«Det sitter en mor og datter fra Eritrea i bilen. De skal bo hos oss nå»

Far i huset, professor og hovedstyreformann i Norsk Luthersk Misjonssamband, Raymond Bjuland, ante fred og ingen fare da kona, Eli, hentet ham på flyplassen en ettermiddag for fem år siden.

På vei ut i bilen sier hun i forbifarten «det sitter en mor og datter fra Eritrea i bilen. De skal bo hos oss nå».

Raymond ser ned i langbordet hjemme på Nærbø, som rommer 16 mann med stort og smått. Han humrer forlegent.

– Det var jo Eli sin fortjeneste, dette her. Det var ikke sånn at vi hadde hatt et veldig langt familieråd og drøftet om vi skulle gjøre det.

– Hva følte du da du kom fra flyplassen og fikk vite du hadde fått to nye døtre?

– Følte og følte, sier den lavmælte jærbuen.

Eli, som til daglig er psykologilærer på Tryggheim videregående skole, nikker og vedgår:

– Ja, du bare handler, men jeg tok jo et valg på vegne av en hel familie, så jeg var litt nervøs.

Over natten fikk nemlig familien Bjuland to nye barn, i tillegg til de de syv de hadde fra før.

At det var hun, Eli Bjuland, som skulle åpne familien og hjemmet sitt for to flyktninger hadde hun ikke sett for seg:

– Jeg var nok litt sånn som folk flest. Tenkte på hvorfor «de» skulle komme her og hva det ville gjøre med velferdsstaten, hva vi måtte gi avkall på og så videre, innrømmer hun.

Derfor flyttet de inn

«Nå synes jeg De skal roe Dem ned, fru Bjuland», sa saksbehandleren på Nav da Eli buste inn på kontoret hennes sammen med eritreiske Feven (19) og datteren hennes Nadia (2,5).

– Jeg var nok veldig oppøste og stresset da, minnes Eli lattermildt.

Historien til den unge moren og hva hun hadde blitt utsatt for på flukten fra Eritrea gjorde inntrykk på Nærbø-kvinnen. De kom til Norge og ble sendt til Salangen kommune i Nord-Norge i 2014. To år senere skjedde ting Feven ikke ønsker skal komme på trykk.

Av samme grunn ønsker hun heller ikke å stå frem i avisen, men situasjonen tvang dem til å forlate Nord-Norge, ifølge ekteparet Bjuland.

De hadde blitt tipset om foreldrene til Eli, som allerede huset én eritreer. Feven og Nadia dro først dit, men det endte med at Eli tok begge med hjem til familien Bjuland samme kveld.

Nav-rådgiveren fikset en fastlege og Eli ringte barnehagen på Tryggheim. Der hadde de tilfeldigvis hadde fått en ledig plass samme uke. Nøkternt, nesten forlegent, påpeker nibarnsmoren:

– En skal ikke åndeliggjøre ting, men det er nesten så jeg følte at jeg gikk i ferdiglagte gjerninger.

De bestemte seg tidlig for å være én familie, alle 11, og ikke en familie med to flyktninger boende hos seg.

Siden Feven var på alder med de eldste Bjuland-barna og Nadia drøye fem år yngre enn yngstemann på åtte ble det til at Eli og Raymond ble hetende «mor og far». Nadia kalte Feven for «mamma».

Å bli småbarnsfar for åttende gang var litt pinlig i begynnelsen, innrømmer far i huset.

Flau far

Raymond minnes første i 17. mai-tog med sin nye datter på skuldrene.

– Hele Nærbø stod og så på, det var stappa med nærbøfolk, sier Raymond og leter etter de rette ordene.

Nadia fniser, og sønnene ler med av faren som ser litt forlegent ned i bordet.

– Jeg satt på skuldrene dine, ler hun og ser opp på faren med ertende øyne. Han smiler varmt tilbake.

– Det har jo vært en prosess, dette her. Første året. Jeg kjente litt på det, innrømmer Raymond.

