Disse kristne symbolene ble for mye for islamistene
Noen er brennmerket. Andre er skåret bort med kniv. Dette var synet som møtte nonnene da de kom tilbake til det vandaliserte klosteret.
Maaloula er historien om idyllen som ble et mareritt. Før krigen valfartet turister fra hele verden hit. De ville oppleve denne eldgamle landsbyen der husene opprinnelig var bygget som huler i fjellet og folk fremdeles snakker vest-arameisk, en variant av språket Jesus talte.
Det er ikke mange turister å se i Maaloula i dag, men lokalbefolkningen er i ferd med å flytte tilbake. I St. Tekla-klosteret hadde nonnene akkurat begynt å ta imot besøkende igjen, da Dagen banket på klosterdøren i august. Klosteret fikk store skader under krigen.
Kommende søndag prekes det i norske kirker over flere bibeltekster der mennesker vekkes til live. Når det renoverte St. Tekla-klosteret den samme uken har offisiell gjenåpning, er det ikke så langt unna et mirakel i samme kategori. Det skal skje med pomp og prakt og den gresk-ortodokse patriarken som æresgjest. Men vitnesbyrdene om de mørke kreftene som har herjet, skal fortsatt henge der i form av ødelagte ikoner.
Beleiret
Den som vil besøke Maaloula må kjøre opp i fjellene nord for Damaskus. Landsbyen ligger innerst i et dalføre, 1500 meter over havet, omgitt av bratte fjell på tre kanter. Ved foten av et av fjellene ligger St. Tekla-klosteret. På toppen av et annet troner et kloster for munker, St. Sergius, og det en gang så fasjonable Ambassadør Hotel med panoramautsikt over landsbyen og landskapet.
Beleiringen av Maaloula skjedde gradvis. Opprørere fra Nusrafronten forskanset seg i fjellene. Våren 2013 beleiret de hotellet.
Folk i landsbyen kastet engstelige blikk opp mot fjellet og lurte på hva som foregikk. Lokale kilder forteller om grupper med høyrøstede opprørere med langt skjegg som sjanglet gjennom gatene. Enkelte så ut som om de var dopet, og de så ikke ut som syrere.
– Det så ut som de var fra Tsjetsjenia, eller Libya, sier en kilde.
Opprørerne klarte å infiltrere Maaloula, fordi deler av lokalbefolkningen lot seg verve. Plutselig måtte innbyggerne være forsiktige med hva de sa. Familier som hadde levd fredelig som naboer i generasjoner, vendte seg mot hverandre. Det var umulig å vite hvem man kunne stole på lenger.
– Det var ikke lett å leve her på den tiden, sier en kvinne til Dagen.
Evakuert
Enda verre ble det da opprørerne i hotellet begynte å skyte ned på lokalbefolkningen. Flere ganger siktet snikskyttere mot butikkene, når folk var på vei til å handle. Andre ganger traff kulene St. Tekla-klosteret. Folk isolerte seg i husene sine. De gikk bare ut midt på natten, og selv da snek de seg langs husveggene for ikke å bli oppdaget.
4. september 2013 ble det regjeringskontrollerte sjekkpunktet ved inngangen til Maaloula sprengt. De militære svarte med å sende kampfly i lav høyde inn over dalføret for å bombe opprørerne i hotellet. Den intense lyden av flymotorer og bomber fikk husene til å skjelve. 7. september ble befolkningen evakuert, men nonnene i St. Tekla nektet å dra.
– Vi snek oss tilbake til landsbyen om natten og smuglet mat til nonnene på esler, forteller en kilde.
De neste månedene skiftet regjeringsstyrkene og opprørerne på å ha overtaket i Maaloula flere ganger. 2. desember var det slutt også for nonnene. Da ble tolv nonner og tre ansatte ved klosterets barnehjem bortført til den opprørskontrollerte landsbyen Yabroud, ikke langt unna. De ble holdt fanget til mars, da de ble løslatt som del av en fangeutveksling mellom opprørerne og regjeringen.
Spesialtillatelse
Utlendinger måtte fremdeles ha spesialtillatelse da Dagen besøkte Maaloula. I det vi svinger av fra hovedveien mot landsbyen passerer vi flere militære sjekkpunkter. På det siste tar de passet mitt og oppbevarer det til jeg kommer tilbake.
I det vi runder neste sving får vi panoramautsikt til den vakre landsbyen. Gul-hvite murhus med røde tak klorer seg fast i de bratte fjellsidene. Jorda er tørr og brunsvidd etter en varm sommer, men grønne trær skaper liv.
På en klippe midt i mot står en statue av Jomfru Maria. Bak henne ligger et utbombet Ambassadør hotell.
Jeg vil fotografere og ber sjåføren stoppe. Han ber meg ikke gå ut av bilen. En utlending som tar bilder kan vekke uønsket oppmerksomhet. Folk er fremdeles forsiktige i Maaloula. I løpet av dagen erfarer vi at få vil snakke, og at de som snakker sier minst mulig. Frykten har ennå ikke helt sluppet taket.
Ansiktsløse ikoner
Det er bare tre måneder siden tre av nonnene flyttet hjem til St Tekla. I fire år måtte de bo i et kloster nær Homs.
– Vi er svært glade for å være hjemme igjen. Vi føler oss trygge, sier en av nonnene. Mer vil hun ikke si og hun vil absolutt ikke bli tatt bilde av.
