Det største hinderet for fred
I den norske fortellingen om konflikten mellom Israel og palestinerne er rollefordelingen klar. Hovedproblemet er den israelske okkupasjonen, og hvis Israel bare ville innse dette, ville veien til fred være åpen. Men historien forteller oss noe annet.
Det er slett ikke Israels nærvær i sitt eget kjerneland som utgjør den største trusselen mot fred.
Så lenge norske politikere og forskere ikke er villige til å legge bort noen av sine ideologiske skylapper, er det ingen grunn til å vente at Norge vil kunne spille noen mer sentral rolle i arbeidet med en varig fredsløsning
Annonse
Etter Mahmoud Abbas’ tale i FN i forrige uke har flere spurt om vi nå står foran en tredje intifada. Det er grunn til å spørre om disse spørsmålene delvis fungerer som selvoppfyllende profetier.
Sikkert er det uansett at vi har sett flere tilløp uro, blant annet i Jerusalem, de siste dagene. Israelske myndigheter tar situasjonen på stort alvor, og har satt i verk nokså drastiske tiltak for å hindre at uroen eskalerer.
Søndag morgen besluttet politiet å stenge palestinere ute fra Jerusalems gamleby i to dager. Dette gjelder palestinere som ikke bor i selve gamlebyen. Slike kollektive tiltak er blant dem som israelske myndigheter gjerne blir kritisert for. Og det er selvsagt grunn til å diskutere både dette og andre tiltak fra israelske myndigheter.
Den som har lest i en israelsk avis kan neppe ha unngått å legge merke til at slike spørsmål blir drøftet der nærmest hele tiden. Og det med langt skarpere verbal ammunisjon enn vi er vant med i den norske debatten.
Men det finnes minst ett trekk som vi her hjemme synes å overse, eller i det minste kraftig undervurdere. Torsdag 1. oktober ble et israelsk ektepar skutt og drept da de kjørte bil i nærheten av den jødiske bosettingen Itamar på Vestbredden.
Det unge paret hadde fire barn, mellom fire måneder og ni år gamle, med seg i bilen. Dette var ikke et uhell. De to foreldrene ble angrepet. Familietragedien burde påkalle alles medfølelse. Men slik er det altså ikke.
Lørdag, to dager senere, ble to israelske menn knivdrept av en palestinsk tenåring i gamlebyen i Jerusalem. Ifølge NTB ble kona til den ene av dem alvorlig skadd, mens parets to år gamle barn ble lettere skadd.
Igjen: Dette var ikke et uhell. I et sivilisert samfunn blir slike forferdelige handlinger beklaget dypt, og gjerningspersonene blir straffet hardt. Men hva sier det demokratisk valgte Hamas, som Israel angivelig skal inngå fred med?
Annonse
De kaller det avskyelige angrepet for «en heltemodig handling».
Hva slags tankegang er dette?
Hva er heltemodig med å gå til angrep på sivile, med sikte på å drepe dem, og det mens deres egne barn er vitner?
Og hva slags respekt kan en ha for en organisasjon som tar sikte på å bygge et samfunn, hvor det å rose slike handlinger er en del av den politiske virkelighetsforståelsen?
En kan gjerne snakke om hvorvidt israelske politiske ledere bedre kan bidra til en positiv utvikling for palestinerne. Det største hinderet for fred mellom jødene og palestinerne forblir dette, som Israels tidligere statsminister Golda Meir presist uttrykte det:
Det blir ikke fred med araberne før de elsker sine egne barn mer enn de hater oss. Ethvert oppegående samfunn burde skamme seg over slike handlinger som dem vi viste til ovenfor. Når Hamas velger å rose dem, sier det en god del om terrorens menneskesyn.
