Det nye Kristen-Norge

Det siste halve året har vi fått kunnskap om kirkeaktive kristne her i landet som vi ikke hadde fra før. Det fantes inntrykk og oppfatninger, men for lite faktabasert kunnskap. Dagens undersøkelse av holdninger blant faste kirkegjengere, støttet av Fritt Ord, har endret på dette.

Fremdeles er det mye vi ikke vet, men vi vet litt mer enn vi visste fra før. Så blir spørsmålet hva vi gjør med den nyvunne kunnskapen.

Men først et bakteppe: På vei inn i sommerferien er det god grunn til å tenke gjennom hva slags Kristen-Norge vi har i dag, og hvor utviklingen peker hen. Et av de viktigste spørsmålene blir hvor vi henter impulser fra.

For å gjøre frontene veldig tydelige kan vi si at det er et valg mellom det Trump-vennlige kristne høyre i USA og den koptiske minoriteten i Egypt. Det er to svært forskjellige måter å leve ut den kristne tro på som kommer til syne der. Virkeligheten er langt mer sammensatt, og begge de to alternativene har historiske og kulturelle forutsetninger som ikke i samme grad er aktuelle i Norge.

Jeg nevner det kristne høyre i USA fordi vi her i landet ofte henter inspirasjon fra Amerika. Så også i dag. Og som mennesker lar vi oss ofte blende av det høylytte, det som markerer klare forskjeller.

På den annen side har koptiske kristne blitt presentert på nytt for nordmenn de senere årene blant annet gjennom Mama Maggie og biskop Thomas. Nylig avdøde NLM-generalsekretær Egil Grandhagens forskning på østlig kristenhet har også bidratt til å øke vår kunnskap om hvordan en kristen minoritet kan både overleve og vokse.

Så til resultatene av undersøkelsen: I forrige uke satte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg oss ned sammen med nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim for å gå gjennom noen av de mest sentrale funnene vi har presentert for leserne siden før jul i fjor. Samtalen finnes i sin helhet i podkasten Tore og Tarjei:

Her skal jeg konsentrere meg om de tre emnene vi valgte ut for å gi et inntrykk av spennvidden i spørsmålene som har blitt besvart. Og for ordens skyld gjentar jeg at undersøkelsen er rettet mot mennesker som går til kirke omtrent en gang i måneden eller oftere. Den spenner over både Den norske kirke, bedehus og frimenigheter, men omfatter ikke katolske og ortodokse kristne, og heller ikke migrantmenighetene.

1. Aktive kristne stemmer vesentlig annerledes enn befolkningen for øvrig. I denne gruppen har Kristelig Folkeparti rent flertall, mens de på meningsmålinger ellers beveger seg litt over og litt under sperregrensen på fire prosentpoeng. Kanskje så mange som ni av ti KrF-velgere befinner seg i den kategorien undersøkelsen vår retter seg mot.

Dermed ser vi konturene av en tydelig minoritet, også partipolitisk. Ønsket om et bredt folkeparti med kristen forankring synes dermed fjernere enn på lenge. Og denne situasjonen oppstod ikke med veivalgsprosessen i 2018.

Enkelt sagt er dermed spørsmålet om KrF vil satse på å sikre støtten blant de kirkeaktive og å rendyrke rollen som minoritetsstemme, eller om de vil gjøre nye forsøk på å tone ned skarpheten og sikte bredere.

2. Aktive kristne er mer bekymret for klimaendringer enn befolkningen for øvrig. Mens den sterke støtten til KrF er omtrent som ventet, er det brede klimaengasjementet antakelig mer overraskende. Det er ikke veldig mange år siden Den norske kirke fikk ha dette saksfeltet mer eller mindre i fred.

Klimakamp ble sett på som en konkurrent til kirkens misjonsoppdrag. Her har det skjedd mye. Nå spør barn i barnehagealder om hva som er bra for miljøet. Klima er det saksfeltet som har vært hyppigst drøftet i Kirkemøtet.

Vi kommer neppe unna at ledere både i frikirkeligheten og i lavkirkeligheten henger etter her når det gjelder å ta med seg det bibelske forvalteransvaret inn i den virkeligheten vi står overfor nå.

3. Aktive kristne tror fortsatt på ekteskapet som en gudgitt ordning for mann og kvinne. For noen er kanskje det mest overraskende at et flertall også av de kirkeaktive i Den norske kirke sier seg helt eller delvis enig i at homofile og lesbiske par bør få gifte seg i kirken.

Hovedtrenden er likevel at tydelige flertall på mellom 70 og 85 prosent i både Norsk Luthersk Misjonssamband, Pinsebevegelsen, Normisjon, Indremisjonsforbundet og Baptistsamfunnet står fast på at et kristent ekteskap består av mann og kvinne.

Det finnes en bevegelse i liberal retning i flere sammenhenger, men tallene viser at et stort flertall ikke støtter de endringene Den norske kirke har gjennomført.

Ingen av oss vet hvordan disse tallene vil se ut om ti år. Men det er grunn til å tro at den minoriteten som aktive kristne er, vil få en tydeligere egenart i tiden fremover. Den vil skille seg mer ut. Det norske folkets religiøsitet endres ikke dramatisk over natten, men det er rimelig å anta at de kirkeaktive kommer til å skille seg mer fra befolkningen for øvrig ettersom trykket fra storsamfunnet blir sterkere.

Og det er da spørsmålet kommer: Hva slags profilering velger kirkegjengerne? Kamplysten finnes fortsatt, men den ser ut til å være svakere enn før. Interessen for offentlige markeringer har ikke vært lavere på lenge. Frykten for å være upopulær, eller for å bli oppfattet som støtende, hindrer nok mange i å ytre seg.

Samtidig gir minoritetsstatusen også muligheter til å reflektere over hvilke kamper man faktisk vil engasjere seg i, og hva man ønsker å bli kjent for.

Trolig vil det aktive kristenfolket i årene fremover være noe mer lavmælt enn vi har vært vant til. Det er ikke bare negativt. Trolig vil flere engasjere seg bredere i samfunnet, også når det gjelder klima og bekjempelse av fattigdom og annen urettferdighet. Det er det også mye positivt å si om.

Og trolig vil mange fortsatt stå fast på en tradisjonell kristen samlivsteologi, fordi de mener forankringen i Guds ord veier tyngre enn ønsket om å spille på lag med samtiden. Den spenningen er heller ikke noen nyhet for den kristne kirke.

Frp er nesten utradert blant aktive kristne#kristennorge

Kristne er mer bekymret for klimatrusselen