Jeg går sakte rundt i klosteret og lar inntrykkene synke. Flere av rommene ble helt utbrent under krigen. Det har ikke vært lett å fjerne soten fra veggene, som mange steder består av solid fjell. Under renoveringen ble de forsøkt sandblåst, men mange steder er svart sot fremdeles synlig.
Klosterets mange verdifulle ikoner er enten stjålet eller vandalisert. På mange er ansiktene på Jesus, Jomfru Maria eller helgenene fjernet. Noen av dem er skåret vekk med kniv, andre er skutt i stykker.
Ferskt brød
På gaten utenfor klosteret ser vi tegn til at livet normaliserer seg. Det er lukten som først forteller hva som skjer – den fristende lukten av nybakt brød. Det nærmer seg lunsjtid. Folk står i kø utenfor bakeren. Runde brødleiver kommer rett fra ovnen og blir båret på lange planker til avkjøling i friluft. En mann står og åpner hver brødleiv med kniv, for at hulrommet inni ikke skal klistre seg sammen.
Vi kjøper et brød. Det er sprøtt og mykt på samme tid og så varmt at jeg brenner meg på den første biten jeg stapper i munnen.
Når folk denne helgen strømmer til Maaloula for å feire St. Teklas minnedag og korsets fest, blir det enda et tegn på at noe av det gamle livet vender tilbake.
– Ingen andre steder blir korsets fest feiret med slik inderlighet som nettopp i Maaloula, forteller en kilde.
Festen er til minne om da Jesu kors ifølge legenden ble funnet i Jerusalem og folk i regionen brente varder for å varsle St. Helena om funnet. Den første varden skal ha blitt tent her i Maaloula. Før krigen ble korsets fest hvert år feiret med bål og fyrverkeri. Nå kan de feire igjen.
Skrekkens hotell
Gumlende på ferskt brød går vi videre til fots opp mot Maaloulas andre berømte kloster, St. Sergius. Turen går på den steinete veien gjennom kløften der helgenen Tekla ifølge legenden flyktet fra foreldrene da hun som ung ble kristen. Fjellet skal ha åpnet seg for henne som Rødehavet for israelfolket.
Mykt avrundede sandsteinsvegger reiser seg høyt over oss. Nederst er kløften vid. Gradvis blir den trangere mens den bukter seg oppover. Stien i berget fører oss opp til toppen av fjellplatået der vi kan ta skrekkens hotell i nærmere øyesyn. I dag står det gamle hotellet igjen som et skall, fullt av gapende hull. Vegger og tak har store skader etter kamphandlingene. På lekeplassen foran hotellet er rutsjebanen pepret av kulehull. Vinden som blåser tvers gjennom huset uler og piper og får løst metall til å skrape og knirke.
Bøyd nakke
Den samme vinden får klesvasken i St. Sergius-klosteret like veld til å blafre seg tørr nesten med samme de har hengt den ut.
For å komme inn i selve klosteret, må alle bøye seg dypt ned for ikke å slå hodet i den lave dørkarmen. I gammel tid var dette et spørsmål om trygghet. Folk som kommer inn med bøyd nakke, kunne ikke så lett angripe.
Klosteret er bygget rundt et lite gårdsrom. I det ene hjørnet er døren inn til klosterkirken åpen. Der inne er det overraskende nok fullt av folk. En gruppe menn sitter i kirkebenkene og lytter oppmerksomt til guiden Rita. Flere av dem filmer og tar bilder mens hun forteller med sorg om de gamle, verdifulle ikonene som er stjålne, alle som ett. Nå er de erstattet med kopier.
Halleluja
Hun viser også frem klosterets spesielle alter, som skal være et av de eldste kristne alterne i verden. Det er formet slik de hedenske alterne var i førkristen tid – med to unntak: Der er ikke dyremotiver rundt kanten, og der er ikke noe hull der blodet kan renne vekk, for på de kristne alterne ble det ikke ofret dyr.
Også ved alteret har Nusrafronten og deres likesinnede satt spor. Alteret er kløvd, men reparert, forteller guiden, som avslutter omvisningen med å synge salme 135 på arameisk: Den lille kvinnens fyldige røst fyller hele kirkerommet:
Halleluja! Lovsyng Herrens navn, syng lovsang, Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus! Pris Herren, for Herren er god, lovsyng hans navn, for det er herlig!
Det er et kraftfullt budskap i denne delen av verden, der mye er alt annet enn herlig.
Naboby lærte
Vi tar en annen vei tilbake til Damaskus. Sjåføren vil vise meg Saidnaya, en landsby som har det til felles med Maaloula at den er kjent for klostrene sine og at folket snakker vestarameisk. I løpet av krigen er den også blitt kjent for at den tok lærdom av det som skjedde i Maaloula, og derfor ble spart for angrep.
Et ikon av Jomfru Maria i dette klosteret blir høyt verdsatt både av kristne og muslimer, fordi man mener at det har helbredende kraft.
– Mange muslimer kommer hit for å be om helbredelse, forteller sjåføren. Vi trenger ikke vente lenge før vi ser dem. To kvinner i svart hijab og designkåper forsvinner inn i en ventende Ferrari, mens et par yngre muslimske kvinner med hvitt skaut og jeans går inn i klosteret.
Det blir enda en påminning om at det ikke finnes enkle tolkninger i den syriske konflikten. I den ene landsbyen gikk radikale muslimer til angrep på ikoner av Jomfru Maria. I den andre oppsøker muslimer klosteret og Maria-ikonet for å be.
Reportasjeturen til Syria ble støttet av Fritt Ord.