Det kan komme konkurser i Kristen-Norge også
Økonomiske kriser kan fremtvinge endringer som var nødvendige også før krisen inntraff.
«Vi bruker det vi får inn», sa Pinsemisjonens leder David Hetlelid i Dagen onsdag. Og det er nok slik misjonsvennene vil at det skal være. Kristne virksomheter er vanligvis ikke etablert for å generere økonomisk utbytte til investorene.
De er etablert for å spre evangeliet så effektivt som mulig med de ressursene man har tilgjengelig. Da står ikke det å bygge opp en solid egenkapital nødvendigvis øverst på prioriteringslisten.
Annonse
Den økonomiske situasjonen rundt i Kristen-Norge er nå svært forskjellig. Den norske kirke har mesteparten av sine inntekter fra det offentlige. De er stabile. Det samme gjelder for de kristne skolene. For bedehusforsamlinger og frimenigheter, og for misjonen, er situasjonen mer usikker.
Onsdag kunne vi lese om de store konsekvensene valutasvingningene får. Når disse endringene alene kan føre til verditap på i størrelsesorden 20 millioner for enkeltaktører, forstår vi at endringene har stor betydning. Samtidig kan det på dette punktet ligge en viss trøst i at med svingende valutakurser, som vi holder oss med, er denne type bevegelser ikke helt uvanlige.
Selv om utslagene er langt større nå enn vanlig. I treårsmeldingen til generalforsamlingen i 2018 skrev hovedstyret i Norsk Luthersk Misjonssamband at «De siste par årenes svært svake krone har gjort arbeidet vårt utenlands betydelig mer kostnadskrevende med tilnærmet samme aktivitetsnivå.»
Et annet viktig utslag av koronakrisen er de stengte gjenbruksbutikkene. Særlig for Det norske misjonsselskap og Norsk Luthersk Misjonssamband har dette stor betydning. De har henholdsvis 51 og 33 slike butikker hver. Nå leser vi at butikkene samlet sett taper et par millioner i uken.
I treårsperioden frem til forrige generalforsamling bidro gjenbruksbutikkene i NLM alene med 70 millioner kroner til misjonsøkonomien, altså drøyt 23 millioner i året i snitt. I samme periode lå de årlige ordinære gaveinntektene på rundt 130 millioner kroner.
De senere årene har gjenbruksbutikkene blitt stadig viktigere for misjonsøkonomien. På den ene siden er dette fabelaktig. Inntekstene er relativt forutsigbare, dermed kan man budsjettere med dem. Butikkene er i stor grad drevet av frivillig arbeidskraft, og de utgjør i seg selv nye misjonsarenaer.
Samtidig er det også et slags tankekors at man trenger slike sekundærvirksomheter for å finansiere hovedsatsingene i misjonsarbeidet. Likefullt er dette forholdsvis solide virksomheter som gir uvurderlige verdier til misjonen. Langt mer risikabelt er det når misjonsorganisasjoner blir avhengig av testamentariske gaver. Dem er det, naturlig nok, vanskeligere å budsjettere med. Da må man se nøye på sunnheten i den totale økonomien.
I debatten om ulike statlige redningspakker de siste ukene har det vært et viktig poeng at det ikke uten videre er en offentlig oppgave å redde virksomheter som hadde svak økonomi allerede før korona-krisen slo inn. I næringslivet kommer det nok til å bli en del flere konkurser i tiden fremover.
Annonse
Og vi skal huske på at finanskrisen i sin tid hadde som en viktig forutsetning at banker hadde gitt lån de ikke burde gitt, fordi kundene faktisk ikke hadde råd til å betjene dem. Ønsket om å tjene penger hadde vært større enn viljen til å foreta nøkterne økonomiske vurderinger.
Også i Kristen-Norge er det nødvendig å sette tæring etter næring. Heldigvis er det lite hasardspill å se rundt omkring. Både nå og før krisen. Og det er viktig å minne om at den situasjonen vi nå befinner oss i, er så ekstraordinær at det ville være søkt å ta høyde for slike svingninger når man satte opp budsjettet for 2020. Dette kunne vi ikke forberede oss på.
Akkurat nå er noen mer sårbare enn andre, fordi de har gjort store investeringer i nær fortid. Ikke minst i frikirkeligheten tenker nok en del på Q42 i Kristiansand og Forum Scene i Bergen. Men dette må ikke føre til at initiativ og satsingsvilje blir parkert. Både i samfunnet generelt og i Kristen-Norge trenger vi risikovilje. Ellers stopper det opp.
Men det kan nok komme konkurser i Kristen-Norge også. Aktører som hadde svak økonomi fra før, kan oppleve at nå ble motbakken for bratt. Det kan dreie seg om leirsteder, som nå måtte stenge like før høysesongen satte i gang. Eller det kan dreie seg om andre typer virksomheter som har hatt for små marginer, eller som ikke har rukket å bygge opp tilstrekkelig solide reserver.
Samtidig handler ikke økonomiske kriser bare om tall. I flere tradisjonelle kristne organisasjoner, for eksempel Den Indre Sjømannsmisjon og Norges Samemisjon, har nedgangen både i aktivitet og inntekter vært utfordrende lenge. Og de er ikke alene. Men det er ikke lett å gå inn for endringer hvis man opplever at de går utover det kallet man mener å ha fått fra Gud.
I tillegg står man overfor kulturelle forskjeller som kan gjøre sammenslåinger vanskelig. Slik er det også i andre typer virksomheter. Men økonomiske kriser har likevel det ved seg at de kan fremtvinge endringer som var nødvendige også før krisen inntraff. For har man ikke penger, så har man ikke penger. Da må man gjøre noe.
Ennå gjenstår det å se hvor langvarig krisen blir. Og for de fleste av oss er ikke kjøpekraften vesentlig endret. Dermed er også anledningen til å gi penger til kristen virksomhet i hovedsak uforandret. Men det skal ikke mange ukene til før også større kristne aktører står overfor store utfordringer.
Oppsiden ved dette er at krisen gir nytt rom til å tenke gjennom hva som er aller viktigst. Hva man faktisk vil satse på. Hva man ikke kan klare seg uten. Det kan bane vei for å tenke radikalt, fremfor å tenke konservativt. Dette tar ikke bort smerten for dem som må gi opp. Det tar heller ikke bort verdien av det trofaste og samvittighetsfulle arbeidet som har blitt utført i generasjoner før oss. Omstilling er som regel vanskelig. Men gjennom smertefulle endringer blir fremtiden skapt.