– Hva kjente du på?

Eli finner ordene for ektemannen:

– Det blir jo litt sånn på offentlig skue. Han var den der professoren med en haug med unger, og så skulle han plutselig dukke opp i 17. mai-toget med en toåring fra Afrika i tillegg.

– Hva husker du fra ditt første 17. mai-tog, Nadia?

– Litt rart, fniser hun og gjemmer ansiktet sitt i armkroken til Raymond.

Eli spør om hun synes far var litt gammel.

– Nei, kommer det kontant fra henne. Så legger hun til:

– Men jeg husker da far hadde bursdag, da sa jeg at han nærmet seg hundre.

Begge foreldrene ler godt. Stoltheten lyser av dem.

– Etterpå satt jeg i vogna og spilte på den trompeten.

Mor stryker henne over hodet.

– Ja, du var så fin atte. Ingen i hele toget var finere enn deg. Det tenkte jeg.

Hentet og leverte i barnehagen

Da Nadia og Feven flyttet inn bodde fortsatt fem av barna hjemme, men da to av sønnene flyttet fikk de sin egen leilighet i kjelleren.

Der hadde de stue, soverom og bad for seg selv. Middag laget og spiste de sammen med resten av familien. Tre av sønnene som bodde hjemme da de to eritreiske flyktningene kom, er med og møter Dagen.

Hadle Rasmus er andrekandidat på Stortingslista for Kristelig folkeparti (KrF) i Rogaland. Han gikk i tiende klasse den gang. Han tar ordet:

– Vi var alle enige om at skulle dette fungere måtte de være en del av familien vår.

– Ja, kommer det bekreftende fra far Raymond på siden. Eli fortsetter:

– Vi tenkte med en gang at de var våre. Jeg var veldig opptatt av at vi skulle være en vanlig familie, ikke en familie med to flyktninger boende hos oss.

Plutselig ble kjøleskapet fylt av det sønnen Olaus Trygve kaller «rar, grønn mat» og Eli og Raymond blir småbarnsforeldre igjen.

De måtte kjøpe nytt bilsete og finne frem den gamle barnevognen igjen. Mor måtte se pyntegjenstander lekes med og tenåringsguttene måtte innfinne seg å vekkes tidlig av barneskrik igjen.

Å levere og hente i barnehagen ble Raymond sitt ansvar. Hver eneste dag i fire år. Nadia deler et minne om en apekatt som var avbildet på barnehagens lekestativ. Hun og faren pleide ønske god morgen når de ankom barne- hagen.

– Ja, vi pleide si sånn «god dag, apekatt. Hvordan har du sovet i dag?», sier faren og gjør til stemmen for Nadia, så hun fniser igjen.

– Hva gjør det med stemningen når familien skal sette seg ned og kose seg om fredagskvelden, og så sitter det to andre der, hver eneste helg?

– Ja, men det er ikke to andre. De er jo en av oss. Vi er i familie alle sammen, foreldrene og de tre sønnene i munnen på hverandre.

Kulturkrasj

For eksempel ble Feven skamfull og opprørt da hun så Raymond gjøre «damearbeid» på kjøkkenet, forteller Eli. Videre kunne det oppstå uenighet mellom de to mødrene om hvilke klær som passet til hvilke anledninger.

– Der må jeg få skyte inn noe, sier Hadle Rasmus.

– Vi ville at Nadia skulle få klær og utstyr som hadde samme standard som vi hadde da vi var små. Det var viktig for oss, for hun var søsteren vår, hun også.

Nå er det far Raymonds tur til å avbryte:

– Ja, men det er viktig å få frem at det ikke bare er vi som er så greie og snille og ofrer oss. Til å begynne med var jeg for eksempel litt irritert hvis Feven ikke holdt avtalt klokkeslett.

Raymond minnes klokka som tikket fordi forbi tidspunktet de hadde forpliktet seg på og Feven som var helt uanfektet.

