Dette tror kongen på
Så tydelig har vi ikke hørt kong Harald ta stilling i den teologiske utviklingen i Den norske kirke, eller forsåvidt også i norsk kristenhet for øvrig, før.
I Harald Stanghelles nye bok er kong Harald uvanlig åpen om sin kristne tro. Han støtter utviklingen i Den norske kirke, og forsvarer religionens plass i det moderne samfunnet.
Harald Stanghelles «Kongen forteller» er et skattkammer av skildringer og betraktninger. Boken gir oss et sjeldent innblikk i kong Haralds egne refleksjoner. Og nærmest som en analogi blir den dermed også en viktig tolkningsnøkkel til vår egen samtid.
Annonse
Kong Harald har fulgt og opplevd det moderne Norges utvikling siden før krigen. Og på den ene siden kan man si at livet som monark i stor grad foregår på behørig avstand fra befolkningen.
Samtidig er det også sant at knapt noen kjenner Norge så godt som kong Harald, i den forstand at han personlig har besøkt flere steder i landet over lengre tid enn antakelig noen andre. Derfor er det ikke bare et munnhell at han kjenner sitt folk.
Dronningparken
En av de talene kong Harald har holdt som antakelig blir husket best, er den han holdt i Dronningparken like utenfor slottet i 2016.
Anledningen var kongeparets 25-årsjubileum. Det var i denne talen kongen sa at «Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle.
Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.»
I boken forteller Hans Majestet at han selv ble overrasket over den voldsomme responsen på talen. Han mente bare å konstatere det opplagte. Og i en forstand ligger kong Haralds største fortjeneste nettopp i dette å være Norges tolk.
Å være en som forstår sin tid. Ja, som Harald Stanghelle siterer kongebiograf Tor Bomann-Larsen på: konger bryter ikke med tiden, de er tiden.
Annonse
Den beskrivelsen kong Harald ga av befolkningen tilbake i 2016, den hadde han solid bakgrunn for å meddele. Og i denne beskrivelsen lærer vi en god del om utviklingen i samfunnet vi nå lever i.
Forandring i kirken
Det har blitt sagt og skrevet en del om kong Haralds kristne tro. Selv har han sjelden snakket offentlig om den. I Stanghelles bok får vi vite en god del som vi nok har kunnet ane, men som vi ikke har visst sikkert.
Og jeg må nesten sitere litt fra boken, siden det er såpass sjelden at kongen selv uttaler seg om slike spørsmål.
«Tenk på aksepten først for samboerskap og så senere homofile ekteskap. Det er en revolusjon, og jeg synes det er helt riktig. Det er ingen som har lov til å bestemme over individet på det private området», sier kong Harald.
Og han fortsetter: «Kirken har jo ikke vært helt enig i utviklingen. Den har vært tilbakeholden, men det begynner å komme seg. Også kirken må forandre seg med det samfunnet den virker i», sier han.
Samtidig er kong Harald også åpen om sitt eget kristne ståsted, både på et personlig plan og knyttet til kongsgjerningen. «Jeg skal ikke utgi meg for å være mer religiøs enn folk flest.
Men barnelærdommen sitter jo der. Dessuten ligger en søken etter viten, og refleksjon over en dypere mening med våre liv, dypt forankret i vår natur.» Harald Stanghelle omtaler kongen som «ydmyk» når han nærmer seg spørsmål om religion generelt og Bibelen mer spesielt.
Annonse
Den mangeårige Aftenposten-redaktøren og tidligere Dagen-journalisten tror kongen har flere spørsmål enn svar. «Jeg kan nok mer om naturens enn om troens mysterier», sier kong Harald.
Mot slutten av boken får vi også et sjeldent innblikk i monarkens bønneliv, som også blir omtalt på nyhetsplass i dagens avis. Det kom til uttrykk da han 15. mars talte til folket i begynnelsen av det vi nå kaller koronatiden.
Statsråd Giske
Men kong Haralds kristne ståsted har på flere punkter fått betydning for utøvelsen av kongegjerningen. En ting er selve signingen i Nidarosdomen i 1991. Da forsamlingen sang «Dette er dagen som Herren har gjort» fikk kongen etter eget utsagn gåsehud.
I nyttårstalen i 2016 sa kong Harald at «Det å få Guds velsignelse over gjerningen vår – og få knele ned der hvor både min far og min farfar tidligere har mottatt den samme velsignelsen, oppleves som en stor styrke.»
