun skjønte at det var vanskelig for barna å være så lenge borte fra foreldrene.

– Pappa har alltid pratet mye om hvor bra vi har hatt det i oppveksten på misjonsfeltet.

Han tolker farens forståelse som et uttrykk for at han tross alt tilhørte en annen generasjon. 
Etter at hans foreldre døde, har Burgén tenkt en del på sine foreldres valg.

– Jeg tror at mamma og pappa var kalt av Gud. Så må jeg finne min plass, sier han.

Gode tilbakemeldinger

I dag preker 59-åringen tre søndager i måneden i Horten misjonskirke. Dette er barndomsmenigheten til en av Norges mest kjente misjonærer, Annie Skau Berntsen. I dag består misjonskirken av bare elleve medlemmer.

Dagen har vært i kontakt med Kjell Birkeland, tilsynsmann for menigheten innen Misjonskirken Norge. Han kjenner ikke Burgén personlig, men har hørt gode tilbakemeldinger fra de få medlemmene.

– De liker hans prekener, sier Birkeland til Dagen.

– Man kan være noe mer

Burgén beskriver seg selv som normal.

– Jeg lever et normalt liv, kjører bil og preker. Men så vet jeg at jeg er skjør. Får jeg mye motstand kan jeg bli deprimert, sier 59-åringen.

I kjelleren har han et snekkerverksted. I samme hus bor hans kones datter fra et annet ekteskap.

– Hun har en liten gutt på snart tre år. Jeg leker med ham, og vi har det så gøy sammen. Snart skal jeg introdusere ham for snekkerverkstedet mitt, smiler Burgén.

Det er nå ti år siden Burgén sist skar seg selv. Han har brent seg selv med sigaretter noen ganger etter dette, men det er, ifølge hans kone Heidi, noen år siden nå.

59-åringen mener at folk som har psykiske lidelser ofte blir plassert i bås.

– Jeg ønsker bare å vise at man kan være noe mer.