Det er ikke bare å strømme i vei

Etter noen historiske måneder i vår har gjennomføringen av kristne møter og gudstjenester tatt flere skritt i retning det normale. Men fortsatt er det mye som ikke er slik det pleier. Behovet for å redusere smitterisiko vil fortsatt prege menigheter i lang tid fremover. Og digitale plattformer vil ha en mer sentral plass enn vi har vært vant til. Da trengs det gode kjøreregler for å sikre at samlingene blir gjennomført på forsvarlige måter.

En side ved dette handler om strømming av bilder. Erfaringene med å overføre gudstjenester og møter digitalt har nok gitt mange lyst til å fortsette med dette. Da må man forsikre seg om at man følger gjeldende regler. I den forbindelse har arbeidsgiverorganisasjonen KA sammen med Kirkerådet laget retningslinjer for strømming av gudstjenester.

For en ting er å få på plass kamerautstyr og folk til å betjene dette. Noe annet er det å vite hva man har lov til å filme og ikke. Retningslinjene finnes på nettsidene til både KA og Den norske kirke.

Et praktisk viktig moment er at man bør informere både ved inngangen og muntlig før gudstjenesten starter om at den blir filmet. I den forbindelse vil det også være naturlig å informere om hvor man kan sette seg for å ikke bli filmet, og man kan gjerne merke dette, for eksempel med lapper på stolene eller i benkene.

I tillegg gjelder det at alle som kan identifiseres via strømmingen må gi samtykke til dette. Dette av personvernhensyn. Her er det utarbeidet skjema for skriftliggjøring.

Alt som skjer i gudstjenesten kan i prinsippet filmes, gitt det nevnte samtykket, men det oppfordres til å opptre varsomt. For eksempel handler det om å unngå nærbilder av barn, også dåpsbarn, og å filme nattverd bakfra, eller i hvert fall å unngå nærbilder av folk som tar imot brød og vin.

Det er også utviklet en tenkning for hvorvidt man kan pålegge kirkelig ansatte å delta i strømmede gudstjenester. Dersom opptaket skal lagres, må man sikre at man har oppfylt de formelle kriteriene for dette. Og bare så det er sagt: journalistisk virksomhet er forpliktet på vanlige juridiske og etiske regler, og ikke berørt av de bestemmelsene jeg skriver om her.

Det var bildedelen. Så kommer retningslinjene for å gjengi sang og musikk. Da må vi til Tono. Tono er en sammenslutning av 34.000 medlemmer og ivaretar de økonomiske rettighetene til opphavere, både komponister og sangtekstforfattere. Under de spesielle månedene i vår ble det etablert en unntaksbestemmelse for strømming av rettighetsbeskyttede åndsverk i gudstjenester.

Nå er vi på dette området tilbake til vanlige regler. Kommunikasjonssjef Willy Martinsen i Tono forklarer at åndsverkloven gir opphaverne, de som lager sang og musikk, rettigheter som i sin tur fungerer som insentiv til fortsatt produksjon. Når det gjelder rettigheter til sang og musikk som brukes i gudstjenester er utgangspunktet altså åndsverklovens bestemmelser, spesifisert i paragraf 40.

Denne loven sikrer opphavernes rettigheter til egne sanger og musikkstykker. Samtidig har man også etablert såkalte «låneregler» som gjør at musikkbruk i religiøse sammenhenger er unntatt det ordinære kravet om tillatelse fra Tono.

Martinsen forklarer videre at det er etablert et samarbeid mellom Kirkedepartementet og Tono. Tono mottar årlig en sum øremerket for å kompensere rettighetsinnehaverne til musikk som brukes i religiøse sammenhenger. For at Tono skal kunne formidle disse pengene til riktige opphavere trenger de at menighetene rapporterer sin musikkbruk til Tono. Det gjelder både hvilke salmer og sanger man benytter, og hvor ofte man gjør det.

Alt dette er vanlige kjøreregler, uavhengig av korona. En del av disse bestemmelsene er at de ordinære kjørereglene er begrenset til fysiske møter. Musikk som blir formidlet digitalt er ikke omfattet av disse ordningene, og krever derfor opphavernes samtykke – i praksis Tonos tillatelse. Derfor må menighetene inngå avtale med Tono om strømming av rettighetsbeskyttede åndsverk. Kontaktinfo, mer detaljert informasjon og relevante skjemaer finnes på Tonos nettsider.

Så hvis man tilhører en menighet som ønsker å direktesende gudstjenester og møter på nett tilbyr Tono ulike slags avtaler med kortere eller lengre varighet. Det er innarbeidet en tariff på kr 300 pr gang, dette beløpet sier noe om hvilket nivå kostnadene ligger på. De øvrige prisene kommer an på hvilken avtale man velger.

Det er også nyttig å ha med seg at når komponister eller tekstforfattere har vært døde i minst 70 år, trenger man ikke lenger noen avtale for å kunne gjengi verkene deres.

Det er ikke relevant om strømmingen gjøres via en lukket Facebook-gruppe eller på en åpen side. Dette gjelder både med tanke på personvernhensyn for dem som blir filmet, og for vederlag til Tono.

Så det er ikke bare å strømme i vei. Men når man kan spillereglene er mulighetene likevel mange.