Og det var med dette utgangspunktet at kong Harald mange år senere ønsket at monarkens kristne bekjennelsesplikt skulle bli stående i Grunnloven. Det var viktig for ham. Om dette har det vært sagt og skrevet mye.
Men siden kongen sjelden uttaler seg offentlig om slike forhold, har det vært vanskelig å vitre hva han faktisk har sagt og ment. Og det er utvilsomt uvanlig at kongen på en så direkte måte som her blander seg inn i lovarbeid.
Derfor er det kostelig å lese om samtalen kong Harald hadde med daværende kirkestatsråd Trond Giske, hvor statsråden sa at han kunne komme til å få litt trøbbel med kongens ønske. ««Ja, da får du skylde på meg», sa jeg. Og det gjorde han, og det var greit, det», leser vi.
Annonse
Synger salmer
Kong Harald lytter til prekener og synger salmer. Han kan mange salmer utenat, skriver Stanghelle. Og han ber. Men han har også et våkent forhold til endringene i nordmenns religiøsitet i løpet av hans levetid. Og han er opptatt av både trygghet og forankring og av at vi må ta vare på hverandre.
«Mennesker er mennesker uansett hva de tror på», sier han.
Så demonstrerer han både sin respektfulle innstilling og sin praktiske sans når han snakker om moskébesøk: «Klart vi tar av oss på bena når vi er i en moské. Hvis vi har noe på hodet, tar vi jo av oss hatten eller lua når vi er inne i en kristen kirke. Det er ikke verre enn det.» Men som den praktiker han er, kommer en smilende konge med et godt råd: «Det gjelder å ha nye strømper.»
Kristne holdninger
Kong Harald viser til hvordan bestefaren, kong Haakon, understreket at ungdommen måtte lære kristne holdninger og verdier. Det går vel også inn i den kongelige tradisjonen med å speile sin samtid.
Men troen hadde også plass i hjemmet. Kong Harald forteller at moren hadde hovedansvar for aftenbønn og sanger, og formidlet på den måten den kristne tradisjonen til sine barn. Men så skildrer Stanghelle konkret den store endringen i oppslutningen om religiøse trossamfunn her i landet.
Da kong Olav ble signet i 1957 var kun fire prosent av befolkningen ikke medlemmer av Den norske kirke. I dag er situasjonen en ganske annen. Men kong Harald er ikke noen talsmann for nøytralitet. Og her tar jeg igjen med et litt lengre sitat:
Annonse
«Det er misforstått når noen sier vi ikke må være så kristne fordi det er så mange andre religioner i landet vårt nå. Mennesker som bekjenner seg til en annen religion, skjønner jo ikke noe av at vi som kristne ikke bekjenner vår tro, det gjør jo de. (...) En trygg forankring i egen tro og i egne kulturtradisjoner er en forutsetning for en åpen dialog med mennesker som har et annet livssyn og en annen tro. Så vet vi at det krever stor klokskap å finne den rette balansen mellom fasthet og mildhet, og å vise toleranse samtidig som man ikke underslår at noe i kirkens lære må stå fast.»
Her er kongen nokså nær ved å gå inn i en løpende debatt, og det gjør han på en måte som det ikke er opplagt at alle vil være enig med ham i.
Dødshjelp
Da han talte til Kirkemøtet i 1998 var aktiv dødshjelp på dagsordenen. Han fremhevet menneskelivets ukrenkelighet, og så på spørsmålet om aktiv dødshjelp som uttrykk for at « det grunnleggende synet på mennesket er kommet under betydelig press.»
Kunne han sagt det samme i dag, kan vi spørre oss.
Og det gjør han faktisk: «Jeg synes det er et skremmende perspektiv. Man kommer til en gråsone der det er håpløst å bane seg vei. Å avslutte en behandling når det ikke lenger er noe håp, synes jeg er greit, men aktiv dødshjelp – nei», er kongens klare konklusjon også i dag», skriver Stanghelle.
Krigsårene
Boken inneholder naturlig nok også flere kapitler om krigen, og hvordan denne kom til å definere kongsgjerningen for både kong Haakon, kong Olav og kong Harald. Mye av dette er kjent stoff, men kong Haralds vurderinger er svært interessante.
