Det bor en populist i oss alle
Vi kan alle bli lurt til å tro at verden er enklere enn den er. Konsekvensene av det kan bli dramatiske.
Publisert
Sist oppdatert
«Vår tids største demokratiske utfordring er at streben etter sannhet er en stadig mer devaluert verdi.» Denne dypt alvorlige analysen ble fremført av Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i går. Presseveteranen og lederen i Norsk Redaktørforening påpeker det som alltid er et faretruende trekk ved offentlig debatt: når spørsmålet om hva som er sant kommer i bakgrunnen for hva som har den ønskede virkning.
Populisme er for de fleste et negativt ladet begrep. Det skjer nesten aldri at noen omtaler seg selv som populist. Begrepet har kanskje også en mer entydig negativ klang enn det som er berettiget. For politikk utøves alltid i spennet mellom idealer og virkelighet, mellom det politiske ledere ønsker og i hvilken grad de evner å ta opp i seg utviklingstrekk i velgermassen.
Annonse
Politikere som opererer uten tilstrekkelig kontakt med samfunnsutviklingen blir fort kastet. Samtidig trenger vi alle å erkjenne vår iboende trang til forenklede løsninger på kompliserte problemer.
For det er ikke slik at populisme er forbeholdt mennesker med lite utdannelse eller lav interesse for politikk. Det finnes nok av historiske eksempler på at også høyt utdannede mennesker har latt seg forføre av forenklede og svakt begrunnede fortellinger om virkeligheten. Når vi kritiserer andre for populisme må vi derfor også spørre oss selv hvilke feilaktige forestillinger vi har tatt for god fisk.
Når populismen får næring kan den utvikle seg til en farlig kraft i samfunnet. Hvis tilstrekkelig store grupper i en gitt befolkning opplever seg underprivilegert eller satt på siden, kan fortellinger om urettferdighet gi grobunn for alvorlig sosial uro. Derfor må alle som deltar i samfunnsdebatten også tenke over det ansvaret de tar på seg som mulige opinionsdannere. Det går ikke an å skyve dette ansvaret over på én eller noen få enkeltpersoner. Alle har vi ansvar for å opptre saklig og redelig.
Det ligger i den politiske debattens vesen at den dreier seg om ulike virkelighetsforståelser. Når vi møter noen som oppfatter verden annerledes enn oss selv, kan vi alle falle for fristelsen til å tillegge dem motiver, å mistro deres oppriktighet eller å overse selv deres beste poenger.
Ønsket om å forsvare seg selv og sitt eget ståsted kan ofte gjøre oss blinde for de legitime poengene som motparten har. Det er i denne situasjonen at populismen kan vinne terreng. Når det blir akseptabelt å karakterisere motparten på måter som han eller hun ikke kjenner seg igjen i, når det blir greit å løsrive våre egne argumenter fra fakta og når det blir legitimt å tegne fiendebilder av «den andre» eller «de andre» uten at disse nødvendigvis er saklig begrunnet, taper den offentlige debatten. Det går ut over oss alle.
Vi står midt oppe i en omfattende endring i forutsetninger for samfunnsdebatten gjennom moderne teknologi, og særlig sosiale medier.
Aldri har det vært så lett å delta i debatten. Det er i seg selv et stort gode. Men vi ser også tydelig hvordan disse mediene kan fungere som ekkokammer hvor debattens store styrke, nemlig møtet mellom ulike argumenter, blir erstattet av samtaler hvor etablerte oppfatninger blir forsterket i stedet for å bli utfordret.
En slik utvikling kan i siste instans være direkte farlig. For det bor en populist i oss alle. Vi kan alle bli lurt til å tro at verden er enklere enn den er. Konsekvensene av det kan bli dramatiske.
