Derfor trenger vi Oase

Oases opprinnelige målsetting om å fornye Den norske kirke innenfra har ikke lyktes i så stor grad som pionerene nok hadde forventet. Men selve den karismatiske fornyelsen har fått bredt fotfeste i norsk kristenhet. Og Oase har forblitt en viktig møteplass for kristne mennesker fra ulike sammenhenger.

De siste dagene har jeg sett litt på videoopptak fra Oase i 1981, altså det andre sommerstevnet i bevegelsens historie. Det har vært både sterkt og tankevekkende. Sterkt på den måten at jeg blir grepet av både den åndelige lengselen og gudsfrykten som preger forkynnelsen.

Tankevekkende ved at det i dag er vanskelig å forstå at dette skulle være særlig kontroversielt. Hvis man hadde overført prekenene fra dette stevnet til vår tid, ville man antakelig ha forbundet dem med klassiske bedehusmøter heller enn med mer karismatiske sammenhenger. Men tidene skifter.

Oase-bevegelsens mangeårige leder Jens-Petter Jørgensen talte under overskriften «Bli fylt av Ånden». Det er et gjentakende tema i Oase-sammenheng. Jeg skal ikke her gå langt inn i de teologiske uenighetene som finnes i ulike kristne leire knyttet til Den hellige ånds gjerning, Åndens fylde og det som særlig pinsevenner har omtalt som åndsdåp.

I den nevnte prekenen sier Jørgensen: «Det er sant at alle kristne har fått Guds Ånd, men ikke at alle i samme grad er fylt av Ånden.» Det er i grunnen et klargjørende utsagn med tanke på forståelsen av Den hellige ånd i denne sammenhengen. Det som ellers preger forkynnelsen er ikke spørsmål om hvor mange mirakler man har sett siden sist, men det dypt ransakende: «Du har vel ikke sluttet fred med synden?»

Oases egenart uttrykkes ikke først og fremst i et ønske om å gjøre det som i Det nye testamente blir kalt nådegaver, for eksempel profeti, helbredelse eller tungetale, til troens hovedsaker. Snarere er det snakk om å ville bli fylt av Den hellige ånd som en hjelp til å vokse i det man tidligere ofte kalte helliggjørelse. Altså at den troende blir drevet av Ånden til å leve et mer Kristus-likt liv.

Men Oase har alltid vært omstridt. Til tider har bevegelsen hatt noe skyld i det selv, både når det gjelder hvem man har invitert som gjester, og når det gjelder villigheten til å rydde opp og forklare hvordan man faktisk har tenkt. Men en del av kontroversene fremstår i dag i beste fall som uproporsjonale.

I 2018 kom boken «Velkommen, hellige Ånd» på norsk. Den ble opprinnelig redigert av amerikaneren Larry Christensen og utgitt i 1987 etter et omfattende internasjonalt samarbeid. Boken er et forsøk på å presentere en helhetlig teologisk forståelse av karismatisk fornyelse på luthersk grunn. For to år siden kom den i ny utgave, redigert og bearbeidet av tidligere Oase-leder Asbjørn Simonnes og professor emeritus Tormod Engelsviken, som også har en fortid i Oases lederskap.

Allerede i innledningen kan vi lese at «Den karismatiske fornyelsen ønsker ikke å bringe noe nytt, men å fostre den type endring som er nødvendig for å utføre Den hellige ånds uforanderlige hensikt her og nå: å bringe mennesker inn i en nær relasjon til den levende Kristus og å utvide hans frelsesrike.»

Dette, forklarer de to, innebærer blant annet at man ikke vil ha et «smalt fokus på nådegaver (karismer). Tvert imot skal hovedtemaet være «Den hellige ånds gjerning, og at den får informere og prege alle sider ved kristen lære og kristent liv». Her blir altså de karismatiske erfaringene tydelig plassert i sammenheng med det kristne livet som sådan, og nådegavene blir forstått som midler til å virkeliggjøre Den hellige ånds gjerning slik Jesus beskrev den for sine disipler.

Boken tar for øvrig også et oppgjør med noe av det som de senere årene har blitt debattert også her i avisen, nemlig tanken om at Jesus utførte sine undergjerninger i kraft av sin åndsutrustning, ikke i kraft av sin guddommelighet. Hvis man legger til grunn en slik forståelse, blir Jesu jordiske tjeneste på disse områdene også forstått som et konkret ideal for det livet kristne mennesker i dag kan leve. Men, heter det i boken: «Jesus handlet ikke noen ganger som Guds guddommelige Sønn og andre ganger som et menneske utrustet av Ånden. Han gjorde alt som det enestående gudemenensket.»

Karismatikk har vært et belastet begrep i norsk kristenhet i lang tid. Og det har ikke blitt mindre belastende med årene, på sett og vis tvert imot. Jens-Petter Jørgensen snakket i 1981 om at åndsfylden ikke flytter mennesker ut av verden, men at den åndsfylte kristne snarere kan leve «midt i denne verden med alle dens problemer og utfordringer. I kampene og konfliktene er jeg der med Guds kraft og Guds nærvær», sa han den gangen.

Han advarte mot en åndsfylde som førte til at kristne først og fremst ville snakke om sine egne opplevelser, og viste til Det nye testamentes «fattige, enkle og vanlige mennesker som midt i lidelse, kamp og trengsel var opptatt av å sette navn på Guds velgjerninger, storhet og godhet». De troende skulle ikke bli fylt «så dere kan digge dere selv med åndelige opplevelser», men heller rekke sine hender frem som tomme kar og ta imot Guds utrustning til tjeneste for sine medmennesker.

I «Velkommen, hellige Ånd» står det også en setning som kan være til ettertanke når vi nå ser tilbake på de 40 årene som har gått: «Karismatikere opplever ofte et tap av prestisje som en port inn til ny frihet og ny autoritet i sine tjenester.»

Når jeg lytter til forkynnelsen fra 1981 og sammenligner den med mye av den forkynnelsen vi hører rundt oss i dag, fremstår Oase den gangen som lavmælt, men frimodig, mens, og nå er jeg kanskje litt urettferdig, en del forkynnelse i dag kan virke høylytt, men likevel forlegen på selve evangeliets vegne. Kanskje burde flere av oss be om å få bli fylt av Den hellige ånd igjen og igjen.