Annonse
Vi får høre om det iskalde forholdet kong Haakon hadde til svenskekongen som nektet den norske kongen å krysse grensen til Sverige under flukten fra tyskerne. Men vi leser også om hvordan forholdet er både «nært og godt» nå.
Forlovelse
Både kong Harald og dronning Sonja forteller også åpent om hvor vanskelig forholdet til kong Olav var i tiden før de fikk lov til å forlove seg. Kong Harald regnet med å kunne ta tiden til hjelp, men det tok lengre tid enn han hadde ventet.
Men han hadde bestemt seg - det var Sonja eller ingen. Dermed kunne kongehuset vært under avvikling nå om ikke kong Olav og regjeringen hadde bøyd seg for den daværende kronprinsens ultimatum.
Dronning Sonja forteller at moren hennes hadde «en klippefast gudstro», og at hun så på de vanskelige årene som en forberedelse på tiden som lå foran.
Likevel er det underlig å lese om hvordan far og sønn tiet overfor hverandre om en sak som åpenbart hadde stor betydning. Dette synes kong Harald fortsatt er rart.
Og dette bakteppet var naturligvis med da kronprins Haakon Magnus ville inngå borgerlig forlovelse. Det som tok åtte år for faren ble godkjent på fem minutter i samtale mellom kong Harald og daværende statsminister Jens Stoltenberg. I seg selv illustrerer dette også noe av endringen i det norske samfunnet.
Et annet sted i boken snakker kong Harald om hvordan brutte relasjoner og samliv berører stadig flere av oss, og klarer å snakke om konsekvensene av dette på en måte som minner om alvoret i saken uten at han hever noen moralsk pekefinger mot dem som opplever samlivsbrudd. Dermed kan han lettere også si at «Familiene har vært, og er, viktige celler i samfunnet som vi må ta vare på.»
Annonse
Omgjengelig
Bildet som tegnes av kong Harald er bildet av en omgjengelig, folkekjær, uhøytidelig, men samtidig reflektert monark. Han rollen sin med kongelig forsiktighet, og kan slik fungere som et lim også mellom generasjonene.
Til dels er han en moderniserende kraft. Om klimaendringer sier han at han håper de er menneskeskapte, for da kan vi gjøre noe med dem. Det er en kløktig måte å møte en betent debatt på.
Han omtaler OL på Lillehammer i 1994 som de morsomste 16 dagene han har opplevd. Og det er fint å lese om hvordan kongen satt ved den sønderknuste 24 år gamle skiskytteren Eirik Kvalfoss' seng i to timer etter at det hadde gått helt galt under VM i Holmenkollen i 1986.
Populisme
I kongerollen ligger det også en anledning til å peke på lengre linjer i samfunnsutviklingen. Når kong Harald ser fremover, gjør han det ikke uten bekymring. Og som flere andre ser han ubehagelig mange paralleller til mellomkrisgtiden.
«Jeg liker ikke det jeg ser. Det må jeg si. Jeg synes vi lever i en skremmende tid. Jeg har syntes det lenge. Jeg synes den ligner mer og mer på mellomkrigstiden. Jeg tenker på nasjonalisme og motsetninger ellers. Jeg er urolig for populisme og oppsplitting. Og for den gjenoppstandelse av ytterste høyre vi ser i enkelte land som kanskje ikke husker hvordan det var en gang. Mange land er ikke så opptatt av å finne internasjonale løsninger, man dyrker seg selv. Det minner ubehagelig om tiden mellom første og annen verdenskrig. Det er veldig mye likt, altså. Ubehagelig mye likt, men også ulikheter, selvfølgelig. Jeg liker ikke utviklingen i det hele tatt. Men vi får se hvordan den går», sier han nøkternt.
22. juli
Annonse
«Jeg har aldri følt meg så maktesløs som på Sundvollen», sier kong Harald i kapitlet om 22. juli.
Harald Stanghelle fremhever talen kongen holdt 23. juli som en slags sekulær trosbekjennelse for vår tid: «Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten. Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv. Jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.»
Og den setningen som kanskje aller flest nordmenn husker kong Harald for falt i Oslo Spektrum i august 2011, en måned etter terrorangrepet: «Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»
Det var et ekte øyeblikk i en dypt beveget stund. Følelsesutbruddet var ikke planlagt. Men ingen som hørte talen var i tvil om at det kom fra kong Haralds hjerte. For slik er kongen vår.