– Plutselig skulle hun begynne å flette håret og dille med en masse ting. Da kunne jeg jo bli litt irritert, men nå tenker jeg ikke sånn lenger. Jeg har lært at vi ser litt ulikt på ting. Det har vært veldig berikende, sier han og trekker frem hvordan Feven og Nadia har skapt god stemning i nettverket deres ved å invitere til den etiopiskeritreiske retten injerra wott.

– Hun har lagt jerra vatt til venner og slektninger som har vært på besøk. Mange har likt det, og det har vært veldig kjekt.

– Far. Det heter injerra wott, sier en oppgitt Nadia.

Ør i hodet

Som om ikke det var nok med ni barn og fulle jobber har mor Eli tatt videreutdanning i psykologi og faren hatt flere toppverv i norsk luthersk misjonssamband.

Begge hatt tjeneste på bedehuset og andre lag og foreninger. Egentid og hobbyer kunne de bare se langt etter.

– Krever det mer enn dere får igjen?

– Jeg vil ikke si det, men det er klart man blir jo litt ør i hodet etter en lang dag, men vi ville jo ikke vært uten Nadia og Feven. Hadde de reist til en annen by hadde det vært helt krise for oss.

Sønnene sier seg enige. De snakker i munnen på hverandre hvor viktig erfaringen med Feven og Nadia har vært for dem i det politiske arbeidet deres.

Hadle Rasmus oppsummerer:

– Jeg tror det er viktig at mor og far aldri fremstilte dette som et offer, men en berikelse. Jeg kan ikke få sagt nok at det er en erfaring jeg er veldig glad vi fikk med oss hjemmefra.

Mor Eli, som for seks år siden fryktet konsekvensene av innvandring, frykter i dag konsekvensene hvis Norge stenger grensene for innvandring.

Ingen vei tilbake

– Etter jeg møtte Feven jeg kjemper litt med denne urettferdigheten i verden. Egentlig. At vi bor her oppe i all denne velstanden, mens hun har vært gjennom ufattelige lidelser i Eritrea og på veien opp her.

– Uff, nå begynner jeg nesten å grine, sier en tydelig berørt Eli.

Hun tørker øyekroken med håndbaken og fortsetter:

– Det plager meg til tider.

– Ungene på skolen kommer i flyktningklær. Noen sier flyktninger får så mye penger, men jeg har sett hvor mye som kommer inn på kontoen deres hver måned. Det er nesten ikke til å leve av. Det har nesten snudd opp ned på det politiske ståstedet mitt i denne typer saker.

Raymond nikker.

– Nå som vi har fått flyktninger i familien vår har det gjort noe med vi-følelsen vår – og min. Da jeg var reiste til Kenya med NLM og så misjonærarbeid på nært hold merket jeg selv at jeg har fått en større respekt for hvordan de lever. Tidligere kunne jeg tenke «de er sånn, og de bor sånn og sånn». Nå er jeg blitt mer nysgjerrig og kjenner virkelig på respekten for det de har klart. Den kulturgreia er utrolig viktig, sier han med trykk på utrolig.

– Det er ikke oss og dem lenger. Det er vi - sammen.

– Har vi som kristne et større ansvar for å åpne hjemmene våre på den måten dere har gjort?

– Jeg vil ikke bli belærende på det. Det jeg med sikkerhet kan si er at gudsforholdet blir nært og personlig når du merker Gud er med i slike utfordringer. Vi skal jo ikke åndeliggjøre det, men jeg tror Nadia og Feven skulle komme til vår familie. Det er en som har hatt kontroll hele veien.

At hun og moren skulle komme til familien Bjuland tror også Nadia. Urettferdigheten Eli snakker om later ikke seksåringen til å kjenne på.

– De andre i klassen synes jeg er heldig fordi jeg har så mange å leke med, sier hun og fniser:

– Det er jeg som er heldigst.

En norsk kvinne som banket på døren ble redningen for Tamar (36)

Blind pastor med blikk for innvandrere