Derfor er det så viktig hvordan kirken organiseres

Onsdag la Hovedutvalget for kirkelig organisering frem sin innstilling, etter knappe halvannet års arbeid.

Men i realiteten har prosessene pågått i mange år allerede. Rapporten ble presentert for de folkevalgte i kirken onsdag ettermiddag, og for de ansatte torsdag formiddag.

Kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen påpekte overfor de ansatte at rundt 7.000 mennesker er direkte berørt av det reformarbeidet som nå er i gang. Det alene taler for at innstillingen bør leses nøye, og for at debatten bør tas på behørig alvor.

Men sett utenfra kan det hele virke teknisk, og kanskje ikke så lett tilgjengelig.

For en som er opptatt av at evangeliet må bli forkynt, er det ikke umiddelbart tydelig hvordan forslagene til ny kirkelig organisering bidrar til realisering av kirkens visjonsformulering «Mer himmel på jord».

Men avstanden mellom byråkrati og evangelisering er ikke så lang som den kan virke. Og målet med prosessen er at kirken skal kan bruke mest mulig krefter på å være nettopp kirke.

Hovedgrepet i innstillingen er å etablere et nytt kirkelig forvaltningsnivå, mellom de lokale menighetsrådene og kirkemøtet. Prosessen har noen fellestrekk med regionreformen vi har vært gjennom i Norge.

Noen mener vi ikke trenger det mellomleddet som fylkeskommunen representerer, men de fleste er enige om at vi har bruk for et slikt nivå - selv om man kan være uenige om hvor mange fylker vi trenger og hvor grensene bør gå.

Og med denne parallellen ser vi også hvorfor dette er spørsmål som bør oppta langt flere enn dem som er ekstra interessert i formelle strukturer.

For slike grenseoppganger kan virke både kjedelige og teoretiske, men det er bare frem til noen vil flytte mitt lokale sykehus, min lokale skole, min lokale kirke - eller til det oppstår en arbeidskonflikt i kirkelig sammenheng som berører meg selv eller noen jeg kjenner.

Da blir det som ellers kan virke byråkratisk plutselig veldig hverdagsnært.

Vi skal ikke lenger enn til konflikten på Jørpeland i Stavanger bispedømme. Der grep biskop Anne Lise Ådnøy inn og omplasserte presten. Det har hun myndighet til, fordi presten er i hennes arbeidsgiverlinje.

Men det er ikke gitt at biskopen skal ha en slik arbeidsgiverfunksjon. Og fordi Den norske kirke er et produkt av tusenårige prosesser i det religiøse og det offentlige Norge, finnes det i kirken flere kryssende strukturer.

Det handler blant annet om arbeidsgiveransvar. For ikke alle som jobber på det samme kirkekontoret har samme arbeidsgiver.

Når det oppstår konflikter mellom dem, kan det være vanskeligere å løse disse fordi prestene rapporterer til prost og videre til biskop, mens de fleste øvrige ansatte rapporterer til kirkeverge og de lokale kirkelige fellesrådene - litt enkelt sagt.

Også her kan man trekke paralleller til offentlig forvaltning for å gjøre situasjonen lettere å forstå. I skolen er rektoren både pedagogisk leder og daglig leder. Rektoren er utdannet lærer, og leder dermed sine kolleger.

På et sykehus har man overleger, men man har også en direktør som ikke trenger å være medisiner av fag. Da utøver overlegene sin ledelse basert på faglig skjønn, men det formelle arbeidsgiveransvaret ligger et annet sted.

I forslaget til ny kirkelig organisering er ett scenario at biskopen i større grad får en rendyrket rolle som åndelig leder, mens arbeidsgiveransvaret flyttes og samles et annet sted.

Forslaget er at det nye mellomleddet skal hete prostifellesrådet. Det skal erstatte dagens kirkelige fellesråd, og det skal «utøve arbeidsgiverfunksjoner for alle som jobber i lokalkirken», som det heter i innstillingen.

Mange steder vil dette rådet dekke flere kommuner. Dermed frykter noen at Den norske kirkes samarbeid med den enkelte kommune kan bli svekket. Den risikoen finnes.

Og et hovedmål både for Den norske kirke og for utvalget som har utredet ny organisering er at folkekirken skal være representert over hele landet.

Derfor må man finne løsninger som sikrer at man også i en modell med prostifellesråd beholder den nære kontakten med lokalsamfunnet som et av Den norske kirkes viktigste fortrinn overfor andre kirkesamfunn og kristne sammenhenger.

I forslaget heter det samtidig at «Prostifellesrådet skal bistå menighetsrådene i deres arbeid for å vekke og nære det kristelige liv i prostiets sokn».

Verken soknene eller menighetsrådene skal altså opphøre å eksistere, men de får et nytt ledd mellom seg og Kirkemøtet.

Nå skal saken til kirkerådet. Deretter venter trolig høringsrunde med svarfrist litt ut på høsten. Så skal saken forberedes til ny behandling i kirkerådet før jul, før den så kommer opp på Kirkemøtet våren 2022.

Men, som kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen torsdag understreket overfor de ansatte: Her venter det «lange, gode, solide prosesser» som skal sikre at alle berørte får anledning til å uttale seg.

Når konflikter tilspisser seg, blir det ofte tydeligere hvor viktige de formelle strukturene er. De vi vanligvis ikke bryr oss så mye om. Den som velger å ikke bry seg om de formelle strukturene, gir fra seg mye innflytelse.

I enhver sammenheng bør det være et mål at man etablerer strukturer som er så enkle som mulig, men som samtidig tar tilstrekkelig høyde for egenarten til den virksomheten man befinner seg i.

Ellers kan fort strukturene i seg selv stå i veien for realiseringen av formålet. Derfor er det så viktig hvordan Den norske kirke - og alle andre kirkesamfunn - er organisert.

Og derfor henger debatten om prostifellesråd også nært sammen med de viktige setningene vi finner innledningsvis i utvalgets innstilling: «Den norske kirke er en evangelisk-luthersk folkekirke. Kirken vitner i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus ved å være bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende.»

Slik kan kirken få én arbeidsgiver

Kirken beklager behandlingen av Hans Nielsen Hauge