Dialogbok eller andaktsbok?
Jeg fant boka opplysende, og fra en side sett lite kontroversiell. Ingen av de to forfatterne presenterer spesielt radikale tanker eller meninger innenfor sin egen sammenheng, vil jeg tro.
Anmeldt bok:
Bushra Ishaq og Sunniva Gylver:
Annonse
Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner
Vårt Land Forlag, 2018
Mykbind, 299 sider
---------
Det er ikke til å undres over at det vekker oppmerksomhet og debatt når en profilert muslim, lege og samfunnsdebattant skriver bok sammen med en (minst) like profilert prest i Den norske kirke og stipendiat ved MF. I dette tilfellet bør likevel ikke dramatikken overdrives, for selv om begge er forfattere av boka, har de ikke skrevet tekstene sammen, men tydelig og markert hver for seg.
Lett å lese
Boka består av to helt atskilte deler, der Bushra er forfatter til den ene og Sunniva til den andre. Forfatterne hefter ikke for det den andre har sagt/skrevet. Det eneste de har skrevet sammen, er et slags forord, kalt «åpning», lokalisert midt i boka, mellom de to delene. Dette gir noen tolkningsnøkler til boka, som jeg vil komme tilbake til.
Skiller lag
Annonse
Begge kvinnene skriver godt og vel gjennomtenkt om vesentlige temaer. «Det handler om hverdagstroen, slik den kan arte seg for en kristen og for en muslim», står det på bokas bakside. De to har møttes gjennom mange år til samtaler om livet og troen og oppdaget at de har mye til felles, både i monoteismen og det praktiske troslivet.
Samtidig tror de ulikt om enkelte ting og er enige om å skille lag på noen vesentlige punkter. Det gjelder først og fremst gudslæren (den treenige Gud) og fortellingen om Jesu død og oppstandelse, men også tilnærmingen til de hellige skriftene i islam og kristendommen.
Vennligsinnet religion
Sunniva Gylver står for en nokså tradisjonell, folkekirkelig, norsk kristendomsforståelse, der hun kjemper med tekstene om frelse og dom, Guds allmakt og det ondes problem. Bushra Ishaq er på sin side svært opptatt av å etablere en «human» forståelse av islam blant folk flest i Norge.
Det er en agenda for henne å få fram at (tradisjonell) islam er en vennligsinnet religion med gode leveregler for menneskelig liv og samkvem, og med gode svar på eksistensielle spørsmål. Hun vil ikke på noen måte slås i hartkorn med ytterliggående islamister og voldelig islam.
Dette er en rød tråd gjennom svært mange av hennes tekster i denne boka, og det er også slik hun står fram i andre sammenhenger i samfunnsdebatten. Ellers er de to forfatterne opptatt av å tale vel om hverandre og hverandres tro, og de konfronterer svært sjelden noe den andre har skrevet eller sagt.
Nøktern analyserende
Som kristen leser oppfatter jeg Bushra Ishaq som nøktern analyserende og forklarende, uten sterk religiøs patos. Hun vil gjerne opplyse det norske folk om islam og muslimsk tro og praksis. Hun forklarer ord og uttrykk og skildrer praktisk trosutøvelse, som oftest med bakgrunn i hennes egen praksis og det hun har sett og lært i sin familie.
Annonse
Et par ganger viser hun tydelig religiøst engasjement, som når hun skildrer sin egen opplevelse av pilegrimsreisen til Mekka og de daglige bønnene. Elles er hun tydelig på at det ikke alltid har vært lett å vokse opp som muslimsk minoritet i Norge.
Lite kontroversiell
Sunniva Gylver er litt mer sprudlende i sin framstilling og bruker anekdoter og historier noe mer enn sin kollega. Hun er også mer opptatt av rent teologiske problemstillinger. Det er kanskje ikke så rart, siden hennes bakgrunn er som trosformidler og prest i Den norske kirke. Jeg fant boka opplysende, og fra en side sett lite kontroversiell.
Ingen av de to forfatterne presenterer spesielt radikale tanker eller meninger innenfor sin egen sammenheng, vil jeg tro. Men jeg kvakk litt da jeg leste at muslimen Bushra hadde takket ja til å være fadder for et barn som ble døpt med kristen dåp. Er dette uttrykk for god kristen og muslimsk teologi?
Utydelig sjanger
Det som har vakt særlig oppmerksomhet er bokas sjanger og intensjon. Den er ikke helt tydelig, noe jeg også synes kommer fram i tittelen «Tro på tvers». Hva menes med dette? Her er tolkningsmulighetene mange.
På framsida kalles boka «Kristne og muslimske refleksjoner». På baksida heter det at boka er en «utradisjonell dialog», og i åpningskapittelet skriver de to forfatterne om «vår personlige dialog». Jeg leste boka som ei dialogbok, der intensjonen er opplysning om egen tro og lytting til den andres.
På dette planet tenker jeg boka er ukontroversiell. Problemet oppstår når forfatterne omtaler boka som «en slags andaktsbok for både kristne og muslimer» (s. 162).
Annonse
Andaktsbøkene har i kristen terminologi i Norge tilhørt sjangeren «oppbyggelseslitteratur» og siktet på å bygge opp leserens kristne tro, ved bruk av bibeltekster og utleggelse av disse, sammen med illustrasjoner og erfaringer fra troens liv.
Da blir det galt å kalle utleggelser og tolkninger av Koranen for kristne andakter. Det er muligens heller ikke det forfatterne ønsker å si, men kombinasjonen av bokas tittel og utsagnet på s. 162 skaper usikkerhet om bokas egentlige sjanger og hensikt.
